Bokelskere.no

Godmorgon! Sit med kalkulator og prøver å forstå......Dersom eg brukar talet på bøker frå ei av dei eg huskar som hadde flest like bøker med meg, får eg ei matchgrad på 0.3 - om eg har forstått det rett?? Då vil dei bokelskarane på lista mi ha ca 24/25 felles bøker med meg?
Snittet på antal bøker hos desse 32 er noko lavare, men eg trur eg forstår systemet.......som forsåvidt er ok,- det andre systemet var ganske statisk...
Det er berre eit stort minus: med nokre få unntak har dei ikkje fleire enn "mine" bøker alt i alt. Talet på bøker i snitt på "mine" 32 er 15 bøker - ikkje så mykje altså. Medan snittet på felles bøker med dei bokelskarane eg følgjer er 117.
Jaja...no skal eg konsentrere meg om boka mi - det er flott innever hos oss i dag!

I første omgang kan jeg forsøke å veilede deg når det gjelder registrering av bøker. Hvis du ikke finner din utgave, kan du enten velge en annen, og/eller etter hvert lære deg hvordan du legger inn manuelt.

1. Øverst til høyre står det finn en bok. Der kan du skrive inn titlene på bøkene du ønsker å registrere. Klikk på Følg boka eller bokomslaget.

2. Hvis du ikke har akkurat den boken som kommer opp, scroller du nedover siden, og der vil det komme opp flere utgaver av boken. Klikk på følg boka. Nå vil den dukke opp i hylla inne på din profil.

Du finner informasjon rundt boka blant annet Lesetilstand som vil være skal lese, har lest, osv. Så finner du et felt med Bokhylle. Det forutsetter at du har laget bokhyllene ferdig på forhånd.

Slik lager du bokhyller:

1. Klikk på Min side, så Boksamling. På venstre side av skjermen finner du en blyant, klikk på den. Da kommer det frem felt du kan skrive inn forslag til navn på bokhyllene dine. Navn: Farge: Opprett bokhylle

Lykke til, spør hvis du lurer på noe. Foreslår at de utgavene du ikke finner, så velg en som ligger inne her. Senere kan du lage din egen utgave.

Du registrerer boken ved å gå inn på hovedsiden til boken og trykker på "følg boken". Da kan du registrere status på boken, dato, terningkast og mye annet. Ellers er det mye tips på tråden Bokelskere 2.0 under -Om bokelskere.

Jeg hadde mye moro av å lytte til denne boken. Ble mange ganger rørt, andre ganger lo jeg og var så hjertens enig med Ingebrigt Steen Jensen i mangt og meget. Mye av det han skriver om kan jo brukes i min egen hverdag - selv om han snakker om bedrifter og foreninger og lag osv.
Anbefales varmt - selv om boken er "gammel"

Kunne det vært en idé å sette inn på profilsidene info om hvor lenge brukeren har vært registrert på nettstedet? Samme info som man får opp når man er inne på "Bokelskere - Finn og følg" - jeg kan jo søke opp meg selv som eksempel.

Det kan blant annet være greit å vite om en bruker er nyregistrert eller gammel traver - så kan man bedre sette seg inn i bakgrunnen for spørsmål, etterlysninger, innspill ("Å, han/hun er ny her - har sikkert ikke oppdaget funksjonen/ikonet "Svar til deg" oppe i høyre hjørne."/"Vært her inne i over et år? - Dét betyr kanskje at han/hun vet hvordan..." o.s.v.)

Så bra at vi nå kan ferdigdefinere status på bøkene (plassere i bokhylle, registrere "lesetilstand", evt. gi terningkast m.v.) på selve trefflisten når vi søker opp nye bøker! (Ja, etter å ha valgt å "følge" boken, altså.) Da går det mye fortere å organisere boksamlingen - tidligere hopet det seg ofte opp usorterte bøker hos meg etter registrering av mange bøker på en gang. Klar forbedring - takk!

Og så ser jeg at du må ha endret kode for svarfeltet også, for nå utløser ikke (utilsiktet) mouse-over over redigeringsknappene at teksten auto-scroller mens jeg holder på å fylle ut svarfeltet. (Det problemet oppstod etter oppgraderingen - og vips, nå er det såre vel igjen.) Så fint!

Det glade vanvidd i Moldova..

I landsbyen Larga i Moldova har dei, alle som ein ser det ut til, eit ønske: Å utvandre kollektivt til Italia, landet som er målet for alle deira draumar og fantasiar, landet som er Paradis; som har alt dei saknar: God jobb, god økonomi, vakre byar og menneske, vakker natur...ALT!
Det er berre det at landet som flyt av "melk og honning" ikkje er så lett å nå - dei manglar reisepengar, og ikkje minst: Innreisetillatelse. Det dei manglar av materielle gode og velferd, tek dei igjen i kreativitet. Og for å nå målet viser både innbyggjarane og forfattaren Lortsjenkov fantasi - og meir eller mindre gode idear - som overgår det meste.....

Visste du til dømes at ein traktor kan brukast til svært mykje meir enn pløying og brøyting? Eller visste du at prestar også i dag kan organisere korstog med fleire titusen i løpet av ein dag eller to? Og - at norsk språk også fekk uante konsekvensar, overraska iallfall meg!

Personane vi møter er mange - av og til er det ikkje heilt lett å halde styr på kven som er kven. Men, dei to kompisane Serafim og Vasile står for ein god del av meir eller mindre mislukka planar for å gjere alvor av draumen om Italia!
Ovnsbyggaren Eremei derimot meiner at Italia er det reine oppspinn:

Til kategorien oppspinn anførte Eremei, uten videre filosofering, fenomener som etter hans mening var overnaturlige: Gjenferd, ærlige distriktsagronomer,det moldovske landslagets seier under De olympiske leker i Kina i 2008 og .......Italia.

Og - vi møter presidenten og andre medlemmer av den moldovske regjeringa, vi møter kvinner som på ulike måtar grip inn i handlinga, - vi møter presten fader Paisij som fører an - ikkje berre i sitt lurvete Gudshus.....og mange, mange fleire.

Reisa mot vest, mot Italia er både absurd, vanvittig og tragikomisk. Det verkar som forfattaren har gitt fantasien fritt spelerom. Men, trass i at eg til tider lurte på "kven er kven", og at handlinga til tider er meir vill enn truverdig, så likte eg det meste av det eg las. Forfattaren er ung (f 1980), og han vil nok bidra meir til litteraturen framover.På vaskesetelen bake på boka står det han er:
" en svært talentfull bedrager som beskriver et fargerikt, men sinnssvakt liv i et uopplyst, post-sovjetisk hjørne av verden".
Det fantasifulle innhaldet, men ikkje fritt for alvorlig og kritisk undertone , og litt underlige tekstar med språklege overraskingar gjer at eg landar på fire pluss

Etter at skuespilleren som spiller gud i et religiøst teaterstykke blir funnet skutt og drept, må etterforskeren Frank Carpenter finne morderen. I tillegg til at småbyen begynner å rakne litt i sømmene ved å mistenkeliggjøre hverandre (“det må være en av de jævla utlendingene. Send dem hjem,” også videre), blir det raskt klart at etterforskeren selv har en hemmelighet. Hva er det som foregår?

For å si det kort og greit, var dette en helt ordinær krimfortelling. Dersom dette hadde vært en roman (eller kanskje novelle) uten bilder, hadde den hatt meget lite å stille opp med, tror jeg. Det er ikke det at den er spesielt dårlig. Det er bare det at den er tidvis fullstendig intetsigende og, tja, på grensen til usynlig. Teksten i seg selv hadde kanskje (!) fått plass i en krimnovellesamling satt sammen av tekster med ymse kvalitet. Jeg ble overraskende nok rimelig skuffet over Morrison.

Men så ble jeg også desto mer fascinert av illustratøren Jon J Muth. Tegningene hans er mildt sagt utrolig flotte:

Det gjør ikke illustrasjonene rettferdighet å ta dem ut av konteksten, for det er der de virkelig skinner, men disse gir i allefall et inntrykk av hvor levende og livaktige personene blir med Muths strek. Innimellom tas leseren med ut i drømmer og paranormalitet (for eksempel under teaterstykket), og overgangen mellom virkelighet og fantasi er jevn som bare det.

Dermed har det seg sånn at den eneste grunnen til å plukke opp denne tegneserieromanen er – sånn jeg ser det – illustrasjonene. Fortellingen i seg selv ble forunderlig lite viktig for min del. Selv om den hadde sine øyeblikk, hadde den ingenting å stille opp med mot det grafiske. Den får en sterk treer på min imaginære terning, utelukkende pga de vakre tegningene. De kunne i teorien fått enda bedre karakter, men jeg opplevde det som problematisk at de bar hele fortellingen alene, og på sett og vis dyttet teksten litt ut i skyggen. Alle de små lagene jeg mistenker finnes i teksten i seg selv forsvant som dugg i solen for min del.

Men igjen… Jeg kan kanskje ikke forvente annet når grunnen til at jeg plukket den opp var nettopp forsideillustrasjonen?

Denne omtalen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Hei!!!
Dette er min første diskusjon her og jeg håper virkelig at du vil følge med i denne diskusjonen. Jeg bare lurer på om noen av dere bokelskere har lest Deltoras rike seiren. Hvis dere ikke har lest den så er den syyyyyyykt bra!! Jeg bare elsker den serien! Noen vil kansje syns at den er veldig ekkel men jeg syns ikke det. Det hadler to gutter og en jente. Guttene heter Barda og Lief mens jenten heter Jasmine. Sammen drar de ut på ett farlig oppdrag. De skal finne deltoras stjålne diamanter og sette dem på plass i Deltoras belte. Blete skal ødelegge onskapen som rår over Del. (Del er forkortels for Deltora.)
I Deltoras rike serie 2 oppdager de at onskapen ike var helt borte og må resie ut igjen og drepe De fire søstrene. Vennene møter på Lindal fra stedet Broome og de dreper den første søsteren i Dragens rede den første boken i serien Deltoras rike 2. Bøkene i den serien heter: Dragens rede, Skyggeportene, De dødes øy og noe så kjedeligt som Østsøsteren. Disse bøkene er veldig bra bøker så disse anbefaler jeg virkelig.

I profilbiletet mitt ville eg gjerne hatt dei to "hyllene" som viser bøker eg les og nett har lese og favorittbøker øvst i staden for kaka som viser korleis bøkene mine fordeler seg i bokhyllene.

Hvis du har bestemt deg for at du ikke vil skrive innlegget likevel, hva er det du vil gjøre etterpå, da? Er det ikke nettopp å gå til et annet sted? Hva vil du ellers gjøre?

Erik Hesselberg har et varmt blikk for det lille i det store og det store i det lille - som vorspiel til filmen, er denne av det slaget du ikke har lyst til å forlate.

Jeg tenker at så lenge du ikke lagrer, så avbryter du innholdet.

Jeg ser at det også er gode argumenter for et skille mellom bokomtaler og diskusjoner, og er nok på gli i denne saken :-) At utfyllende og interessante bokomtaler, omtaler skriveren har lagt mye arbeid i, forsvinner i løpet av kort tid, er et reelt problem.
La oss prøve det nye systemet, kanskje viser det seg å være et spørsmål om tilvenning (vi bokelskere er vel litt konservative av oss...).

Takk for ditt utfyllende og oppklarende svar, André, og til andre som har gitt fine kommentarer!

Hadde i utgangspunktet ikkje tenkt å blande meg inn i diskusjonen....Men, eg for min del er svært fornøgd med at bokomtalar blir skilt ut frå diskusjonar. Eg brukar dei litt lengre bokomtalane både i lesesirklar og når eg skal velje ei ny bok. Tidlegare var det vanskeleg å finne dei - gøymde inne i mange og lange diskusjonar. No kan ein lett leite dei fram - takk for det! Noko anna er at bokomtalane kanskje kunne plasserast lenger ned - slik at det ikkje var det første som dukka opp når vi vil kommentere ei bok.(då kan vi kanskje unngå at dei kortaste innlegga vert plasserte der??)

Det eg har erfart med lange bokomtalar tidlegare, er at dei fleste får nokre stjerner, og /eller nokre korte kommentarar til skribenten. Om det er noko vi vil kommentere ytterligare, så kan vi enkelt ta ut eit sitat og diskutere det under diskusjonar. Og - om vi først og fremst er ute etter også andre sine meiningar om boka, så legg vi vår vurdering av boka under diskusjonar.

Mi erfaring er at alt nytt er uvant i starten, men at det meste "går seg til"..DETTE BLIR BRA! Ha ei god helg!

Liker virkelig bøker som både er politisk og virkelighetsfjern. Og disse gutta kan å lage bøker.

Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», først kjent brukt av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868, og beskriver et anti-eutopia (gresk eutopia, «et godt sted»), altså et «ikke-godt» sted. Dystopi brukes som motsats til utopi, og er dermed en forestilling om eller beskrivelse av en uønsket samfunnsmodell. Et dystopisk samfunn er i effekt et anti-Utopia. (http://no.wikipedia.org/wiki/Dystopi)

Richard Dawkins, en av vår tids mest kjente biologer og ateister har i denne boka slått seg sammen med den fantastiske illustratøren Dave McKean, for å fortelle at vi slett ikke trenger å ty til overnaturlige og religiøse beskrivelser for å forstå verden rundt oss. Virkelighetens magi er mye bedre.

Over 12 kapitler kan vi lese om følgende temaer: Hva er virkelighet, og hva er magi? Hvem var den første personen? Hvorfor er det så mange forskjellige dyr? Hva er ting laget av? Hvorfor har vi natt og dag, sommer og vinter? Hva er sola? Hva er en regnbue? Når og hvordan startet alt? Er vi alene? Hva er et jordskjelv? Hvorfor skjer kjipe ting? Og til slutt: Hva er et mirakel?

Innledningsvis deler Dawkins opp “magi” i tre: Overnaturlig magi (som når feen i Askepott tryller om et gresskar til en vogn), scene-magi (som når illusjonister later som at de forvandler et tørkle til en due) og til slutt virkelighetens magi (som er den følelsen av ærefrykt man kan få når man kikker opp på stjernehimmelen, ser en vakker solnedgang eller hører på fuglekvitter). Alle tre formene for magi får plass, men det er virkelighetens magi som får den avgjørende plassen.

Hvert kapittel innledes med myter fra hele verden. I kapittelet om døgn og årstider er det for eksempel aboriginene i Australia og indianerne på det nord-amerikanske kontinentet hvis myter vi får høre om. I kapitlet om hvordan alt startet, får vi skapelsesmyter fra Kongo, Kina, India, Zulu-ene, Nigeria og Salish-ene (en indianerstamme i Canada). Vikingene blir nevnt i kapitlet om regnbuen, og myten om Adam og Eva får være med i kapitlet om hvem de første menneskene var. Men så avsluttes hvert kapittel med hva som egentlig er tilfellet. Hva sola, regnbuen, årstidene, jordskjelv osv egentlig er.

Ved hjelp av McKeans fantastiske illustrasjoner, tas leseren med gjennom alle spørsmålene på en pedagogisk måte. Boka markedsføres vel først og fremst mot ungdom, men for å være helt ærlig passer denne til alle. Dette er en sånn type faktabok som du kan lese for minstemann før han sovner, deretter låne bort til storesøster som kan lese selv – også kan du og svigerfar få nytte av den etterpå. Dawkins skriver som vanlig på en måte som gjør at du og jeg skjønner hva som foregår til tross for at vi ikke er biologer eller fysikere. Det finnes ikke noe pretensiøst eller overlegent med måten Dawkins skriver på.

Om jeg skal forsøke å trekke frem Dawkins hensikt med både denne og de fleste andre bøkene hans, så er det å oppmuntre til kritisk tenkning. Han er en sterk motstander av å gjøre ting “fordi vi alltid har gjort det”, og av å la være å stille spørsmål. Han er, som vi vet, en åpenhjertet ateist, og det skinner igjennom i denne boka også. Han setter alle religioner på samme nivå, som han konsekvent kaller myter og overtro, enten han snakker om norrøn og egyptisk mytologi eller kristendom. Og målet? Å få deg til å være kritisk – å få deg til å ville finne sannheten. For i bunn og grunn er virkelighetens magi langt, langt mer fantastisk enn overtro og scene-magi. Dawkins overbeviser, som vanlig!

Denne omtalen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

I nedtrekkslista under ”Finn bøker” finn ein lenke til ”Høy favorittprosent” dvs. dei bøkene som oftast er markerte som favorittar av brukarar av denne nettstaden. På toppen finn ein Dødslekene av Suzanne Collins. Dette gjorde meg litt nysgjerrig, så eg måtte googla litt for å få greie på meir om denne boka og forfattaren. Dystopisk ungdomslitteratur var ein sjanger som var heilt framand for meg. Gjennomsnittsalderen for bokelskere som har denne i hylla si, er nok låg. Kunne denne boka vera noko for meg, med mine 50 +?

Dødslekene er den fyrste boka i ein trilogi. Eg lånte digikortet med dei to fyrste bøkene på biblioteket, den nemnde Dødslekene og Opp i flammer. I skrivande stund er eg godt i gang med bok nummer to. Ulrikke Hansen Døvigen gjer ein grei jobb som opplesar av lydbokversjonen.

Handlinga i bøkene går føre seg i ei framtid der det samfunnet me i dag kjenner ikkje lenger eksisterer. Nasjonen «Panem» er eit totalitært samfunn som undertrykker befolkninga på alle tenkjelege måtar. I den høgteknologiske hovudstaden Capitol bur dei rike og dekadente herskarane av nasjonen, i dei kringliggjande fattige 12 distrikta lever befolkninga i naud og fattigdom. For å slå ned på eventuelle opprør i landet, arrangerer styresmaktene Dødslekene. I desse leikane vert 24 deltakarar valde ut, 2 ungdommar i alderen 12 – 18 frå kvart distrikt. Ungdommane skal delta i eit grotesk realityprogram; på ein gigantisk arena skal dei kjempe mot kvarandre og omgivnadene. Dei skal rett og slett drepe dei andre deltakarane og overleve sjølv. Den siste overlevande vinn, - og både vinnaren og distriktet vedkommande kjem frå, vert belønna. I drapsshowet kan arrangørane laga andre utfordringar og straffa eller belønna deltakarane. Alt går ”live” på TV og befolkninga pliktar å følgje med.

Hovudpersonen er 16-årige Katniss frå Distrikt 12, og handlinga vert fortald i presens eg-form. All drepinga og alt det forferdelege ungdommane må gjennomgå, vert fortalt gjennom Katniss. Eg grua meg til å lese den delen av boka som handlar om drepinga og nedslaktinga, men faktisk vert det fortalt på ein såpass nøktern måte slik at det ikkje vert så ubehageleg som frykta. Både Katniss og hennar ven frå Distrikt 12, Peeta, er moralske og ansvarsbevisste personar i eit samfunn som er heilt utan sympatiske trekk. Katniss og Peeta kjempar mot utspekulerte konkurrentar, mot sorg og smerte, mot svolt og kulde, - og må takle kjenslene dei får for kvarandre.

Boka kan samanliknast med Harry Potter-bøkene, sidan det her også handlar om det gode sin kamp mot det onde. Collins er ein god forteljar, slik som J. K. Rawlins er. Anbefalast for alle som er interesserte i ei god forteljing, i ungdomslitteratur og ungdomskultur. Her får du både samfunnssatire, spenning, mediakritikk og opprør, samt ein dose romantikk og trekantdrama.

Mus og menn kom ut i 1937 av nobelprisvinner John Steinbeck.
Dette er en kort roman, men det er en stor historie.

Dette er historien om to barndomsvenner og deres vennskap.
Lennie som er fysisk sterk, men intelligensmessig som et barn og Georg som er kvikk og bestemt.
Lennie som er ute av stand til å kontrollere sine krefter og ofte ender opp med å ødelegge det han bare vil kjærtegne og Georg som forsøker å hjelpe sin venn og beskytte han mot en uforstående omverden.
Handlingen er lagt til California hvor også forfatteren kommer fra. Her reiser disse to rundt og tar jobber på gårdene. De har en felles drøm om å tjene nok penger til å kjøpe seg et lite småbruk hvor de kan livnære seg.

Romanen ble John Steinbeck sitt gjennombrudd. Boken er filmatisert flere ganger og er satt opp på mange norske teaterscener. Jeg har dessverre aldri sett filmen, men skal være på jakt etter den nå. Denne nydelige historien vil jeg virkelig prøve å få sett på film.

Terningkast 5 fra meg og jeg anbefaler virkelig denne romanen som er både trist og varm.