Bokelskere.no

På Min side - Hva skjer? er det nederst en oversikt kalt "Bokelskere med like mine bøker". Jeg synes dette er en fin oversikt. Jeg får ofte gode tips til bøker jeg vil lese ved å gå inn på profiler til de som har mange like bøker som meg. De siste ukene har jeg imidlertid sett at antall bøker under bildene ikke blir oppdatert. Jeg har selv lagt til bøker som jeg vet noen av disse personene har i sine hyller, men tallene blir ikke oppdatert. Har også sett at andre har lagt til bøker jeg har i mine hyller, men tallet blir ikke oppdatert da heller. Kan dette skyldes flyttingen?

Nrk har i det siste vist en dansk serie på tre programmer om europeiske slaver i Nord-Afrika.
Episode 1 handler om Cervantes' fangenskap, og hvordan det endret hans liv og førte til at han ble forfatter. Programmet De hvite slaver - Cervantes kan sees på nrk nett-tv (følg lenken) i to uker til (regnet fra i dag, lørdag 25.01.2014). Ny Cervantes-forskning i Spania og Danmark går til bunns i den unge Cervantes' fem-årige opphold som slave i Algerie, og hvordan opplevelsene hans i fangenskapet skulle komme til å prege ham som forfatter. Vi som leste Don Quijote sammen her på bokelskere.no vil blant annet huske at adelsmannen og Sancho Panza underveis på sin ferd møter på en frigitt slave som forteller sin historie - dette bygger åpenbart på Cervantes' egne erfaringer. Her er omtalen av episode 1 på nrk's nettsider:

En million europeere ble holdt som slaver i Nord-Afrika i perioden 1500-1830. Pirater tok sjøfolk og passasjerer til fange, eller bortførte mennesker som bodde i fjerne kystområder. Den spanske soldaten Miguel Cervantes ble fanget på Middelhavet i 1575 og ført til Algerie da han var 28 år. Siden skulle han bli en av verdens største og mest leste forfattere.

Også de to påfølgende programmene i serien kan sees på nett-tv i noen uker fremover, og jeg kan anbefale samtlige episoder!

Det var med glede og entusiasme at jeg rev opp konvolutten som denne boka kom i og slang meg på sofaen klar for å lese hele greia i et jafs. Men så skulle jeg ikke lenger til tittelsiden før en kile av tvil ble kjørt inn i hele leseopplevelsen. Naoki Higashida skrev denne boka da han var 13 år gammel. Boka er bygget opp slik at hvert «kapittel» er et spørsmål som han svarer på. Jeg hadde så lyst til å sluke og tro på boka – tenk så fantastisk: her har en ung autistisk gutt funnet en måte å kommunisere på, og han gjør det på en så fabelaktig vakker måte. Men, la meg illustrere:

Den indre stemmen til en autist, står det på coveret. Så dukker tittelsiden opp, og ordet «omarbeidet» lyser mot meg. Jeg trodde at boka skulle være oversatt fra den japanske utgaven, men det er den altså ikke, om jeg forstår info-siden godt nok. Dette er en oversettelse av en omarbeidet oversettelse av originalen. Jeg klarte ikke å riste av meg tvilen: hvor mye av dette er den indre stemmen til Naoki? Hvor mye er omarbeidet? Jeg har ikke noe behov for å trekke Naokis integritet i tvil. Det er fullt mulig i mitt hode at han har et så reflektert og vakkert syn på livet som det ytres her. Problemet er at jeg ikke kan vite det. Det er en ærlig sak å lure på hvor mye hjelp han har fått i originalen, selv om det i seg selv ikke er mitt problem her. Problemet er at jeg ikke vet hvor langt unna originalen Hvorfor hopper jeg er.

Dette plaget meg. Ville ikke slippe taket. Jeg ville så gjerne stole på den, og jeg føler meg litt ufin som sitter her og tviler. «Alle» hyller den jo, som så vakker. Og den er vakker. Men er den sann? Hvor mye har David Mitchell bidratt med, hvor langt er dette fra «den indre stemmen» til Naoki? Jeg har selvsagt googlet litt. I dette intervjuet forteller Mitchell at den endelige utgaven er tredje gangs omskriving. Først oversatte hans kone den, så overtok han den og skrev den om to ganger, før kona til slutt kontrollerte den. Det er altså en oversettelse av denne tredje omskrivingen jeg sitter med her. Jeg skulle ønske Pantagruel hadde oversatt direkte fra originalen på japansk. Om jeg noen gang får somlet meg til å lære japansk er faktisk denne boka en av de aller første jeg vil lese. Bare for å bli kvitt denne gnagende mistilliten.

Jeg har sett klipp med Naoki (se for eksempel klippet I Write, So I Am Alive). Jeg tviler ikke på at han har mye å by på, og at han er en oppvakt, smart fyr. Bare så det er sagt. Jeg mener bare at kanskje det er verdt å bite seg merke i at boka er oversatt fra en omarbeidet utgave. Jeg aner ikke om Naoki faktisk ytrer seg på den måten det presenteres på i boka, selv om kjernen sikkert er beholdt. Etter litt googling dukket også denne siden opp, som etter det jeg forstår er skrevet av ham. Det høres ikke helt sånn ut i Hvorfor hopper jeg, som er langt mer «blomstrende» og full av retoriske virkemidler. Det er en vakker, rørende bok, ingen tvil om det. Naoki fremstår som et menneske fullt av empati, som er oppriktig lei seg for alt stresset og alle problemene han påfører de rundt seg. Han forsøker etter beste evne å forklare, men innrømmer her og der at han ikke vet hvorfor ting er som de er.

Forhåpentligvis er skepsisen min feilplassert. Jeg håper virkelig det, og håper ordene stammer fra Naokis indre stemme slik coveret påstår. Mitchell er selv følelsesmessig involvert i saken, siden han selv har et barn med autisme. Har dette betydd noe? Jeg har sett i ettertid at det ikke bare er jeg som nærer en viss skepsis. Min ble født da jeg så ordet «omarbeidet». Men jeg anbefaler den videre, les den selv og se hva du tenker om saken. Slike bøker er svært verdifulle. Forhåpentligvis kan jeg lese originalen selv en dag.

Denne teksten ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Noen få av omslagsbildene jeg har valgt vises ikke, som f.eks. Middlemarch.

Til orientering får jeg ikke lagret lesedato på bøkene mine.

Feilmeldinger mht samsvar med sertifikater er også dukket opp med melding som: 'noen forsøker kanskje å tyvlytte på deg*... Dette skjer antagelig fra tredjepart(er) som amazon (m.fl?)

God morgen og gratulerer!

Feilmelding 403.blir sendt fra server ved innlogging.
...så savner info på forsiden (før innlogging) om innloggingskrav - f.eks. at nettleser heretter MÅ være være innstilt på å "sende info om henviser" (for den aktuelle siden) for å kunne logge inn.

AQ

Dette er en over seks hundre sider lang sak som egentlig kan oppsummeres med fire ord på stavangerdialekt: «Bånn gass heile veien.»

Renberg har skrevet en roman som har fått meg til å gjenoppdage Metallica og W.A.S.P. En roman som forhåpentligvis kommer til å gi Motörhead en fortjent revival. The pleasure is to play, it makes no difference what you say!

Det er en ellevill stavangersk psykofarse med Lemmy Kilmister som musikkansvarlig og Guy Ritchie som regissør. Tempoet er som snitthastigheten på debutplaten til Metallica, innholdet er omtrent like subtilt og effektiv som tekstene til Mötley Crüe og underholdningsverdien er like stor som en helaften med Iron Maiden. (Dersom du ikke synes dette høres ut som gode ting har du sannsynligvis tilbrakt for stor del av oppveksten med The Smiths og fått for lite jern/metall i kosten).

Ifølge Renberg liker alle kriminelle heavy metal. På bloggen min har jeg sjekket om det finnes belegg for påstanden. Der har jeg også sett nærmere på den overstrømmende musikalske energien i Renbergs herlige nye roman.

Som han sikkert ville sagt det selv: Hekkan! Syge satan!

Sedaris på sitt beste er uslåelig; hans evne til å sette ord på smått og stort slik at jeg enten humrer eller rødmer av gjenkjennelse er utrolig. Boken ga meg mer enn nok av slike, men her var det også noen kapitler som overhodet ikke traff meg, så derfor "lavt" terningskast.
"Talk Pretty" og "Engulfed" er bøker jeg tør anbefale så godt som alle, denne er nok mer egnet for fans, og evt for høytlesning av enkelte partier...

Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.

Tentamen er endelig over, og jeg ville faktisk ikke ha gjort det så bra om jeg ikke hadde fått massevis av hjelp fra dere, så takk!!!!
Jeg publiserer tentamensoppgaven min, for de som gidder å lese den. Den er VELDIG lang og VELDIG forvirrendes, så lykke til den som har tenkt å lese den. Jeg har ikke fått karakteren enda, men jeg håper at jeg ihertfall får en 5.
Nok en gang, takk alle sammen!

Oppgave 2
Ørnehjerte

Jeg har autisme. Eller, de voksne sier jeg har det. Jeg har det egentlig ikke, for det finnes egentlig ingenting i verden som heter “autisme”. Jeg er bare unik, annerledes. Jeg bare liker ikke at andre tar på meg, er det noe galt i det? Jeg liker heller ikke å snakke. Å snakke, det er det ikke noe vits i, når det ikke finnes ord for sine innerste, indre følelser likevel. Har du noen gang møtt en person som klarer å beskrive sine indre følelser fullt og holdent? Nei, det har ikke jeg heller, for en slik person finnes ikke. Det finnes nemlig ikke noe ord som kan beskrive hva man føler helt nøyaktig.
Det er ikke noe vits i å snakke, egentlig, det er bedre å tenke, å gruble over universets store gåter. Da kommer man kanskje til en god konklusjon til slutt.
Jeg elsker himmelen og skyene som svever bekymringsløst omkring. Og fuglene! Så vakre, så frie. I hvert fall ørnene. Så majestetiske der de flyr rundt på sine tokter. Ingen prøver å måle krefter med ørna. Ikke engang de mest egoistiske skjærene og kråkene. Ørna er kongen av fuglene.
Ikke bare er jeg glad i ørnene, jeg er glad i alle fuglene. Gjøker, rødstruper og troster. Alt fra pelikaner til småfugler. Ikke bare er jeg glade i dem, de er også glade i meg. Hvordan vet jeg det, spør du kanskje?
Jo, jeg kan kommunisere med dem.

Dem finnes mange personer som sier at sånne “overnaturlige” evner ikke finnes. Det er ikke sant. Bare fordi de som har sånne evner, ikke forteller det til noen, betyr det ikke at evnene ikke finnes. Hvis en person som har en slik evne forteller det til noen, vil denne evnen gå tapt. Slik er universets lov.
Jeg er heldig som har denne evnen. Jeg kommuniserer mindre med mennesker enn andre personer, og dermed er det mindre sjanser for at jeg skal fortelle dette til noen, og da er sjansene større for å beholde evnen.
Dette er min historie.

Jeg må redde ham. Jeg må redde ham fra dette helvetet. Han er for ung. Han er for ung

Jeg er Kenneth, tretten år gammel. Jeg har en mor. Far døde da jeg var liten, i et båtforlis. Jeg har også en lillebror jeg elsker over alt på jord. Han heter Eirik og er ni år gammel. Jeg møter ham ikke så ofte lenger, men jeg passer veldig godt på ham når jeg kan. Jeg var villig til å ofre alt for ham.
Jeg har hatt autisme siden jeg var født. Siden jeg ikke snakker så mye, og ikke har så masse kontakt med andre mennesker, har jeg har alltid grublet over universets gåter. Kanskje det var slik som gjorde at jeg utviklet en evne; å kunne forstå og kommunisere med fugler.
Når jeg var alene, åpnet jeg alltid vinduet, og kalte på fuglene. Jeg fortalte dem alt om mine tanker, mine følelser, og mine problemer. De satt alltid tålmodig på vinduskarmen eller på skuldrene mine og høre på hva jeg hadde å si.
Jeg trengte ikke å snakke fysisk for at fuglene skulle forstå meg. Fuglene kommuniserer ikke på den måten. De kommuniserer ved hjelp av tankekraft; tankeoverføring. Jeg trengte ikke ord, de kunne føle hva jeg følte, og forstå det jeg sa.
Det var ikke bare fuglene som var glade i meg. Eirik var også glad i meg. Han var så søt og vakker, med sine himmelblåe øyne og sitt gylne, lette hår som flagret i vinden. Han smilte alltid, og øynene hans lyste alltid av glede. Jeg var så glad hver gang jeg så ham.
Han tok meg alltid med på så masse fornøyelser, skjønt jeg ikke var så veldig glad i det. Jeg bare lot som for å få Eirik til å være glad. Jeg gjorde ikke mye for ham, men han var fremdeles svært glad i meg.
På utfluktene til Eirik var alltid hushjelpen vår, Lisa med, som alltid var svært bekymret for at han skulle gjøre noe overilt, og dermed skade seg. Det var alltid greit, fordi Lisa alltid var veldig hyggelig, og ofte tok med småkaker til oss.
Det hele begynte da Eirik ville dra på telttur på det høyeste fjellet i byen. Det var greit det, mente Lisa, men Eirik ville absolutt ha meg med. Det var greit det, jeg var villig til å gjøre alt for å ha Eirik glad og fornøyd.
Det var en lang og hard tur. Fjellet var bratt, og jeg snublet ofte. Eirik støttet meg hele tiden og oppmuntret meg til å gå videre.
Solen var stekende hett, og vi kunne se skygger sveve rundt på bakken. Etter hvert, da jeg så opp, fant jeg ut at det faktisk var gribber som svevde rundt, på jakt etter åtsler.
Hei Kenneth! Svært hyggelig å se deg her! Hilste de med en hes røst. Jeg svarte, mens jeg strakte armene mot himmelen.
- Kenneth! Ikke bry deg om de heslige gribbene. De er nytteløse! Sa Eirik og avbrøt tankegangen min. Han tok ikke på meg for å få meg til å gå videre. Han visste bedre enn det. Ingen fikk ta på meg.
Gribber? Nytteløse? Hvordan skulle naturen kunne gå sin gang uten gribbene?
Vel, Eirik visste ikke bedre.

til å dø. Jeg er villig til å gjøre dette. Jeg ønsker det, hvis jeg kan redde ham. Jeg kan

Da vi kom lenger opp, var det flere og flere trær. Helt, ved foten av fjellet var det for det meste bare ørken, og det var der gribbene trivdes best. Her oppe var det flere og flere småfugler, som sang så vakkert om våren.
Hei Kenneth! Står til i dag? Det var en trost.
Vet du hva, Kenneth! Jeg har fått meg make! Kvitret en rødstrupe.
Ko-ko! Ko-ko! Jeg har lagt eggene mine på et hemmelig sted! Galte en gjøk.
Det var så mange hilsener i dag at jeg måtte snu meg til alle kanter for å kunne svare på alle sammen. Fuglene kan også bli fornærmet hvis du er uhøflig mot dem.
Men gribbene, ja! De fortsatte å følge etter oss. Eirik stoppet og hyttet med de små nevene mot gribbene og skrek:
- Hold dere unna, dere heslige fugler!
Lisa tok fram geværet og skjøt noen skudd på gribbene, det gjorde at jeg fikk et uforklarlig, ulidelig raseri, og all dette raseriet måtte ut.
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått et anfall, og gribbene svevde rundt og rundt som gale, og skrek hest. Lisa og Eirik prøvde å roe meg ned uten å ta på meg.
Plutselig hørte vi et skrik, og alle så opp. Jeg ble plutselig stille. Småfuglene sluttet å kvitre. Skriket var så majestetisk og gjennomtrengende at til og med gribbene drev unna. En stor skygge fòr over oss og landet på et tre i nærheten. Det var ei ørn.
Å! så vakker, så stolt og så verdig! Plutselig hadde jeg glemt alt annet. Den som kunne bli ei ørn!
- Ken! Så bra at det ordnet seg da, så nå kan vi gå videre. Eirik bablet i ett sett. Det var bare hyggelig å høre på ham uansett hva han sa. – Vet du hva, Kenneth? Den gang vi dro på skogstur med B-klassen, så vi en bjørn! Den…
Nei, ikke i dag. I dag var det plent umulig å følge med i det Eirik sa. Jeg klarte ikke å glemme den ørna. Ørner bruket å være for stolt til å snakke med mennesker, selv de som kan forstå dem, som meg. Men jeg var helt sikker på at ørna landet på treet på grunn av meg, og jeg var sikker på at den så på meg.

bli befridd selv, jeg kan klare det. Det kommer ikke til å gjøre vondt, det kommer til å skje

Vi hadde en koselig kveld. Det ble skumring, og vi satt der og så på hvordan sola gikk ned, og det spesielle, rosa lyset som svinnet, sakte, og ble mørkere og mørkere.
Vi satt på kanten ved et stup, utenfor teltene våres. Det var flere meter ned bakken. Bak oss var det en mørk skog. Det var nesten utrolig at det var der ifra vi gikk opp. Om dagen var det vakkert, fuglene kvitret og sola skinte. Men nå som sola svant, og fuglene hadde gått til sengs, var det dystert og helt knyst i skogen. Det var nesten litt nifst.
Men vi hadde det koselig. Først grillet vi pølser, og varmet deretter lapskaus på bålet. Til dessert spiste vi marsmallows. Etter det satt vi bare og snakket. Eller rettere sagt, Eirik og Lisa satt og snakket. Jeg sa ikke mye.
Flammene i bålet ble mindre og mindre. Til slutt krøp vi inn i teltene og sovnet, hver for oss.

Neste morgen ble jeg vekket av ørnene som skrek. Lisa og Eirik var allerede våkne, og Lisa holdt på å steke egg på bålet. Sola hadde ikke stått opp enda, og det var fortsatt mørkt ute. Vi kunne så vidt se at himmelen hadde blitt lysere. Det var simpelthen vakkert å sitte der og se opp på himmelen.
Lisa ønsket meg god morgen og fortalte meg vi nesten ikke hadde mere ved igjen.
- Vi brant mer ved enn jeg antok, - fortalte hun, – jeg skal gå og hogge mer. Jeg er et sted under dere, nedenfor stupet. Ikke forlat leiret uansett hva som skjer! Jeg er tilbake om en halv time, ok? Dere får passe godt på hverandre!
Hun sa alltid det. Det var fordi Eirik var yngre enn meg, mens jeg hadde autisme. Det passet verken at han skulle passe på meg elle at jeg skulle passe på ham, så hun sa alltid “pass godt på hverandre”.
Etter hvert kunne vi høre jevne hogg fra et sted under oss, lyden av metall som traff tre. Det var den eneste lyden vi kunne høre i den stille morgenlufta på lenge.
Etter hvert gikk Eirik lei, og begynte å sture. Tilslutt tok han ut en vedkubbe fra bålet.
- Jeg går en liten tur. Er tilbake om fire minutter. Ikke fortell det til Lisa!
Jeg stanset ham ikke. Jeg var i mine egne tanker.

helt momentant. Jeg kommer ikke til å føle noen ting. Tross alt så

Jeg begynte å bli litt bekymret da Eirik ikke kom tilbake etter et kvarter. Jeg skulle akkurat til å stå opp og lete etter ham da Eirik spurtet ut av skogen, med et redselslagent uttrykk i ansiktet. Noe var definitivt galt. Jeg fikk en anelse om hva som skjedde da jeg så røyken som svevde opp i skogen, et sted ikke langt fra oss. Panikken i øynene til broren min fikk meg til å åpne munnen og snakke.
- Hva skjedde, Eirik?
Eirik så forferdelig overrasket ut, men han var for redd til å gjøre et stort nummer av det. Han hikstet så fælt at det rev meg i hjertet. Jeg fikk bare med meg bruddstykker av det han sa.
- Vedkubbe… bjørn… angrep… mistet… skogsbrann…
Da forsto jeg det. Vi var fortapt. Eirik hadde støtt på en angripende bjørn, og i forsøk på å beskytte seg selv kastet Eirik den brennende kubben på bjørnen. Kubben hadde startet skogsbrann.
Jeg visste det. Vi var fortapt. Den eneste veien ned fjellet var den veien vi kom, og den veien var sperret av skogsbrannen. Det var ingen vei ut.
Det var bare en vei, og det var stupet.

elsker jeg ham jo. Jeg skal gjøre det. Det er det eneste som kan redde ham.

Jeg ba om at Lisa kunne finne ut hva som skjedde, jeg håpet at hun hadde hørt oss, men hun hadde ikke det.
Den eneste veien ned var stupet. Jeg gikk til kanten og så ned. Det var mange meter ned. Hvis vi hoppet ned begge to, ville vi brekke mange bein og greier, og når brannen kom over oss, var det ingenting vi kunne gjøre.
Røyken tumlet opp. Det var ingen normal røyk. Det var nesten som en djevel, en djevel som tørstet etter å drepe. Fuglene rømmet fra denne djevelen mens de skrek fortvilet om hjelp.
Ikke hvis…
Jeg må redde ham. Jeg må redde ham fra dette helvetet. Han er for ung. Han er for ung til å dø. Jeg er villig til å gjøre dette. Jeg ønsker det, hvis jeg kan redde ham. Jeg kan bli befridd selv, jeg kan klare det. Det kommer ikke til å gjøre vondt, det kommer til å skje helt momentant. Jeg kommer ikke til å føle noen ting. Tross alt så elsker jeg ham jo. Jeg skal gjøre det. Det er det eneste som kan redde ham.
Disse tankene raste i hodet mitt. Jeg hadde bestemt meg.
Jeg satte meg på huk og tok hendene til Eirik. Jeg brukte ikke å tillate at noen tok på meg, jeg tok heller ikke på noen, så Eirik så overrasket ut. Men panikken var fortsatt i øynene hans. Jeg sa til ham:
- Eirik, hør på meg. Jeg vet om en måte som kan redde deg. Sett deg på ryggen min, og jeg skal hoppe utfor stupet. Da dør du ikke.
- Ken… du snakker…
- Jeg kan snakke. Men ikke tenk på det. Gjør som jeg sier. Sett deg på ryggen min, og jeg kan redde deg.
Jeg kikket engstelig bak skulderen. Brannen kom nærmere og nærmere, og med et raskt tempo. I mitt stille sinn ønsket jeg at trærne var fuktige nok til at brannen ikke ville nå oss, men jeg visste det var umulig at det ville skje
- Men Ken, vil ikke du blitt veldig skadet da?
- Nei Eirik, det kommer til å gå bra med meg. Det går alltid bra med meg.
En løgn. Jeg hatet å lyve til min Eirik, min vakre lillebror med den herlige personligheten. Men jeg var villig til å ofre alt for ham. Alt.
Jeg tok ham på ryggen, pustet dypt inn og hoppet.

Hvor lenge hang vi der i løse luften. Sekunder? Minutter? Måneder? Eller kanskje år? For meg føltes det som en evighet. Det eneste som var i tankene mine, var at jeg skulle redde Eirik, selv om jeg måtte dø i forsøket.
Men for en deilig måte å dø på! Jeg måtte dø, men jeg kunne redde min elskede bror, det var en helt fantastisk tanke. Jeg var ikke redd for å dø. Aldri skulle jeg lide mer…
Jeg måtte bruke min egen kropp til å beskytte Eirik. I siste sekund rev jeg løs armene til Eirik som klamret meg på brystet, og dyttet dem på ryggen min. så kunne han slippe å skade dem.
Jeg følte ingenting. Alt ble svart.

Jeg hadde vondt overalt, som om jeg lå på en spikermatte samtidig som noen stakk kniver på meg. Jeg kunne så vidt se at Eirik knelte over meg og gråt. Jeg kunne føle at det regnet. Brannen var ikke en trussel lenger.
- La meg gå, Eirik… mumlet jeg med de siste kreftene jeg hadde.
- Aldri, Kenneth! Ikke gå! Nei! Ikke dra! Ikke svikt meg! Ikke dra fra meg! Kenneth…
Jeg kunne føle at jeg kom til å dø. Når som helst nå. Men plutselig var det som om smertene forsvant litt etter litt. Synet mitt ble klarere, og hørselen ble skarpere. Var jeg ikke død? Var jeg ikke skadet? Jeg følte at jeg ble lettere og lettere, jeg følte at jeg forvandlet meg. Plutselig så sto jeg der. Jeg var helt frisk, friskere enn jeg hadde vært noen gang.
Jeg var ei ørn. Et stolt, majestetisk dyr. Jeg slapp ut et skrik, og jeg kunne selv høre styrken i det. Det var et ørneskrik.
- Kenneth… sa Eirik nølende.
Jeg fløy litt opp og satte meg på skulderen til Eirik. Jeg nappet ham vennskapelig på øret som en siste hilsen, også fløy jeg opp, mot den blodrøde solen som nettopp hadde stått opp over horisonten. Jeg var fri, og nå skulle jeg hjem.
Jeg kunne se Lisa løpe til Eirik og klemme ham. Hun holdt rundt Eirik, og de så på meg mens jeg forsvant. Snart var skikkelsen deres mindre og mindre, og til slutt var de bare en hvit liten prikk som forsvant i det fjerne.

Alle skriver om denne og ser filmen nå, så det er ingen vits i å gjenta det andre har sagt. Men: Noen ganger burde det vært halve terningøyne. Dette er så nært opp til den optimale romanen som det er mulig å komme, hadde det ikke vært for et par irriterende unødvendigheter som en algeøy midt i Stillehavet og en brå avslutning av en lang havseilas. Men jeg ville lese mer da jeg var ferdig, og lurer enda på hvilken av historiene som virkelig fant sted. Da har Mr. Martel lyktes.

For en nydelig bok! Jeg finner rett og slett ingen andre ord som beskriver den bedre (for meg) enn nydelig.

Mine tanker har alltid vært at litteraturpriser er overvurdert, men skal jeg være ærlig så tror jeg faktisk aldri jeg har lest noen bøker som har fått en "høytstående" litteraturpris. I det siste har jeg derfor tenkt at jeg burde lese noen før jeg gjør meg opp en mening. Det er jo mulig at jeg har rett, men det kan også hende at jeg går glipp av noen virkelig gode bøker.

Det finnes et hav av litteraturpriser der ute og for en som aldri har brydd seg om priser er det mye å velge i. Jeg aner ikke hva de forskjellige prisene betyr, hvordan bøkene velges ut eller hvem det er verdt å bruke tiden på.

Hva tenker du om litteraturpriser?
Har du funnet noen som passer eller ikke passer din smak?

Disse skjulte følgerne av bøker har dukka opp i det siste, også når vi er innlogga. Er det meininga at de skal være skjult da??

"De dødes tjern" og "Døde menn går i land" har han kanskje gjort unna for lenge siden?

Hvis han liker historisk krim, kan Kurt Austs bøker fra Danmark/Norge rundt 1700 varmt anbefales, sammen med C. J Sansoms bøker fra 1540-tallets England. Begge seriene innholder p.t en håndfull bøker.

Eg er ny i dette "universet" og har begynt å legge inn bøker eg les eller har lest. Begynte med å gi poeng med prikkar på terningen, men no er eg blitt veldig usikker på om det er så ok...

Eg merkar sjølv at eg fort hoppar over dei som andre har gitt terningkast 3 eller 4.
Det er jo mange bøker som er veldig lesverdige sjølv om eg ikkje vil gi dei toppskår. Eg ville likevel ikkje unnvore å lese dei. Og no kan mitt eller vårt felles terningkast bety at andre går glipp av boka.

Om ei bok treff meg, har også noko å gjera med kva eg for tida er opptatt av, kanskje også om eg har ro nok til å lese og ta inn temaet, humør mm.
Kva tankar har de gjort dykk om dette?

Sier meg enig med Karin. Fremragende skrevet, Rolf. Det som er fascinerende med denne boka er at Tolstojs intensjon/motivasjon var å fordømme hovedkarakteren Anna - men det "endte" med at man sympatiserer med Anna. Hun er ikke problemet - samfunnet hun lever i er problemet.

PS: Keira Knightley spiller Anna i en ny Hollywood-filmatisering av boka.

Jeg visste med meg selv at en gang måtte jeg skrive noe om denne romanen skrevet av Leo Tilstoy , utgitt i 1877.
De sitater jeg har lagt inn her fra denne boken for ikke lenge siden er fra min tredje gangs (minst) av dette kunstverket. Første gang ? Kanskje jeg var sytten-atten.
På en måte virket den på meg noe foreldet, i dag er det nesten motsatt.
Den var med i en bokserie gitt ut av Gyldendal i 1937 , nærmest som et abonnement med pene rygger til -om ikke annet- å tapetsere unge hjem med, samtidig som å tilføre høyverdig litteratur. Noe sånt , tror jeg.
Det som endelig fikk meg til å gi noe i nærheten av en bokanmeldelse av den nå skyldes en tilfeldighet og en "link" til en korrespondanse mellom meg og en annen bokelsker her på siden for bortimot et år siden. En søndag formiddag slo jeg tilfeldig på radio-apparatet som igjen tilfeldig var innstilt på NRK-P2. Det var ordene Anna Karanin som vekket meg. Den som uttalte seg var Nationalteaterets nye sjef Tømta som nettopp hadde besøkt Moskva Kunst-teater (Kjent for hele verden for det første teateret som gjennomførte Stanislavkij's metoder fra hans verk " En skuespillers arbeid med seg selv" og som ennå på sitt spir på kuppelen har et flagg med en måke som symbol, selvfølgelig som en hyllest til Russlands svar på Ibsen ja tilogmed Shakespeare: Anton Tsjekov og tittelen på hans mest spilte drama.
Nok om det, nå kommer "linken": Hun kunne fortelle at Anna Karanin var et symbol på en heltinne i Russland, fra 1877 , tvers gjennom Sovjet-tiden og frem til nå. Og så de forløsene ord. Folk -både ved teateret, i gatene og turister spurte hvorfor det ikke fantes noen statue av "damen" (horen som samtiden dømte henne, jeg sikter absolutt ikke til prostitusjon, men til utroskap, nærmest en dødssynd i hennes dager; vel og merke når det gjaldt kvinner, menn derimot.......)Men, altså så vakker som hun var -noe alle var ovebevist om-så omtalt hun var på ondt men merkelig nok; mest på godt.Hvorfor var der ingen skulptur? Det var da jeg "linket" dette til en korrespondanse mellom meg og bokvennen Kjell G (i forbindelse med min lesing av Thérèse Raguin (Zola)) på mitt spørsmål eller fastslåing av hans bokinteresse fikk til svar at joda, det var han. Dog var han ikke kommet så langt som en i følget under en slags exekursjon til Sigrid Undsets hjem på Lillehammer som ville vite hvor Kristin Lavransdatter lå begravet. I hvertfall så jeg en slags allergori her.
Vakker? Anna Karanin? JA, hun måtte være vakker, så frapperende vakker at ikke bare menn fant å elske henne, men kvinnene måtte jo misunne henne? Altså Janteloven lenge før Sandemose (Du skal ikke tro du er bedre enn oss må da omskrives til: Du må ikke tro du er vakrere enn oss. For øvrig (nok en digresjon) jeg mener Jantelovens ti bud kunne omgjøres til "Du må'kke komme her og kommer her" (Øystein Sunde). Men, det er jo en helt annen sak.
Og viddene er store nok i Russland, bare mellom St. Petersburg og Moskva som omtales i denne boken, så la meg ikke gjøre viddene ennå større.

Mange har -særlig i samtiden- sagt at dette er verdens største ( i betydningen beste) roman. Endog Tolstoys samtidige, Fjodor M. Dostojevskij var over seg av begeistring, og det sier mer enn selve bedømmingen, for det var en kjent sak på den tid at Dostojevkij hadde en stor motvilje angående personen og forfatteren Tolstoy. Denne motviljen skal jeg ikke grave dypere ned i her, men kan det tenkes det sosiale skillet mellom greven og godseieren Tolstoy og den svært lite bemidlede Dostojevskij? La akkurat det fare.

Av alle de bøker jeg har lest, er det som dette verket stadig vender tilbake i min bevissthet. (For øvrig ikke bare i min, presis på dagen i dag opplyste man at romanen ble filmatisert for 13. gang i disse dager!)

Tolstoys "fremførelse" av romanen greier ingen å femstille hverken filmatisk eller på scenen (Jeg har sett den i begge media, og er glad jeg leste boken først)!

Anna Karaninas vakkerhet ( den manglende skulptur) finner jeg for min egen del i plakaten fra første filmatisering: Med Greta Garbo poserer ansiktsmessig så stolt og "kneisende" vakker. Man kan si hva man vil om den gåtefulle skjønnheten fra Sverige: Vakker var hun! Og nærmere mitt indre bilde av Anna Karanina kommer jeg ikke.

Flere historier veves inn i verket, med en så sikker hånd at tilfeldighetene som spiller sin rolle hele tiden, aldri viker fra troverdighetens trange vei.

Men hovehistoriene er likevel i utgangspunktet to ekteskap som liksom forsvinner i to paralelle kjærlighetshistorier som nærmest "kolliderer" på en togreise mellom Russland to stotbyer.

Ekteskapene er1) Anna med den høyst ansette embedsmannen Karanin og det er 2)hennes Stiva (Annas bror!) en ustanselig og uhelbredelig rundbrenner gift med Dolly som er av fyrstelig herkomst og ikke bare Annas svigerinde , men også hennes fortrolige venninne. Det begynne med at hun griper mannen på "fersken" og skandalen ser ut til å væ're uungåelig. Skandale? Skilsmisse? en må huske på at bakteppet er den russiske adel og embedsstanden, det man gjerne den gang bare lot kalle sosieten i datidens Russland. Og Stiva ser det gode forholdet med sin søster i St.Petersburg og trygler henne om å komme til Moskva for å hjelpe ham med å få den ulykkelige Dolly på andre tanker. Anna på sin side lever et innelukket liv med sin kalde og fjerne embedsmann Karanin og deres sønn den 11 år gamle Sasja. Og det er sønnen, ikke mannen som holder hennes liv gående. Om det er for å hjelpe sin bror eller for å trøste Dolly skal ikke sies, men reise gjør hun.
På en togstasjon på tilbakeveien møtes hun og den militære "greven" Vronskij, og dette møtet så tilfeldig lagt inn av forfatteren at det bli mer enn snedig. (Spør du meg, noe du selvføgelig ikke gjør.) Hør: det finnes en type menn som kvinner faller pladask for og grev Vronskij var en av disse. Hans intensjoner var å forføre Dollys meget yngre og ugifte søster Kitty. Og hun er så forelsket i denne mannen (eller hans uniform) at hun sier nei til et frieri fra sin ungdoms elskede Levin,- En rik, men stille arbeidende storbonde som hun har kjent hele tiden. Til overmål er denne lavmælte person bestevenn med den uforbederlige Stiva, hvis utroskap denne gang egentlig setter det hele i gang.
Og nå først kommer to helt paralelle kjærlighetshistorier: Den nydelige og bedårende mellom den sjenerte Levin og den noe naive Kitty: La oss bare fastslå at det siste kjærlighetsforholdet ender på beste måte gjennom hardt arbeid ute på landet.( Utrolg likt Tolstoys eget!-Unnskyld nok en digresjon).

Men først må Kitty komme over "tapet" og skammen etter først å si ja til Vronskij, denne forlater henne straks hans og Annas øyne har slått gnister på et togstopp mellom de to byer. Og mens det ene kjærlighetsforholdet ender i slike romanser som særlig unge mennesker (den tid jeg var ung) liker så godt, ender Anna og Vronskij ut i den skandale den måtte føre til i St.Petersburg sositetsliv. Kvinnene med titler , penger og rader med perlesmykker vi nærmest kan høre klirre i salongene mens de utveksler siste nytt på skandalefronten. Og endelig får disse sin belønning. Den vakre, plettfrie Anna Karanin får endelig en skandale knyttet til sitt navn.
Hvordan det ender? med mer enn forferdelse. Hun ofrer ikke bare sin mann , men sin 11år gamle Sasja (det er forbrytelsen). Da hun er blitt mor til Vronskijs uekte datter og forholdet som aldri var ment sånn helt bindende fra denne lykkejegers side slokner: Ja, så tar Anna livet sitt ved å kaste seg foran et tog.
Så utmerket gjort dette også av Tolstoy. For det var egentlig slik de fant hverandre på reise, hun og Vronskij. Toget måtte stanse for å rydde linjen fordi en ung kvinne hadde forulykket ved å "komme under toget".
Ja, historien er kjent . Ikke et annet storverk av samme forfatter KRIG OG FRED formår å komme opp mot denne, som velkomponert, spennende og toverdig roman.
Les den, og du glemmer den ikke du heller!

At Anna blir fordømt? Ja, ihvertfall skal vi tro Vronskijs gamle mor som uttaler : "Ikke bare ødela hun et ekteskap, men hun ødela også min sønn.

Hva leser du denne helgen?

Det kan virke som jeg er på vei ut av en lang periode med lesevegring, men jeg er forsiktig og holder meg til litt kortere bøker enn så lenge. Denne helgen går det i Tålmodighetens stein seng-e-saboor av Atiq Rahimi, selv om jeg ikke har kommet så langt så liker jeg den allerede. I tillegg leser jeg Heroin, Hurricane Katrina, and the Howling Within, An Addiction Memoir av Eliza Player (forfatter), denne er jeg litt mer usikker på. Jeg er veldig glad i memoarer, men på Amazon.com er det varierende kvalitet.

Til slutt ett lite tips til de som bor i Oslo, Holmliaskolenes musikkkorps har sitt tradisjonelle boksalg på Holmlia skole lørdag og søndag. Det skal selges tusenvis av bøker, tegneserier, DVDer og CDer.

God lesehelg!