Do not stand at my grave and weep,
I am not there; I do not sleep.
I am a thousand winds that blow,
I am the diamond glints on snow,
I am the sun on ripened grain,
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning’s hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft starlight at night.
Do not stand at my grave and cry,
I am not there; I did not die.

Mary Elizabeth Frye - Do Not Stand At My Grave And Weep

Den første gangen jeg gråt – altså jeg fikk tårer av en skjønnlitterær tekst, var i min barndom. Det var Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Som et barn kunne jeg ikke forstå eller begripe hvorfor Kavring som også var et lite barn måtte gjennomgå slike utfordringer – hvorfor han måtte være syk og sengeliggende når han egentlig burde leke, løpe og være sprudlende og glad – som alle andre barn i hans alder.

Hvorfor denne tristheten? Hvorfor var det slik – spurte jeg meg selv. Jo mer jeg spurte meg selv dette – jo lengre unna var jeg et godt (nok) svar.

Det kommer ikke som en overraskelse at litteraturen gir ikke bare oss glede, men kan også gjøre oss trist, sint og til og med frustrert iblant. Antall ganger jeg har grått som følge av en skjønnlitterær tekst kan telles med en hånd. Men de gangene har vært noen av de mest tårevåte stundene i mitt 26-årige liv. Jeg skjønner godt at dette kan høres latterlig ut. En voksen mann som snakker om hvordan fiktive karakterers tilværelse har fått hans øyekrok til å bli fylt med "saltvann".

Det at man skal la seg bevege av noe som er i bunn og grunn fiksjon - er jo tullete. Eller kanskje ikke? Hvorfor skal man utradere skillet mellom fiksjon og virkelighet? Fordi fiksjonen gir oss mer enn det å bare være fiksjon? Kanskje vi innerste skjønner at fiksjonen blir en virkelighet når vi kan sympatisere med andres ulykke og lidelse?

Når man tenker seg om tror jeg det ville vært nærmest umenneskelig ikke la seg bevege av Kavrings tilværelse eller Aljosjas tale ved steinen i Brødrene Karamasov – hvis du spør meg – personlig. Det handler ikke om det du leser er «god» eller «klassiker fra verdenslitteraturen». Det handler om det som rett og slett vekker sterke følelser hos en. Du når et punkt - hvor du rett og slett må stoppe lesinga – fordi du ikke kan holde igjen tårene. Du står opp - fordi du må tenke over lidelsen eller misgjerningen eller ulykken som fant akkurat sted. Du blir trist - så sint - for så å bli frustrert. Men så blir du utålmodig og må fortsette med lesinga. Du kan ikke la være det.

De fleste av oss er enig om at litteratur (vil jeg tro?) - som alle annen kunst er (i høyest grad) et subjektivt anliggende – på samme måte som følelser. Mange ganger har jeg hørt at god litteratur er den som får oss til å tenke, til å reflektere, til å ty til den menneskelige fornuften. Og selv om denne fornuften og refleksjonsevnen er en vesentlig del av det å være et menneske, er følelser også like viktig. Fornuft og følelser - for "å plagiere" en viss engelsk frøken. God litteratur er også den som vekker (alle) de følelsene som gjør oss til det vi er: et menneske. Som kan gjøre at vi kan sympatisere med fiktive russiske og svenske karakterer. Dette er vel det universelle med den menneskelige tilværelse?

Når var det sist gang du gråt etter å ha lest en skjønnlitterær tekst?

Jeg er en ganske så fersk fantasy-leser,men har nå lest (selvfølgelig) Harry Potter bøkene,Ringenes Herre,de 3 første bøkene i "A song of ice and fire"...og nå har jeg akkurat lest ferdig "Vindenes navn" av Patrick Rothfuss.Og nå er jeg helt hekta!! Har bedt om tips til fanatasy bøker før,men fikk ikke så mange svar da..så jeg prøver meg igjen,er det noen der ute som har noen gode Fantasy bøker å anbefale? Jeg er åpen for det aller meste..det eneste er at jeg er så kjedelig av meg at jeg helst leser bøker på norsk. Så hvis bøkene dere anbefaler har norske oversettelser blir jeg sååå glad!!

Fantastisk spenning. Jeg liker veldig godt bøker fra Norges olje- og gassproduksjon. Hogne Hongset, Siri Lill Mannes og Tom Kristensen har alle skrevet gode bøker fra dette temaet. Norge er en bananrepublikk, og alle disse bøkene, især inkludert Gass, viser at vi er så sårbare, at trusselen er reell, og at vi vanlige mennesker ikke i det hele tatt forstår hva som egentlig skjer rundt oss. Det ligger enormt med penger i dette, og veldig mange går over lik for å få en del av kaka.

Nok en gang skremmende å få vite hva norske myndigheter gjorde med Nordsjødykkerne! Og så har de ikke engang fått ordentlig erstatning og unnskyldning! Utrolig igjen å erfare at myndighetene lukket øynene, bestilte tjenester, og regnet med at ingen ting skulle bli oppdaget! Nå er det forsent å stille noen til ansvar, men politikere og byråkrater bør virkelig tenke seg om!

Boka spiller veldig godt på nordmenns oppfatning av pakistanere, og pakistanernes oppfatning av nordmenn. Herlig vitsing frem og tilbake gjorde boka også veldig fornøyelig å lese!

Boka var godt skrevet, lettlest (gjorde ikke noe at den var tykk!), veldig spennende, intens (især på slutten), og utrolig bra! Virkelig en sidevender!

Marie-Sabine Rogers Lyse utsikter var forrige måneds bok i boksirkelen vår. Jeg kom ikke så langt som til å få tak i den før rett før møtet, og hadde uansett ikke anledning til å være med, men fant ut at jeg ville lese den uansett. Og det er jeg glad for at jeg gjorde.

Alex er en dame på 30 som er hardt rammet av wanderlust. Hun tar midlertidige jobber – hva som helst hun kan få som ufaglært – og når vikariatet er over flytter hun til et nytt sted. For å kunne leve slik er det selvsagt viktig å ikke knytte seg for nært til hverken personer eller steder, derfor er det en strek i regningen for Alex når hun blir kjent med og sjarmert av multihandikappede Roswell som bor hos ekteparet hun leier rom hos.

Cédric er 28 og er født og oppvokst i byen Alex for tiden befinner seg i – ikke virker det som om han noensinne har vært noe annet sted heller. Han driver stort sett dank, delvis sammen med kameraten Abboren, som har som sitt hovedprosjekt i livet å lage en demning i kanalen av tomme ølbokser.

Etterhvert blir de fire kjent med hverandre, og livene deres tar en overraskende vending.

Boka fortelles vekselsvis av Alex og Cédric, noe som fungerer fint på mange måter. Fortellingene overlapper noe, slik at enkelte hendelser blir presentert fra begge synspunkter. Jeg synes kanskje ikke fortellerstemmene var forskjellige nok til at det fikk optimal effekt, men det er ikke noe stort problem å holde dem fra hverandre heller.

Baksideteksten refererer til boka som “en moderne roadmovie fra den franske landsbygda”, og den som har skrevet den setningen kan ta seg en bolle, det er så mye galt med den at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det første: 90 % av handlingen foregår i en by. Ok, det er kanskje ikke noen STOR by i fransk målestokk, men det er definitivt en by, ikke en landsby. To: Kan man referere til en bok som en “roadmovie”? Men kanskje viktigst: En “road movie” er (egentlig selvforklarende) definert på Wikipedia som “a cinematic genre in which the action takes places during a road journey”. I denne boka reiser våre helter riktignok, men det er først på side 253 av 281, og de reiser fra A til B og tilbake igjen, selve reisen dit er beskrevet på side 256-260, og selv om man legger godviljen til og sier at oppholdet på B er del av “the road trip” er da vitterlig 30 av 280 sider en særdeles liten andel.

Nuvel. Reisen er viktig, for den er i grunn klimakset i historien – boka har forøvrig en bortimot ikke-eksisterende spenningskurve, men det er en del av sjarmen. Og sjarmert, det ble jeg. Som Alex ble jeg også sjarmert av Roswell, men Alex selv er et hyggelig bekjentskap og Cédric og Abboren er også verdt å bli kjent med. Det er i det hele tatt et reiseselskap jeg gjerne hadde tatt del i.

Men det jeg kanskje likte aller best var språket, og da særlig den litt undefundige måten å snu utsagn på hodet på, eksemplifisert både av Alex:

Jeg ville lage en slags nedfellbar kalesje for å beskytte Roswell i tilfelle det begynte å regne. Det er omskiftelig vær her omkring, det er oppholdsvær flere ganger om dagen.

(s. 84) og av Cédric:

De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.

De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.

(s. 217)

Lyse utsikter er en feelgood bok, uten de helt store emosjonelle bølgene, men verdt å lese.

"Det var DDR" er en rykende fersk norsk bok om DDR skrevet av journalisten og historikeren Astrid Sverresdotter Dypvik. Det utgis ikke mange bøker om DDR på norsk, det gjør Dypviks bok ekstra kjærkommen. Det tilfører historien en ekstra dimensjon at analysen gjøres av en ung norsk historiker. Dagens 35- åringer var barn da muren falt og har dermed ikke vært en del av den kalde krigens politiske kamper. Det gir nye perspektiver til relativt fersk historie.

Dypvik drar leseren inn i historier som viser at det er en misforståelse å tro at DDR mistet sin relevans etter Murens fall. Å forstå autoritær tankegang er livsviktig for demokratiet til alle tider.

Det finnes ikke dødpunkter i Dypviks fortellinger i fra et nedlagt land. Dette drivet i boka tror jeg skyldes at historikeren har valgt å ta utgangspunkt i enkeltmenneskene og deres opplevelse av å være borger av DDR. Igjennom Stasi- informantene, opposisjonelle, ofre, tvangsadopterte barn, insitusjonaliserte ungdommer og stasi- ansatte får vi engasjerende og lettfattelige historier om hva DDR var og hvordan ulike mennesker har ulike oppfatninger av hva de ønsker at DDR skal bli husket for. Dypvik har snakket med mange og deler samtidig av sine fagkunnskaper. Det hele er underholdene og svært godt skrevet. Resultatet er en solid bok som samtidig er tilgjengelig for alle.

Til ettertanke er det at det ikke er veldig mange år siden det lå et europeisk diktatur et par timers flytur unna Oslo. Det er det viktig å ikke glemme i et Europa som i krise søker nye løsninger og der en "krig i mot terror" i et tiår har røsket og revet i våre grenser for personvern og ytringsfrihet.

Dypviks bok er underholdende og viktig på en gang. Det eneste å innvende er at den kunne vært lengre. Så sett i gang og les:)!

Nå er det få dager igjen til Kapittel-festivalen går av stabelen i Stavanger. Med rundt 118 arrangementer og 130 gjester blir det den mest omfattende festivalen hittil. Festivalen finner sted mellom den 19. og 23. september, og hele programmet kan sjekkes ut her.

Velkommen til Stavanger :)

WOW! Jeg har ikke vært her på en god stund nå (lesesperre...), og så kommer jeg tilbake til en helt ny side, nesten! Veldig uvant, men jeg liker det.

Vi må tro på den frie vilje. Vi har ikke noe valg.

Isaac Singer

Nå er jeg veldig fornøyd her :)

Det er noe med å lese en klassiker som denne. Den har en veldig solid og trygg fortellerform, noen ganger trekker den jo litt ut i det trege, men ikke så mye som jeg hadde fryktet. Når jeg leste fikk jeg en slik autentisk følelse av å være tilbake i den tiden, det er fint. Londontåken, de øde heiene der straffangene gjemmer seg, herrene i flosshatt og hansker… Dickens er jo en mester i å fremstille sære, gretne og heslige folk. Det er blitt en del av det mentale England for mange, tror jeg:) Menneskeskjebnene, forvillet i egen bitterhet som de overfører til de unge og sårbare. Grådighet og brustne hjerter. Pengene, som bestemmer hvordan du blir behandlet som menneske. Ikke for hva du er god til og bidrar med i samfunnet.

Dette er bøker jeg av hele mitt hjerte gledelig hadde satt fyr på i all offentlighet. Det er ikke mye ved bøker som klarer å få fram sinne hos meg, men disse bøkene gjør det...

Jeg leker med tanken. Det er den jeg leker mest med. Jeg har ingen andre å leke med.

Lars Saabye Christensen.

På din oppfordring tok jeg nå en titt;) Første inntrykk er at det er langt mer kommersielt enn her inne. At forsida hyper bøker jeg styrer unna. Jeg er heller ikke stor fan av "Norges eneste bokinspirator", gode anmeldere duger for meg. Kom ikke så langt som til å se hvor jeg kan registrere min boksamling osv. Mitt inntrykk er at selgerne vil styre min leselyst, mens det er brukerne som skaper dette nettstedet.

"Surviving intimate terrorism" er en sann historie, den er så grusom og skremmende at det er vanskelig å tro, men det har faktisk skjedd. Siden dette er en sann historie og det ikke er noe plot å avsløre legger jeg ikke inn dekket tekst, men jeg advarer om at jeg avslører mye av historien under.

Hedda Nussbaum vokste opp i et trygt middelklassehjem, hun var godt utdannet, hadde en bra jobb og var selvstendig. Da hun først traff Joel Steinberg ble hun betatt av den suksessrike advokaten som var verdensvant og mektig. Hun ble imponert over hans omgangskrets, hans utseendet og hvor kunnskapsrik han var.
Det tok ikke lang tid før de flyttet sammen, det var også da kontrollen og manipuleringen virkelig begynte, først med små irettesettelser, så tilfeldige slag og til slutt isolasjon, søvnkontroll og lange isbad. Det verste var allikevel hvordan han hjernevasket henne og fikk henne til å tro at hun hadde gjort ting hun ikke husket, han fikk henne til å tro at han var altvitende og en mektig healer. Hun stolte 100 % på partneren sin og tvilte ikke på noe han sa.

Hedda Nussbaum ble hos Joel Steinberg i 12 år og de adopterte to barn sammen. Datteren ble også mishandlet og en dag gikk Joel for langt og slo datteren bevisstløs, Hedda var alene sammen med datteren i over 10 timer uten å kontakte noen. Hele denne tiden var datteren i koma og hadde problemer med å puste.

Til slutt ble ambulanse tilkalt, men det var da for sent, hun ble erklært hjernedød kort tid etter de ankom sykehuset. Hedda Nussbaum og Joel Steinberg ble begge siktet for medvirkning, men senere ble tiltalen mot Hedda droppet. Legene mente at hun ikke var i fysisk og psykisk stand til å påføre Lisa skadene og heller ikke redde henne. Skadene hun hadde vitnet om langvarig mishandling, brukne ribbein, blåmerker, splittet leppe, brukket nese og betent bein på grunn av en ubehandlet skade påført av Joel var noen av merkene hun hadde.

Dette er en utrolig sterk og skremmende fortelling om manipulering, hjernevasking og mishandling, desverre med dødelig utgang. Historien fikk meg med en gang til å tenke på Christoffer-saken, der stefaren mishandlet gutten til døde uten at moren gjorde noe. Det er noen likheter og det er lett å tro at ikke alt kom fram fram i den saken.

Denne historien satte søkelys på konemishandling da den ble kjent i 1987 og  desverre er den like aktuell nå. Oppfatningen tidligere var at dette var noe som rammet fattige, men her hadde det skjedd med to suksessfulle mennesker fra middelklassen. Boken er tankevekkende og bringer frem spørsmålet om hvor mye ansvar Hedda hadde. Hun er uten tvil et offer, men gjør det at hun ikke har noe skyld for sin datters død? Det var mange forskjellige meninger og fremdeles er det noen som mener at hun hadde en aktiv rolle i forholdet og i mishandlingen av Lisa.

Hedda forteller fra sitt synspunkt og det er hennes historie som fortelles. Det er en forklaring, men føles også som en forsvarstale der hun rettferdigjør sine handlinger.
Denne utgaven hadde en del skilte ord og feil tegnsetting, noe som overrasker og skuffer, da forfatteren har jobbet som redaktør. Det var også litt hopping fram og tilbake i perspektiv, uten at det virket som ett bevisst valg. Jeg vil allikevel anbefale boken da innholdet er så sterkt at det overskygger svakhetene.

Raskolnikov i Kabul

Atiq Rahimi ble i følge Wikipedia født i Kabul i 1962. Han lever i dag i Frankrike, etter at han i sin tid fikk innvilget politisk asyl. Hans første bok ble utgitt i 2000, og hans seneste bøker er alle skrevet på fransk. Før "Faen ta Dostojevskij" er to av hans bøker oversatt til norsk - i første rekke gjennombruddsromanen "Aske og jord" som utkom i 2000, og dessuten "Tålmodighetens stein" som utkom i 2010. Rahimi har dessuten vært involvert i en rekke TV-dokumentarer. Romanen "Aske og jord" er filmatisert.

"Rassul har knapt løftet øksa for å slå den i hodet på den gamle damen, før historien om Forbrytelse og straff dukker opp i hodet hans. Den paralyserer ham. Det rykker i armene, bena vakler, og øksa glipper ut av hendene på ham og kløyver skallen på damen. Uten et skrik segner gamla om på det røde og svarte teppet. Sløret med epleblomstmotiv flagrer i luften før det daler ned på den dvaske og velfødde kroppen. Det rykker i henne. Ett åndedrag til, kanskje to. De vidåpne øynene hennes huker tak i Rassul, som står der midt i rommet og holder pusten, blekere enn et lik. Han skjelver, og patu´en glir ned fra hans magre skuldre. Det forferdede blikket hans dras mot strømmen av blod som renner fra skallen til gamla. Det går i ett med det røde teppet, visker ut dets svarte mønster og beveger seg langsomt mot damens kjøttfulle hånd, som tviholder på en bunt med sedler. Pengene kommer til å bli tilsølt med blod ... " (side 5)

Slik innledes "Faen ta Dostojevskij" med Rassul som hovedperson - en ung mann hvis far ikke bare var kommunist, men også en kafir, en vantro. Rassul har studert juss i Sovjetunionen, men har vært nødt til å avbryte studiene. Vi befinner oss på 1990-tallet, russerne har forlatt Afghanistan og borgerkrigen raser i landet. Situasjonen i Kabul er kaotisk, og det meste av infrastruktur har brutt sammen. Folk dømmes uten rettergang, og ingen synes helt å vite hvem som egentlig har makt og myndighet. I denne konteksten myrder Rassul en gammel pantelånerske, som også kan mistenkes for å drive bordellvirksomhet. Parallellene til Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" er overtydelige, og Rassul, som kjenner Dostojevskijs verker etter å ha studert i Sovjetunionen, lammes av dette. Egentlig hadde han tenkt å robbe den gamle pantelånersken, men allerede før forbrytelsen er fullbyrdet, overmannes han av angst og skyldfølelse og flykter avgårde uten andre tanker enn å komme seg vekk.

Til å begynne med er Rassul så paralysert over hva han har gjort at han mister evnen til å snakke. Han opptrer forvirrende for omgivelsene, som er overbevist om at det har rablet for ham. Da han omsider gjenvinner taleevnene og overbevises om at han bør få sin straff for det han har gjort, oppstår om mulig enda mer forvirring. Intet lik har dukket opp, og spørsmålet er om han faktisk har myrdet den gamle pantelånersken. Dessuten er det ikke uten videre gitt at hans forbrytelse er så ille som han selv vil ha det til, fordi det foregår atskillig verre ting i kjølevannet av borgerkrigen. Dessuten: hvor mye verdt er livet til en grisk pantelånerske som også kan mistenkes for å føre uskyldige kvinner ut på den brede sti?

Mens Rassul sliter med skyldfølelse, fremstår verden omkring ham nærmest uvirkelig.

"Ute er byen en stekeovn. Alt bølger i heten: fjellet, husene, steinene, trærne, sola ... Alt skjelver av frykt. Bortsett fra Rassul. Han er lett, rolig. Som om han var det siste menneske på jorden, streifer han gjennom gatene uten å møte et eneste blikk, kjærtegne en eneste sjel, høre et eneste ord. Han har lyst til å skrike ut at han er det siste menneske, at alle de andre er døde, døde for ham, og deretter gi seg til å løpe, til å le ..." (side 154)

Da Rassul omsider blir tatt på alvor idet han melder fra om sin forbrytelse, forskrekkes han over at ingen tror at han ikke har robbet pantelånersken samtidig og av den grunn ønsker å dømme ham til døden. Klarer han tidsnok å stoppe utviklingen?

"Egentlig drepte du denne bordellvertinnen for å fjerne en kakerlakk fra jordens overflate, og fremfor alt for å hevne forloveden din ... Men du oppdager at du ikke har endret på noe. Mordet har ikke slukket din hevntørst. Det har ikke gitt deg fred. Tvert imot har det skapt en avgrunn som du synker dypere ned i for hver dag ... Det som plager deg i dag, er altså ikke at forbrytelsen din var en fiasko, og heller ikke din dårlige samvittighet. Du er snarere plaget av at handlingen din er betydningsløs. Kort sagt er du offer for din egen forbrytelse ..." (side 171)

"Faen ta Dostojevskij" er en original og tankevekkende bok om hva som skjer med et menneske som har utført et mord og som deretter sliter med en følelse av skyld og et behov for å gjøre opp for seg. Boka er både spennende og godt skrevet. Romanen belyser flere sider ved et Afghanistan på randen av sammenbrudd i tiden etter at russerne hadde trukket seg ut av landet på 1990-tallet. Den ga meg dessuten lyst til å gjenoppfriske Dostojevskijs roman "Forbrytelse og straff" om Raskolnikov, som jeg leste da jeg var i midten av 20-årene. Jeg gir den terningkast fem.

Jeg la til Det nye vannet på ønskelisten min, Karin. Og da leste jeg forlagets lille presentasjon av boken (bokfaktaene fra Den norske bokdatabasen, på bokens side her inne). Og jeg må si at om jeg ikke hadde hatt din omtale som motvekt, så hadde nok ikke denne boken blitt værende på ønskelisten. For forlaget/bokdatabasen beskriver den som en "vanlig" krimbok - og jeg har gått litt lei av krim. Dette er det bokdatabasen opplyser - in extensio:

Ei jente fra et lite øysamfunn i Nord-Norge har vært forsvunnet i et par år. Lokalbefolkningen begynner å forsone seg med at hun har forsvunnet, men bygdetullingen Jon kommer med hentydninger og halvkvedede viser, og etterforskningen gjenopptas. Mange mørke sider ved livet i øysamfunnet avdekkes når det kommer en etterforsker fra Oslo.

Som sagt - jeg kjenner at jeg stort sett har lest tilstrekkelig krim opp gjennom årene. Så jeg fører ytterst sjelden opp krimbøker på min milelange ønskeliste. Jeg vet jo godt at mange "flersjangersforfattere" velger kriminalhistorie-formatet for å behandle samfunnsviktige temaer, og at Roy Jacobsen er blant de forfatterne - men selv om jeg kan sympatisere med valg av tema, OG liker forfatteren det dreier seg om - så styrer jeg som oftest unna krimmen like fullt. Men dine varme ord om Det nye vannet gjorde utslaget - boken blir stående på ønskelisten min, for her tror jeg på at det er mer å hente enn et "vanlig" krimplott. Takk igjen, Karin!

Og forresten: er det flere som er enige med meg i at forlagets (og dermed bokdatabasens) oppsummering er rimelig håpløs (les: uinspirert)? Takke meg til Karins omtale: like ordknapp - atskillig mer appetittvekkende. Jeg skulle ønske jeg IKKE hadde lest forlagets beskrivelse - så jeg setter (under en viss tvil) en spoiler på dette innlegget for å skjerme eventuelle likesinnede.

Einig med Marit dette kan ikkje vere nyttig for mange.
Ingen av dei 32 bokelskarane som var lista opp på mi side, har lese meir enn 30 bøker. Og dei bøkene som er til felles er stort sett av populærforfattarar som til dømes Jo Nesbø, Dan Brown og Camilla Läckberg. Dette er forfattarar som seier lite om min lesesmak.

Det er betre å vise ei liste med bokelskarar etter kor mange bøker ein har felles fordi:
1.) Ein då gjerne vil få opp bokelskarar med store boksamlingar. Slike samlingar inneheld ofte mykje snadder!
2.) Bokelskarar med store boksamlingar er gjerne aktive brukarar med ei "dynamisk bokhylle"

Det er klart at bokelskarar som har lese manga bøker ikkje nødvendigvis vil ha lik lesesmak med dei som dei deler felles bøker med, men dette er vel på ingen måte noko problem.

For å finne bokelskarar med lik lesesmak må ein nesten berre gå inn på dei bøkene ein er interessert i å finne andre følgarar av, å trykke på dei. Dette har jo vorte enklare sidan det no vert vist portrett av brukarane som følgjer boka på sida med bokinformasjon.

Men, eg saknar å kunne søke i "Bokelskere" etter brukarar med felles bøker