Bokelskere.no

Nei og nei. For en skuffelse.
Jeg hadde gledet meg inderlig, ikke minst på grunn av Ingvar Ambjørnsens absolutte anbefaling i VG før påske i fjor.
Du snakker om ikke å innfri.
"Skarp som en ishakke" er totalt misvisende.
Hadde det ikke vært for at jeg befant meg på en lang togreise, vet jeg neimen ikke om jeg hadde fullført.
Jeg FATTER ikke at jeg kan ha så voldsomt forskjellige smak som Ambjørnsen har, men det har vi altså tydeligvis? I anmeldelse hans stod det bl.a.: "Jeg kan ikke huske sist jeg leste en spenningsroman som så til de grader trollbandt meg som denne. Klokken halv fire om natten var det fysisk umulig for meg å lese lenger. Neste morgen sto jeg opp klokken åtte for å pløye gjennom de siste hundre sidene. Mine damer og herrer, noe slikt skjer ikke hvert femte år en gang!"
Vel, på grunnlag av denne anbefalingen, kjøpte jeg to eksemplarer av denne boken; en til meg selv, og en til min kjæreste, så vi begge kunne lese samme bok samtidig mens vi var på reise.
Det ble ingen stor suksess.
Vi leste den begge ferdig, men var begge skuffet. Og ikke minst lei på slutten.
Bøkene irriterer meg enda hver gang jeg går forbi dem i bokhylla.

Jeg vurderte kanskje tjue ganger å avslutte denne boken, men jeg fikk den så inderlig anbefalt av en god venninne, at jeg følte jeg burde lese den ferdig.
Senere fikk jeg vite at den samme venninnen var midt i en ammetåke da hun leste den, og det er kanskje forklaringen?
Den har fått strålende kritikk som står på for - og baksiden av boken, men dette er altså IKKE av seriøse litteraturanmeldere, men av bl.a. ansatte i diverse bokhandlere.
Jeg lot meg lure til gangs av overskriftene.

ÅRETS BESTE BOK!
navn på ansatt, Boklageret.

FLOTT BOK, EN FANTASTISK FORTELLING!
navn på to ansatte Notabene

Og så videre, og så videre.
Den eneste avisen som abefaler boken, er Sandefjords Blad, resten er bare butikkansatte fra rundt omkring i landet som jo selvfølgelig anbefaler at man kjøper den.
Og herrefred, for noe møl.
Jeg kom til slutt i mål og leste den ferdig, men hver gang jeg tok den frem gikk jeg på med hat og forrakt, ikke med det minste grann av leseglede.
Jeg anbefaler ikke denne boken til noen.

Jeg var på lanseringen av Sønnen på Litteraturhuset på onsdag, og fikk høre Jo Nesbø fortelle om temaene han har vært opptatt av mens han jobbet med boka. Spennende bakgrunn å ha med seg da jeg leste den - uten at jeg opplevde dette som noen spoiler. De bibelske parallellene er åpenbare. Tittelen Sønnen henspiller direkte på Jesus - og i løpet av historien blir han alltid observert av andre - vi er aldri inne i hans hode. På samme måte som i nytestamentet. Bibelske bilder dukker opp hele tiden. Navn og motiver er kjente.

Sitatet "Sitter ved Gud den allmektige faders høyre hånd og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde" ble nevnt, og er trolig kjernen i hele historien.

Jo Nesbø er opptatt av hvor lenge han kan holde på leserens sympati. Hvor mye galt kan en romanfigur begå, før leseren synes det er nok, og skifter side? Interessant å ha seg med i lesningen av denne boka.

Men er boka god? Ja! Et rungende ja fra meg faktisk. Uhyre spennende, høyt adrenalinnivå fra start til slutt. En godt gjennomført hardbarket action-krim, med sterk Nesbø-signatur på hver side. Jeg syntes den forrige boka, Politi, var litt rotete og inneholdt lite nytt. Sønnen har en klarere rød tråd og story. Hvis man liker best den litt roligere Lindell/Lackberg-stilen, er ikke dette en bok å anbefale. Her er det flust med groteske drap, og en hvileløs hevner - med et guddommelig skjær over seg. Gleder meg til å se filmen - en gang i fremtiden!

Jeg vil ikke spise, ikke drikke, ikke snakke, ikke spille Candy Crush; det eneste jeg ønsker er at sidene aldri tar slutt, at de varer, og jeg kan flytte inn sammen med Allis og Sigurd. #denfølelsen, #leseglede. Helt tilfeldig kom jeg over Agnes Ravatn: Fugletribunalet. ” Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.”

Dette er den tredje Harry Hole-boka eg les (i uryddig rekkefølge), og den beste så langt. Harry er som vanleg på fylla, og må ta seg saman for å fakke ein seriemordar samt å avsløre ein korrupt (i mangel av betre ord) kollega, og som bonus også få privatlivet inn på eit betre spor igjen. Ein røper vel ikkje for mykje om ein nevner at ein god del av dette gjeng i orden mot slutten av boka.

Miljøskildringane er etter mitt syn den sterkaste sida ved boka. Nesbø er drivande god til å ta med lesaren inn i forteljinga, omgjevnadar og stemingar er skildra på ein overtydande og til tider poetisk måte. Personkarakteristikkane er også treffande. Når plottet i tillegg er ganske bra og der er passe dosar med humor i boka, spesielt i enkelte av replikkvekslingane, så er det meste av ingrediensane for ei god og underhaldande krimbok på plass.

Det slo meg at Marekors kom ut nokre månadar etter Da Vinci-koden, og eg spekulerte så smått på om isletta av symboltolking og kodeknekking er inspirert av Da Vinci-koden, eventuelt at begge bøkene gjenspeiler ein trend i samtida til å trekke inn slike element i krim- og spenningsforteljingar. Men som nevnt, dette er berre lause spekulasjonar frå mi side.

Den delen av boka som fell minst i smak hjå meg er oppklaringa av mysteriet, kanskje først og fremst måten det blir oppklara på. Eg meiner på generelt grunnlag at Nesbø av og til gjeng for langt i å la skurkane fortelje om brotsverka sine, motiva for handlingane blir overforklarte og kanskje til og med litt banale. Men eg vil ikkje gå så langt som å seie at avslutninga er dårlig, for det er den ikkje. Og medan eg eg vingla mellom terningkast 4 og 5 for boka så kom eg til å tenke på at talet 5 er sentralt i forteljinga, så då var det ikkje meir å spekulere på.

Når jeg leser forlagets oppsummering etter jeg har lest boken, føler jeg at de ikke får formidlet hvilken liten perle dette er. Den ytre handlingen stemmer fint med det over, men dette er en bok som har sin styrke i språk og stemninger. Når Allis oppsøker Sigurd i begynnelsen av boken, vet vi ingenting om hvilke skjebner disse to bærer på. Historiene deres kommer for en dag litt etter litt utover i romanen, og ikke før på de siste sidene har vi det fulle bildet. Den er delt inn i mange korte kapitler. Når et kapittel slutter om kvelden, så begynner det neste på morgenen. De korte kapitlene gjør at jeg ender med lange leseøkter, fordi det alltid er lett å "bare lese et kapittel til"... Når det er lange kapitler, blir det som oftest til at jeg stopper ved kapitlets slutt, for å gjøre noen presserende.
Boken er bygget opp sånn som jeg liker det, uten sprang i tid og sted. Her er en creepy nerve hele veien, og innimellom er det direkte spennende. Sigurd er veldig sær, og hadde ikke Allis blitt beskrevet på en så troverdig måte, ville det vært vanskelig å forstå at hun blir værende. Hun på sin side, reagerer også heftig på noen ting, men alt får sin forklaring etterhvert. To veldig troverdige karakterer sammen i en situasjon som etterhvert blir belyst.

En av de beste norske bøkene i 2013

Arkitekt består av 6 noveller fordelt på 191 sider, så det er ikke noe problem å lese hele boken på en regntung søndag formiddag. Det novellene har til felles er at de handler om forhold og møter mellom mennesker. For meg som er glad i bøker av mursteinstørrelse er det en utfordring å lese noveller. Jeg sitter hele tiden å venter på at det skal bråslutte, og forventer egentlig ikke å få noe ut av det. Med Arkitekt beroliger Merethe Lindstrøm meg, dette er nydelig lesning, og jeg klarte ikke legge boken ned før jeg hadde lest alle novellene.
Mer om handlingen og boken på bloggen :)

Om jeg kunne fått en tier for hver gang en av hovedpersonene puster, hvisker eller mumler en setning?
"That's how you feel?" he whispers.
"No." I murmur.
"You hate it that much?" he breathes.
Jeg ble nok ekstra irritert hver gang ordet "breathes" ble brukt, og i og med at ordet brukes opptil flere ganger per side, var jeg irritert mesteparten av boken. En klisjéfylt, dårlig skrevet bok. Jeg anbefaler heller gamle utgaver av bladet Romantikk.

Damene gikk og gikk og gikk og det skjedde veldig lite. Så - endelig - kom intrigene, i full fart og hulter til bulter. Så kom en langsom og kjedelig avslutning. Det var det hele. Jeg anbefaler at du går en tur selv, framfor å lese denne boken.

En liten juvel av en bok.

Denne boken får grelle terningkast to av meg. Egentlig en ener, men jeg gjør dommen litt formildende, fordi temaet i ugangspunktet er spennende, og fordi det kan hende den er bedre på sitt originalspråk. Men det stopper der.

Det er uhyre sjelden jeg avbryter en bok, men denne gidder jeg ikke fullføre. Dårlig språk, (eller dårlig oversetting), billige poeng, overforbruk av utropstegn, forvirrende dialog og en forfatter som alltid spør leseren om hva vi synes om ditt og datt. Og ditt og datt kunne vært morsomt og interessant, men det var det dessverre ikke. Jeg kom halvveis, og hadde avsluttet den før om jeg ikke hadde vært på flytur uten annen lektyre medbrakt.

Et vågestykke!! Hvordan tør en hvit å snakke med svarte kvinners stemme i en bok som denne? 60-tallet er ikke langt unna! Jeg tar av meg hatten.

Enkelte amerikanske anmeldere har satt spørsmålstegn ved forfatterens innsikt, og kritisert f.eks. stereotypene, at de svarte kvinnene er uskolerte og viljesvake, og de svarte mennene er voldelige (Minnys mann) og ellers fraværende. Og Skeeters dilemma; egoismen i det å ønske å realisere sitt prosjekt mens de andre kvinnene utsetter seg for stor fare, blir ikke utdypet. Det har av noen vært oppfattet som bl.a. arrogant, og et tegn på manglende forståelse av tiden.

I en historie som er så ny, og så syk og betent som dette, er troverdigheten kanskje det aller, aller viktigste!

Jeg syns det virker som at forfatteren er veldig ydmyk og behandler historiene omhyggelig. Men for meg som ikke har levd i denne kulturen selv, er det absolutt helt umulig å forstå hva som er uriktig eller søkt.

Men Stockett har nok klart seg bra, etter andre anmeldelser å dømme.

Romanen er uansett en mangefasettert page-turner, som får alle strenger til å vibrere. Vi inviteres til frykt, raseri, glede, munterhet, skam, sorg, forelskelse; historien mangler ingenting! Og den tar aldri pauser. Den fungerer perfekt som underholdning. Absolutt hele tiden.

Denne boken er en liten skatt. Den er så mettet av kloke refleksjoner, at jeg må legge den fra meg etter hver side. Jeg er nesten redd for å besudle den ved å gi den en kommentar, men den er så god at ordet må spres.

Hva er stillhet mer enn fravær av lyd og hva er det støyen overdøver? Dette er bokens sentrale spørsmål.

Begreper som tidstyv, intimitetstyranni, informasjonsoverflod og tidsklemme er så forslitte at jeg hadde glemt hva de egentlig handler om. Boken bruker ikke disse ordene, men nå husker jeg hva de søker å dekke.

Stillhet og støy er Elisabeth Løvlies første bok på norsk. Hennes avhandling Literary Silences in Pascal, Rousseau, and Beckett er utgitt på Oxford University Press (2003). Den har jeg ikke lest, men bare temaet setter i gang tanker om en interessant sondring i litteratur.

I dag var jeg på Fretex og fant 10 gode bøker - 100 kr samlet. Å, hvor jeg elsker følelsen i magen når jeg finner en bok jeg har lett etter!

Dette er kanskje den boka som har betydd mest for meg i hele verden. Dette var den første boka jeg leste, dette var boka som ledet meg inn i litteraturen, dette var boka som gjorde at jeg bestemte meg for å bli forfatter i en alder av 6 år, og det er nå 16 år siden og planen er ikke forandret. Lurer på om livet ville vært annerledes hvis det var en annen bok som ble min første.

Men nå er Maria Amelie arrestert og skal utvises fra vårt vakre, humanistiske land! Jeg skjemmes, gremmes og gråter! Kan vi i det minste protestere? Send din appell til Amnesty NÅ:

La Maria Amelie få bli! | Amnesty International www.amnesty.no

Nå har jeg omsider lest den, på din anbefaling, Liv. Jeg koste meg også. Når det gjelder kremboller, var det nettopp det jeg pleide å feire overståtte eksamener med i studietida :)

Denne boken liker jeg veldig godt, og jeg leser litt i den ofte og blir inspirert.