Noen vil mene at det burde vært et utropstegn etter forrige setning, men jeg(som skriver dette)syns at bruk av utropstegn er et tegn på svakhet. Kanskje kan man bruke utropstegn to ganger i livet dersom man skriver daglig. Skriver man skjeldnere enn daglig, kan man i visse tilfeller benytte ett utropstegn én gang. Folk som ukritisk bruker utropstegn burde interneres og sendes bort - i det minste for en stund.
For meg så er det de harde pakkene som jeg skjønner er bok som er de mest spennende.
Jeg fikk fire bøker i julegave, to bøker som sto på ønskelisten min og to som var ukjente for meg.
Morgen i Jenin av Susan Abulhawa. Dette er en roman fra Palestina og som sto på ønskelisten min.
Taushetens konsekvenser av Linda Olsson. Etter å ha lest La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson og ble betatt av hennes historie så ønsket jeg meg hennes nye bok Taushetens konsekvenser.
Camorra land av Mariangela Cacace handler om den italienske mafian. Dette var en ukjent bok for meg, men etter å ha lest bak på boken så gleder jeg meg til å lese denne.
Faller fritt som i en drøm av Leif Persson. Dette er en krimbok. Boken handler om drapet på Olof Palme. Forfatteren har gitt ut 6 krimromaner tidligere og er veldig populær i Sverige.
Er veldig fornøyd med bokgavene.
Spent på å høre om det ble bokgaver på dere :)
Hva er dette for noe? roper jeg. Hva slags samfunn er det vi lever i når en stakkar ikke engang kan gå en kveldstur med sine egne tanker uten å bli forstyrret av mennesker som suser gjennom skogen med hodelykter? Selv ser jeg både løypa og trærne helt tydelig. Du må da forså at dette bærer galt av sted, sier jeg. Mosjonisten nikker spakt. Da forstår du sikkert også at jeg nå blir nødt til å konfiskere denne lykten, sier jeg. Han nikker igjen. Godt, sier jeg. Og jeg vil ikke se deg her ute med lykt en gang til. Og jeg liker ikke at du går så fort. Du får senke tempoet litt heretter. Har vi en avtale?
Kan noen fortelle meg hvorfor jeg ikke har lest denne boka før nå? Du store verden ...
Med denne boken vil jeg at ditt liv skal forandres.
Jeg vil at du etter å ha lest denne boken skal løfte blikket og se verden annerledes. Jeg vil at du skal se perspektiver, ikke detaljer. Jeg vil at du skal se solnedgangen i horisonten og ikke skjermen på datamaskinen din. Jeg vil at du skal tenke på hva som er viktig, tenke på hva du har, før du tenker på hva du mangler. Jeg vil at du skal kjenne livet ditt så sterkt – at du blir svimmel av det. Av det livet du har. Og hvor takknemlig du bør være for at du er heldig. Jeg vil at du skal kjenne på følelsene i hjertet ditt, jeg vil at du skal være ærlig med deg selv.
Jeg vil så gjerne at du ser.
Liten bok, stort mesterverk. Bør leses først som barn, så som voksen, og du vil se at det er to vakre bøker i én.
Før det hadde vi snakket sammen hele kvelden - eller rettere sagt; jeg hadde snakket. Tegnet og forklart livet slik jeg ser det. Jeg er god på det, på en Paulo Coelho-måte, altså en måte som fascinerer de intellektuelt lett medgjørlige av oss og irriterer de mer kravstore.
Selv ble jeg ferdig med «Sukkerdøden» for ikke så lenge siden, og må innrømme at den ikke falt helt i smak. Tidligere har jeg lest alle krimbøkene til Lindell, men denne syntes for mitt vedkommende å være den svakeste i serien. Den var slett ikke dårlig, men språket var til tider intet mer enn måtelig. Ikke minst savnet jeg overraskelsene forfatteren serverte i de tidligere bøkene.
Når det kommer til persongalleriet, må jeg si at Lindell har gjort en god jobb, men parellellene mellom Marian Dahle og Lisbeth Salander var altfor tydelige i denne boken. Dessuten synes jeg at slutten var veldig lik avslutningen til «Mørkemannen», den forrige romanen i serien.
PEER: Er ikke du Døden? Du som går rundt med sånn... (viser)
DØDEN: Ljå?
PEER: Ja.
DØDEN: Nei.
PEER: Jo. Du er Mannen med ljåen!
DØDEN: Jeg har ikke noen ljå.
PEER: Få se! (DØDEN viser ei hand.) Få se den andre handa! (DØDEN viser den andre.) Få se begge på en gang! (DØDEN holder fram begge hender, og mister ljåen sin. Klunk!) Aha!
DØDEN: Okei, da. Jeg er Døden.
PEER: Jeg visste det!
Jeg skjønner ikke helt poenget med å lese fortest mulig jeg da - dvs. jeg kan forstå det hvis man er i en studiesammenheng, men til "vanlig" lesning skjønner jeg ikke at det er om å gjøre å komme seg fortest mulig gjennom boka. Jeg tenker ofte stikk motstatt jeg da, hvis jeg finner ei bok jeg virkelig liker, vil jeg helst bruke lengst mulig tid på den, kose meg og være i den verdenen lengst mulig. Jeg leser for min egen del, og det er ikke noe mål i seg selv å komme gjennom flest mulig bøker på kortest mulig tid.
Nettopp begynt på den. Allerede veldig spennende!
Har i det siste oppdaget at det har blitt mange bøker som har bokomslag der det er bilder av personer bakfra. Noen er tildels ganske like eller har fellestrekk "med eller uten paraply".
Det ser ut som det er en forholdsmessig ny trend.
Jeg har tatt en titt i min og andres bokhyller og her er noen av de jeg fant.
Den lille mulvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans, synes jeg er en festlig tittel... Og jada, jeg vet at det er en barnebok:-)
Aaaahhhhhh .... DETTE var boken sin!
Det er ikke ofte jeg opplever en oppriktig sorg over bare å ha fem kapitler igjen av en bok, men så ble tilfellet her. Du verden, som jeg er blitt underholdt.
Langeland skriver usedvanlig godt. Som Terje Thorsen i Dagbladet skrev i sin anmeldelse: "Francis Meyers lidenskap var en stakket stund også min, og fortellingen om tildragelsene i hans liv er simpelthen den mest helstøpte og spennende norske underholdningsroman jeg har lest." Jeg stiller meg totalt enig.
Jeg lo høyt og hjertelig flere ganger, blant annet av setningen "Theatercafeen var fylt av den sedvanlige trippelmiksen: finanskjendiser, kulturinstitusjonsledere og trønderturister". Bull's eye!
Og ikke minst fniste jeg lenge og vel av "Francis kjente at øynene begynte å renne, han forsøkte intuitivt å tørke bort tårene, men glemte at han hadde på seg vernebriller, og gjorde bare vondt verre ved å dytte dem inn i Pål Bang-Hansen-posisjon."
Jeg ble underholdt fra a til å, jeg ble glad i Francis Meyer (og litt forelsket i han også) - og boken er så spennende at man drives fremover uten et eneste kjedelig kapittel. Faktisk uten en eneste kjedelig setning.
Personbeskrivelsene er så forseggjorte og deilige at man enkelt og levende forestiller seg alle kolleger, studenter, venner og uvenner av Meyer. Og hos meg slapp de ikke taket på dagesvis.
Det bitte lille minuset med boken, er at jeg ikke ble helt komfortabel med slutten. Kanskje mest fordi jeg ikke likte at boken og den fantastiske leseopplevelsen min var over - men også fordi jeg opplevde en litt hastig og brå samling av tråder og løsning av mysterier. I motsetning til hvordan boken var gjennomført helt til siste kapittel.
Et stort pluss (eller et lite minus - alt etter som) er også at man står i fare for å få nokså lyst på en eggekrembolle eller to.
Dette var den første boken jeg leste av Langeland, og det er garantert ikke den siste.
Herved kraftig anbefalt.
Å, for en klubb du er! Skal jeg bli avhengig av deg? Men, det er jeg jo allerede blitt... Skal ikke dette forholdet roe seg ned? Som en forelskelse har det tatt helt av - jeg glemmer jo alt rundt meg... Vel, ikke bøkene da. Heldigvis er jeg lærer og kan lese døgnet rundt - i hele min lange ferie, men, likevel... Er det ikke slik at "ordet" kom først? Altså, boken? Jeg må innrømme at facebook er helt ute. Bokelskere.no er blitt min startside - bøkenes "hjem", mitt "sjekkested". Her har jeg funnet igjen mine gamle sitater, samt oppdaget nye jeg kan samle på - ta fram for å lese og humre litt, komme i stemning. Her på denne siden kan jeg ta del i gode diskusjoner - om litteraturens finesser - med særs oppegående mennesker - endelig! Her kan jeg reise til fjerne steder jeg aldri hadde tenkt meg, gå inn i nye verdener og utvide horisonten betraktelig. Alt takket være gode og kontruktive diskusjoner med interessante mennesker. Er det rart man blir avhengig? Men igjen, ordet kom først - jeg må ha bedre tid til å lese. Ikke bare selvalgt litteratur, men bøker andre "velger" for meg. Selv om jeg nå befinner meg i det som skal bli et livslangt forhold - med bokelskere.no - føler jeg at jeg må roe ned litt. Noen som føler det samme? Jeg sier igjen - la ordet komme til meg - først boken, deretter nettstedet...
Dette er en av mine absolutte favoritter. Det er få bøker jeg gidder lese flere ganger, selv om de kan være gode som bare det - men prioriterer å lese noe nytt - men denne leser jeg med noen års mellomrom. Jeg elsket filmen, den stemte overens med de bildene jeg hadde laget meg fra boken og kan trollbinde meg den dag i dag. Er med noen få unntak glad i alle Allendes bøker
Mirakler skjer kun for dem som tror på mirakler
hørte begynnelsen lest på dialekt av vegard hoel(?). og jeg bare MÅTTE lese denne! eg leste na på dialekt sjøl! hehe. veldig bra begynnelse, og fortsettelse.. en smule skuffet over slutten, av forskjellige grunner, men kanskje mest av alt fordi jeg skulle ønske den aldri tok slutt!
Armeringsjern Arbeidet sprekker opp huden i nevene, gjør leppene tørre, ligger som latente betennelser i underarmen, der belastningen er størst. Armeringsjernet bærer betongen. Jeg bærer armeringen. Sleper ut en lengde av bunten, en tolv meter lang strimmel av kamstål og brun rust. Jeg kapper den opp med vinkelsliperen. Gnistregnet drysser over bakken i en lang bue. Jeg kan skjære gjennom hva som helst. Likevel blir jeg aldri vant til selve lukten av svidd jern, av diamantbladet som trenger ned i kamstålet som er smeltet og presset og resirkulert: Her er et bilvrak. Her er hermetikkboksene. Her er flengene i skroget til den sytti tusen tonns oljetankeren som tjue tørrdokkarbeidere brukte måneder på å hugge opp.
Illusjonenes bok, av Paul Auster.
Det føles trist i ettertid at jeg ikke skrev noen bokanmeldelse av boken umiddelbart etter at jeg ble ferdig med den. Illusjonenes bok gjorde et solid inntrykk, og ingenting av det jeg nå skriver yter boken rettferdighet. At Paul Auster er en mester med pennen skrivemessig er viktig, men det er ikke hans flytende språk og skriftlige finesser som blir vektlagt i denne anmeldelsen.
Bokens hovedperson er professoren David Zimmer som etter å ha mistet sin kone og barn i en bilulykke, drukner seg i sorgen. Ved en tilfeldighet ser han en stumfilm av Hector Mann, og han tar seg i å smile. Et eller annet ved denne filmen eller denne mannen fikk ham et øyeblikk til å ta en pause fra sorgen og fortvilelsen. Ett eller annet rørte ved ham, slik at han et øyeblikk fikk fred og fant glede ved tilværelsen. Noen få sekunder. Zimmer bestemmer seg for å søke videre etter denne gleden, og forsvinner inn i stumfilmens verden. Han sluker Hector Manns stumfilmer og setter flasken på hylla.
Hector Mann, som for øvrig aldri har eksistert i vår virkelighet, hadde stor suksess på 20-tallet, og med sin karakteristiske gimikk og utseende ble han en berømthet i filmens verden. Filmindustrien utviklet seg stadig, og da filmen gikk over til farger og lyd, forsvant Hector Mann ut i det blå. Siden har ingen sett eller hørt fra ham. Hvordan kunne en mediapersonlighet som ham bare forsvinne? - Var det et velregissert PR stunt? Ble han drept? Ante han hva som ville komme og ønsket å trekke seg tilbake før den store nedturen?
Zimmer søker i hans liv og prøver å finne svar. Det som likevel er viktigere for ham, er selve filmene. Zimmer går svært systematisk til verks, og detaljrikdommen i filmbeskrivelsene er intet annet enn overbevisende. Faktisk så overbevisende at leseren rent glemmer at dette er tekst, ikke film. Beskrivelsene kan gå over flere titalls sider, tross fattig handling. Likevel fengsles man på en måte som kan være vanskelig å forstå.
Vanskelig er det også å forstå at Mann skapte filmene ikke for sin egen karriere, for andres utbytte eller for inntekt. Mann skapte filmene for filmenes skyld. For kunsten. Denne holdningen samt andre hendelser i Zimmers liv gir solid grobunn for filosofering under og etter lesingen.
En dag mottar vår helt et brev fra en kvinne som hevder at Hector Mann er i live...
Hva som skjer etter dette skal jeg ikke røpe. Det er heller ikke det viktigste, føler jeg, når man leser Illusjonenes bok. Det viktigste er hvordan boken får det til å kjenne etter, fundere og leve seg inn i David Zimmer og Hector Manns liv og sinn.