Bokelskere.no

Man får en slags suverenitet av livet på et fjell, en forståelse av ensomhet og isolasjon, eller også herredømme. I det store, åpne landskapet kan du navigere uten selskap i timevis, gli over furu, buskas og stein. Det er en ro født av ren umåtelighet; den beroliger ved sin blotte størrelse, som får det rent menneskelige til å framstå som ubetydelig.

Vi var ikke blitt enige. Mamie var blitt enig. Jeg hadde bare gitt opp å være uenig.

Alle som har levd noen år med en syk person vet godt at medfølelse er et knapphetsgode. Du går fort tom. Når medfølelsen er borte, er du bare sliten. Det er heller ikke alltid at sympati er det beste du kan tilby et sykt menneske. Både galgenhumor og ærlig tale kan være vel så lindrende for en som sliter.

Jeg vil skape kjærlighet til naturen, ekte kjærlighet, for det du elsker, tramper du ikke på og selger som en bruktbil.

Jeg husker det som det var i går, sier folk om minner de har. Med traumer er det annerledes. Det er ikke mulig å huske det, fordi det alltid føles som det skjer akkurat nå. Man kan bare ikke ta det inn over seg, sortere, differensiere. Inntrykkene er for rå, for ekstreme, for umiddelbare. Fragmenterte. Kaotiske.

Ingen skulle ta meg vekk fra mamma, ingen skulle ta vekk den kjærligheten jeg stjal fra henne når hun sov, når jeg strøk henne over ansiktet med en klut, og hun ikke dyttet meg vekk.

Jeg husker første gang jeg prøvde å skru av hjertet mitt, jeg satt foran vinduet og ventet på at mamma skulle komme hjem.

Hun møtte et par menn på kafé, for å teste kjemien, som de hadde skrevet på nettet. Kjemien var midt på treet. Eller litt under. Rakel hadde uansett alltid vært skeptisk til kjemi. Kom opp i det til muntlig på ungdomsskolen. Det hadde gått til helvete.

Det er den lille bonden
som er taperen i verden.

Det er den lille bonden
som har falt i alle krigene,

den lille bonden, hvor han bor i verden
som de tok jorden fra og brente gården til

på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra
og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø

for tanker han ikke kjente, eller brød seg om
eller ikke ville vite.

Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin
til samlebåndene og fabrikkhallene.

Det var den lille bonden de tok kuene fra
og åkeren til den nye motorveien.

Det er han som ligger våken om nettene
for å betale lånene sine til bankene
så de kan bygge de svære husene som ligner slott.

Det er han de har jaget inn til byene
og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).

Det er den lille bonden som har mjølket kuene
plukket stein fra alle åkrene
hvor vi makelig nå kan så og høste.

Det er den lille bonden som visste hvordan bygget såddes
og hvordan kalvene ble til.

Han vet om skyene og vinde, og vinteren
- om den blir streng. Humringen av hester

kjente han godt. Nå kjenner han traktoren
og rentene på lånet, når det skal betales.

Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden på nytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå. Men som vi kanskje må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.
Der det gror.

Det hadde aldri falt meg inn at min stemme kunne være like sterk som deres.

Einslig mann (68) har funne ut at bokprat på biblioteket også inkluderer
heimebakte kaker som brownie, pai, rullekake, vannbakels og verdas beste.
Etter kvart går det opp for han at bokprat på biblioteket
også inkluderer einslig kvinne (66).

Jente (16) held opp ipaden og lener seg desperat mot vindauget på det
stengte skulebiblioteket i håp om at det please, please, please er mulig å
få tak i bittelitt trådlaust nett.