Kelly er 26 år, og sitter på med senatoren hun har feiret 4. juli med. De skal ta en snarvei, men veien er i elendig forfatning. Underveis drikker senatoren alkohol, og han kjører fort og aggressivt. I en brå sving går det galt, og bilen havner i vannet.
Senatoren kommer seg ut, men Kelly sitter fastklemt. Hun blir overlatt til seg selv, og mens hun venter på det uunngåelige, passerer livet hennes i revy. Hennes naive forhold til menn, den vanskelige fortiden, og til slutt hallusinasjoner.

Boken kom ut i USA i 1992, og den ble av mange forbundet med Chippaquiddick-ulykken, der senator Ted Kennedy forlot en kvinne i en synkende bil. Jeg måtte google saken, og hvis jeg ikke hadde blitt gjort oppmerksom på den, hadde jeg nok forbundet historien med #metoo.

Interessant, og godt skrevet, men ikke den beste fra Oates’ penn.

Joyce Carol Oates ga ut denne boka i 1992, og den er like aktuell i dag.

Den ble utgitt på ny i år for første gang på norsk, og dette er er min første bok av henne. Jeg likte stemningen, mørkheten og tankespinnet til hovedpersonen, men falt ikke helt for skrivestilen som var veldig stykkevis og delt.

Handlingen er like dyster som vannet
Svart vann er om en ung jente i tjueårene, som faller for den mystiske senatoren på femtifem år. (!). Han er gammel nok til å være hennes far. Hun er bare glad og smigret over å være hans utvalgte. Hun er glad for å være sett. Selv har hun vært gjennom en tung kjærlighetssorg, og hun klarer bare å si forbokstaven til eksen hennes når hun tenker på ham. Det er 4. juli feiring, og denne senatoren ankommer festen. De møtes gjennom felles venner, og de finner fort tonen. Hun føler en skrekkblandet fryd over å møte ham, siden hun tidligere har skrevet skoleoppgave om ham. Sammen sitter de til slutt i bilen, og han kjører veldig brått mens han drikker(!) Hun er redd de har kjørt feil, men han insisterer på at de kjører riktig. Men noe fatalt skjer. Han kjører som nevnt for fort, mister kontrollen over bilen, og sammen havner de i vannet. Mens bilen synker i det mørke og grumsete vannet, får vi et innblikk i tankene til denne unge kvinnen som har et sterkt ønske om å overleve.

Joyce Carol Oates er et veldig kjent navn, men har aldri lest noe av henne før. Svart vann ble jeg fort interessert i, for det virket som en spesiell historie, og det er det også. Det er dessverre skrivestilen som ødela litt for meg, for den er veldig stykkevis og delt. På grunn av det blir historien litt blass og diffus. Teksten blir på en måte for poetisk istedet for utfyllende.

Usikkerhet og et ønske om tilhørighet
Boka beksriver godt ønsket om å bli både sett og hørt av andre. Det å leve med usikkerhet. Kelly, eller Elizabeth Anne Kelleher, som hun egentlig heter, er et godt eksempel på det å være usikker. Hun prøver å være tøff på utsiden, men på innsiden nøler hun med det ene og det andre. Det er som om hun prøver å overbevise seg selv og andre at hun er bra nok. Hun vil på en måte mer enn det å passe inn. Hun vil være en del av noe stort. Endelig møter hun noen som ser henne. Hvor fantastisk er ikke det? Dessverre, siden Kelly er veldig sårbar, er ikke dømmekraften hennes særlig god. Man får et inntrykk av at hun er en smule naiv.

Som baksideteksten beskriver, var det mange som forbandt denne boka med Kennedysaken som skjedde i 1969 da den kom ut i 1992. Edward Kennedy, også kalt Ted Kennedy, var i lignende situasjon. Med en ung kvinne ved siden av seg i bilen, havner de også i vannet, og han forlater den stakkars jenta.

Boka er veldig kort. Den er på bare 149 sider. Selv om den er kort og teksten er veldig oppdelt, var den likevel ikke lettlest. Jeg liker måten historien går frem og tilbake, og gjentar seg selv på en måte. I enkelte partier føles det ut som om man er innesperret i bilen sammen med Kelly, og føler på det langsomme marerittet sammen med henne. Tankespinnet hennes oppleves som både privat og betroende mellom hovedperson og leser. Det er nesten kvelende å lese boka, selv om man ikke lider av klaustrofobi selv.

Svart vann er en svært mørk roman om usikkerhet, ønske om å være elsket og sett, og filosofering generelt. Nesten hele boka er om dystre tanker og hendelser. Synd at selve historien i seg selv er noe blass, men avslutningen er sterk. Derfor er jeg ikke skuffet over boka, fordi både slutten og enkelte partier er veldig sterkt skrevet.

Les den gjerne hvis du vil ha mørk og urovekkende lesestoff.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt skrevet, men likevel opplever jeg romanen som et hvileskjær i Oates' betydelige forfatterskap. Handlingen er lagt til 1988, men bygger på en tragisk bilulykke flere år tidligere. I denne versjonen får vi historien til det kvinnelige trafikkofferet. Med dagens briller vil nok hovedpersonen også bli sett på som et #metoo-offer. Teksten strekker seg over kun 140 sider; likevel virker den som et lengre musikkstykke der noen få temaer gjentas med mange variasjoner.

Glimrende skrevet!

Definitivt ikke Oates sin beste roman ( det er Niagara!) men absolutt en god bok.

Lest i 2019

Minneverdige leseropplevelser fra året som har gått.

Samme mål som i fjor, å lese 52 bøker.

Bøker jeg har lest i 2021

Leseutfordringen 2021 på Facebook