Omtale fra forlaget
Når en tenåringsjente forsvinner i Adirondack-fjellene, rystes den lille byen Karthago i grunnvollene. Mens faren, Zeno Mayfield, og andre frivillige leter utrettelig etter den savnede Cressida, oppdages det en mistenkt som står Mayfield-familien ubehagelig nær: Den dekorerte Irak-veteranen Brett Kincaid, som inntil nylig var forlovet med Cressidas vakre storesøster. Mens bevismengden mot den krigsskadde korporalen øker, må Mayfield-familien ta inn over seg at Cressida kan være tapt for dem for alltid - og at hun kanskje var det allerede lenge før hun forsvant.
Joyce Carol Oates nyeste roman er en skarpt observert og dypt engasjerende fortelling om en families samhold og oppløsning, og et skarpt portrett av en hjemvendt veteran som for alltid er endret av krigen han var med på. Med Oates' helt egne evne til å skildre både enkeltmenneskers indre drivkraft og det ytre samfunnets mekanismer, er dette blitt en oppslukende fortelling om vold og kjærlighet, skam og tilgivelse. Et nytt høydepunkt fra forfatteren av Vi var familien Mulvaney, Niagara og Blond.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788253037158
EAN 9788253037158
Språk Bokmål
Sider 467
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Min interesse for Joyce Carol Oates ble vekket av en novellesamling, men Karthago er en tjukk roman på 467 sider der forfatteren tar seg god tid til å fortelle historien om en forsvinning som etterforskes som et drap, Dette er en kriminalhistorie som samtidig er psykologisk roman som effektivt analyserer hvordan datteren Cressidas forsvinning skader familierelasjoner og vennskapsforhold. Men også om mulighetene for forsoning og gjenreisning.
Men Oates er også opptatt av hvordan store begivenheter, ikke minst USAs krigsinnsats i Afghanistan og Irak har vært desillusjonerende og ødeleggende på individnivå, slik det har kommet til å prege noen av hovedpersonene. Hun er svært kritisk til politi og fengselsvesen. Oates gir ikke mye for avhørsmetodene, og fengslene er rene helveter for både innsatte og besøkende. I så måte følger Oates fotsporene til Upton Sinclair og andre som beskrev de mørke sidene av Amerikas samfunnsinstitusjoner.
Boka minner meg ellers om Ian McEwans Atonement. Kan vi noensinne gjenopprette forhold til dem vi har såret dypt? Til forskjell fra McEwan er Oates opptatt om vårt ulike forhold til religion påvirker den enkeltes syn på personlige tap og mulighetene for aksept og forsoning.
Oversettelsen til norsk av Tone Formo flyter bra.
Bedre kan det vel ikke bli. Intenst og dvelende, men samtidig en helt presis og overbevisende skildring av en families vei mot avgrunnen. Medrivende, fæl og tankevekkende fortelling.
Den 19 år gamle Cressida forsvinner fra småbyen Karthago. Store letemannskaper søker etter henne, men de finner henne ikke.
I løpet av etterforskningen viser det seg at Irak-veteranen Brett kan være innvolvert.
Han har i tillegg vært forlovet med Cressidas storesøster Juliet.
Nok en knallgod bok fra Oates penn. Les!
KORT OM HANDLINGA (utan ”spoilers!”)
Ei mor vaknar klokka fire natt til sundag med ei kjensle av at noko er feil, og magekjensla har rett; Cressida – den yngste av dei to døtrene har ikkje kome heim. Senga er tom, mobilen svarar ho ikkje på, og innan lunsjtider dagen etter er leiteaksjonen i gong. Vitnar har observert henne saman med store-systeras eks-forlovede; som kort tid etter blir funnet i bilen sin, dehydrert og blodig. I bilen finner dei spor etter Cressida. Søket i området finner henne likevel ikkje. Ingen kropp. Ingen lik. Ingen andre spor. Det går lang tid før ein tilståing kjem, og den er det ymse meiningar om ettersom ein del detaljar skurrar, og ikkje minst fordi han er ein traumatisert og skada krigsveteran (etter eit opphald i Afghanistan). Kva skjedde med Cressida?
Slik starar boka, i 2005 – og vi får skildra denne tida frå ulike hald; systera, den mistenkte, mora og faren. Så hopper vi frem i tid til 2012; og også her får vi sjå korleis dei har det, sju år seinare. Og – så skjer det også ein rekke andre ting som ikkje kan skrivast ned utan å røpe og øydelegge for potensielle lesarar…
KVIFOR EG LIKTE DENNE:
+ eg opplevde boka som ein god miks av sjangrar: drama, thriller, krim i eitt – noko som, for meg, blei ein oppfriskande lett bris inn i leselivet kor eg sjeldan opplever same type spenning samstundes med at eg er knyta til karakterens indre liv. Ofte føler eg at ”typiske” spenningsbøker har hovudfokus på ytre omstende, at spenninga kjem av handlingar og ”ytre plott”. Her skjer det i grunn ikkje så enormt mykje, sett bort i frå sjølve forsvinninga. Men det indre livet i karakterane skaper også ein spenning. Klarar ikkje heilt forklare det betre enn dette – at det er spenning gjennom heile boka knyta både til situasjonen og også til kvar enkelt karakter.
+ Altså ein fin kombo av spenning, nyfikenheit og kjensler.
+ likte godt korleis fleire karakterar fekk ”skine litt”; det handla ikkje berre om hovudpersonen og ”saken”. Mor, far, syster, Cressida, Brett (den mistenkte) – alle får plass.
+ Handlinga går langt utover forsvinninga; indirekte kan ein finnes ein heil haug av samfunnsaktuelle sakar: forholda i fengsel, dødsstraff, psykisk helse, krig, politikk, menneskelege relasjonar, traumar, helse, kjærleik, skuld, tilgiving, religion, sjalusi, media,
+ Likte at hovudpersonen blei skildra som litt spesiell, som med snev av ymse diagnosar; men at denne kanskje-diagnosen ikkje fekk definere henne som person eller karakter – ho blei ikkje framstilt som svak eller evneveik. Likte pgså at denne ”kanskje-diagnosen” var noko som ikkje blei avklart – det verka til å vere eit tema som verken ho eller familien makta å ta tak i. Det blei eit tema som berre blei lagt litt vekk og forsøkt oversett. Ho blei sett på som annleisog ikkje sjuk. Ikkje noko svart eller kvitt. Ein udefinert mellomting. Ofte føler eg at så snart det er snakk om å vere annleis i bøker – då særleg i psykologiske thrillerar – så blir hovudpersonen utilrekneleg og sjukeleggjort, diagnosen får stor plass og definerer karakteren i for stor grad til at eg som lesar kan kome inn på sjølve menneske og bli kjent med det; altså prøver eg å seie at i denne boka er Cressida berre Cressida, ho får vere litt sær og unik utan at ein eventuelt diagnose blir klistra i panna på henne. Eg ser HO og ikkje ein etikett. Også den mistenkte – krigsveteranen – er heilt klart skadd (fysisk og mentalt), men heller ikkje det får definere han som person her. Det blir aldri svart på kvitt i denne boka; det er aldri så ”enkelt” som at Han/ho lider av diagnose X og derfor gjorde an/ho handlinga Y.
+ eit relativt originalt plott; har lese eit utall bøker med forsvinningar o.l – men aldri ein som denne, og det er godt gjort mtp kor mange bøker som inneheld/bygger på forsvinningsnumre som plott
TING EG LIKTE MINDRE:
– Oversetninga er tidvis litt mangelfull; enkelte gonger står det f.eks ”men” i staden for ”med” – noko som jo berre er trykk-Leif, men ganske plagsamt, særleg når det gjelder lengre setningar, og gjer at eg mister tråden og må lese om att; men dette er utelukkande forlaget/oversettarens skuld og ikkje forfattaren – dermed let eg ikkje det gå ut over (prøver iallfall…) mi dom over boka .
– Enkelte deler av boka (ca midtvegs i – det gjelder eit laaaaangt kapittel med besøk i eit fengsel) er unødvendig lange, litt for mange detaljar, litt for mykje unødig dill dall som kunne blitt redigert vekk utan at boka hadde mista noko.
– Litt for mykje “kunstig skapt” mystikk: måten forfattarinna skriv på gjer at mykje blir hinta til heller enn sagt direkte, men desse hinta er det ikkje heilt mogleg å mistolke og det irritere meg derfor ofte at ho ikkje berre kunne skrive ting litt meir direkte.
– Tidvis elska eg språket, men i blant fekk eg den ufullstendege setningane opp i halsen. Det er nok eit bevisst verkemiddel, men æsj altså – av og til skulle eg ønskje forfattaren tillèt seg mindre friheit mtp å seie seg unntatt frå grammatiske reglar.
(Utdrag frå- https://spraakraadblaagg.wordpress.com/2018/10/23/karthago-joyce-carol-oates/)
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHan hadde hørt at etter et dødsfall i en familie vil det oppstå en seismisk forskyvning blant de etterlatte. De gamle forbindelsene er brutt, nye forbindelser må etableres -- men hvordan? Den fraværende er fraværende og samtidig merkelig nærværende på en kunstig måte.
Hun hadde ingen eksistens i seg selv. Det var noe hun hadde trodd siden den tidligsste barndommen. I stedet var hun en reflekterende flate som reflekterte andres oppfatning av henne og kjærlighet til henne.