Bokelskere.no

Et splittet Amerika i romanform

Min interesse for Joyce Carol Oates ble vekket av en novellesamling, men Karthago er en tjukk roman på 467 sider der forfatteren tar seg god tid til å fortelle historien om en forsvinning som etterforskes som et drap, Dette er en kriminalhistorie som samtidig er psykologisk roman som effektivt analyserer hvordan datteren Cressidas forsvinning skader familierelasjoner og vennskapsforhold. Men også om mulighetene for forsoning og gjenreisning.

Men Oates er også opptatt av hvordan store begivenheter, ikke minst USAs krigsinnsats i Afghanistan og Irak har vært desillusjonerende og ødeleggende på individnivå, slik det har kommet til å prege noen av hovedpersonene. Hun er svært kritisk til politi og fengselsvesen. Oates gir ikke mye for avhørsmetodene, og fengslene er rene helveter for både innsatte og besøkende. I så måte følger Oates fotsporene til Upton Sinclair og andre som beskrev de mørke sidene av Amerikas samfunnsinstitusjoner.

Boka minner meg ellers om Ian McEwans Atonement. Kan vi noensinne gjenopprette forhold til dem vi har såret dypt? Til forskjell fra McEwan er Oates opptatt om vårt ulike forhold til religion påvirker den enkeltes syn på personlige tap og mulighetene for aksept og forsoning.

Oversettelsen til norsk av Tone Formo flyter bra.

Boken reiser store spørsmål – om svik, skyld, forsoning og tilgivelse. Om personlig ansvar og samfunnsmessig ansvar.

Du skriver Harald: Kan vi noensinne gjenopprette forhold til dem vi har såret dypt?

Jeg blir sittende og tenke: Hvem er det som har sviktet, såret, som er skyldig(e).

• Den savnete jentas foreldre, som til tross for at de har gjort så godt de har kunnet (tror jeg), ikke har greid å formidle sin kjærlighet til henne, «den vanskelige datteren»? «De var ikke glad i meg. Ikke nok.» er bokens åpningsreplikk.
• «Den vakre og vellykkete datteren» som bryter opp og forlater hjembyen og foreldrene når de kanskje trenger henne mest?
• Skole- og helsevesenet som ikke fanger opp at «den vanskelige datteren» trenger hjelp?
• Amerikanske myndigheter som sender gutter og unge menn ut i meningsløse kriger, så de kommer ødelagte tilbake, fysisk, mentalt og psykisk?
• Det amerikanske fengselsvesenet? Oates gir, formidlet spesielt gjennom en guidet omvisning i et høyrisikofengsel, en nådeløs kritikk av et fengselsvesen med minimale muligheter for rehabilitering og løslatelse. Det er så det gjør fysisk vondt å lese dette.
• Eller - den savnete, «vanskelige» jenta, som hele dramaet kretser om?

Noe av det som gjør denne romanen så gripende god, er Oates evne til å fortelle historien ut fra de involvertes perspektiv. Hun lar oss kjenne hva de føler, se hvor ulikt de reagerer, forstå hvorfor de handler som de gjør. Hun trekker oss inn i deres dilemmaer. For å gå tilbake til ditt utgangspunkt Harald, det er mange som sårer hverandre dypt i denne grufulle historien.

Skal jeg påpeke én (mulig) svakhet er det at Oates ikke går dypere inn i begrepet tilgivelse. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at boken avsluttes med en bønn om tilgivelse. Men hva ligger egentlig i det? Og er det så opplagt hvem som skal tilgi hvem?

Etter nå å ha lest boken, har jeg lyst til å gi din omtale en stjerne til. Den er meget presis og god. Tusen takk for din anbefaling! En soleklar 6-er fra meg.

Det gleder alltid en bokelskers hjerte å finne en ny favorittforfatter.

Takk for hyggelige ord og gode kommentarer spesielt til det problematiske ved forståelsen av tilgivelse og forsoning hos Oates. Det er nå seks år siden jeg leste Kartago; jeg skal derfor ikke føye noe mer til det jeg har alt har skrevet. Men det er jo fantastisk at Joyce Carol Oates fortsatt skriver gode bøker lenge etter å ha passert åtti.