Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I 2009 gikk Steinar Lem bort etter kort tids sykeleie. I denne boka forteller kona om overveldende tap og stor kjærlighet, om hvordan de seks år gamle tvillingjentene deres opplevde sorgen, og om hvordan det går an å elske igjen.
Omtale fra forlaget
I 2009 gikk Steinar Lem bort etter kort tids sykeleie. I denne boka forteller kona om overveldende tap og stor kjærlighet, om hvordan de seks år gamle tvillingjentene deres opplevde sorgen, og om hvordan det går an å elske igjen.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2011
Format Heftet
ISBN13 9788203293177
EAN 9788203293177
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Gunn Hild Lem
Språk Bokmål
Sider 220
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En nydelig, sterk, sår, åpen og vondt bok! Alt på en gang!! Det er sjelden jeg blir sterkt berørt av bøker, men denne fikk meg til både å gråte og smile.
Den ligger og tipper mellom en femmer og en sekser på terningen.
Mannen min ble diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen med spredning til lungene nylig så denne boken satte ord på mange av mine egne følelser og jeg kjenner meg igjen av mye av det Gunn Hild skriver i boken. Rørende realistisk er to ord som beskriver boken.
Ingenting kunne forberedt meg på stillheten som oppstår når et menneske slutter å puste. Mannen min. Kjæresten min. Det gjør fysisk vondt at han ikke lenger trekker pusten.
Jeg har aldri før vært klar over i hvilken grad et sykehus drives av sykepleierne.
Få ting gjør meg mer opprørt enn mennesker som synes andres få år på jorden er lite verdt når de selv mener de skal tilbringe hele evigheten i lykke.
Det finnes så mange kurer mot kreft at det er helt ubegripelig at det fremdeles finnes mennesker som dør av en sykdom som såpass enkelt kan kureres med aprikoskjerner, noen teskjeer karbamid og en positiv holdning - samt selvfølgelig, en diett bestående av hvetegress og bær. Jeg vet ikke hvor mange tilbud vi har fått.
Sorg er ingen rett linje, som mange tror. Det begynner ikke på bunnen med begravelsen og kommer seg langsomt oppover til en igjen kan bevege seg ute blant folk og alt normaliserer seg. Sorg kan lettere sammenlignes med en børskurve hvor krakket gjerne kommer lenge etter at verdiene forsvant.