Verda har gått under, det vil seie; det som er att av verda etter ein apokalyptisk krig har flytta under jorda, nærmare bestemt til metroen I Moskva. Det vil seie, det er for så vidt moskovittar alle saman, boka seier ikkje stort om kva som har skjedd andre stadar i verda, men på den andre sida så gjenskapar moskovittane delar av verdshistoria nede i desse togtunnelane.

Kvar metrostasjon er å reikne som eit eige land, med eigne lover og ideologiar, og med alliansar eller fiendskap til øvrige metrostasjonar. Her finn ein kommuniststasjonar, nazist-stasjonar, handelsmonopol-stasjonar, stasjoner med religiøse fanatikarar, stort sett alt ein treng for å erstatte gamle konflikter i verda på overflata. Tunnelane mellom stasjonane er lovlaust og farleg territorium, der dei mest bisarre ting kan skje.

Hovudpersonen er ungguten Artjom frå stasjonen VDNKh. Det skjer merkelege ting ved stasjonen, og Artjom blir sendt ut på eit mystisk oppdrag for å levere ein beskjed i Polis, ei samanslutning av fire av dei mest velståande Metro-stasjonane. Men vegen dit er lang og farefull, og farene er slett ikkje over når han når fram til Polis.

Eg las denne boka saman med den dystopiske lesesirkelen, diskusjonstråden er her. Eit uventa tema i diskusjonen var utsmykkinga på metro-stasjonane i Moskva, eit par videoar det er lenka til i diskusjonstråden viser dei fantastiske utsmykningane der. Artig å få med seg. Boka for øvrig var god, men eg hadde kanskje venta at den skulle vere enno litt betre. Sjølv om der var nokre overnaturlege eller metafysiske element som eg tykte skjemmer historia litt, så var det ei heilt ålreit bok å lese. Men ikkje ålreit nok til at eg legg umiddelbare planar om å lese oppfølgaren, Metro 2034.

Denne boken er perfekt til å leses en mørk vinterkveld i stearinlys. Boken er mørk, dyster, trist og skummel. En deprimerende postapokalyptisk historie med filosofisk grøss. Tenk hvis hele handlingen i Ringenes Herre foregikk i Moria, og Frodo måtte legge ut på reisen alene.

Som tittelen antyder er boken satt i år 2033. Russland er ødelagt av atomkrig. Overflaten er radioaktiv og full av livsfarlige mutanter. I undergrunnsbanen, metroen, i Moskva har en gruppe mennesker overlevd. Hver stasjon er sitt eget lille samfunn, og de som tør, reiser mellom i de mørke, farlige tunnellene. Det er mer enn banditter og rotter i mørket.

Vi følger Artjom. Hans hjem er under angrep fra de svarte, mutanter som har kommet ned fra overflaten. For å redde hjemmet sitt, våger han seg inn i tunnellene, på en lang og farefull ferd til stasjonen Polis for å skaffe hjelp. På veien møter han mange personligheter og samfunn. Historiefortelling står sterkt blant befolkningen, så vi får høre hva som skjer rundt om kring på metroen, men man vet aldri hva som er sant eller oppspinn. Det blir også litt filosofiske diskusjoner og funderinger, uten at de tar over og ødelegger flyten i historien.

Jeg har alltid hørt at russisk litteratur ofte er deprimerende, og denne kan tyde litt på at det er rett. Forfatteren viser et trist menneskesyn i denne boken. Selv etter jordens undergang klarer ikke menneskene å samarbeide. De overlevende har fraksjonert og stasjonene kriger ofte med hverandre. Det er handelsorganisasjonen Hansa, de fra den røde linjen (kommunistene), fascister med sine hakekors, kannibaler og folk med merkelige religioner bare for å nevne noen.

Metro 2033 sugde meg inn i sin mørke og jævlige verden, og ga ikke slipp før jeg nådde slutten. Og slutten, wow! Den kom som et slag i magen. Dette er en av de bøkene som alle burde lese.

Jeg søkte litt på nettet og det ser ut som forlaget som utga denne er avviklet. Da er det vel små sjanser for at oppfølgeren Metro 2034 blir utgitt på norsk. Jeg får se om jeg finner en engelsk utgave. Men ikke helt med en gang. Jeg må rense sjelen med noe glad og lystig først. Litt Donald Pocket kanskje...

Perfekt misantropi - desverre..... Det var over min fatteevne hvordan slutten ville bli, den siste vendingen historien tar binder det hele sammen på genialt vis. Anbefales alle med robust sinn.

Metro 2033 er en episk historie fra vår nære fremtid. Jorden er ødelagt av kjernefysisk krig. Bare et sted ligger dypt nok til at strålingen ikke har ødelagt alt:

Metroen under det som engang var Moskva.

Her bor det som er igjen av menneskeheten. Hver stasjon har sitt styresett og vokter sitt revir med våpen. Mellom stasjonene ligger mørke tunneler som ingen vender tilbake fra.

På disse forlatte skinnegangene er det Artyom legger ut på en reise fra den ene siden av metroen til den andre. Hver stasjon er en ny hindring på veien, et nytt samfunn som opplever sin egen variant av det totale forfallet. Her nede gjelder bare en lov: Å overleve for enhver pris.

Romanen binder sammen to litterære tradisjoner: Den storslåtte episke romanen møter postapokalyptisk action, ”Mesteren og Margarita” møter ”The Road”. Teksten drypper av referanser til det tyvende århundres historie og litteratur; dette er en bok for alle som elsker bøker, en historie for alle som elsker historier.

Men Metro 2033 er noe mer enn en glitrende roman. På mange måter er dette en unik tekst.

På den ene siden er dette en tradisjonell roman, en storslått tekst om politiske og eksistensielle spørsmål. På den andre siden har teksten naturlig plass i en ny diskurs; både tematisk og med sin episodiske dramaturgi legger Glukhovsky seg tett opp til klassikerne i first person shooter games.
Fra spilldramaturgien henter Glukhovsky voldsom fremdrift; å stanse er å dø. Et trykkende, klaustrofobisk mørke gjør leseropplevelsen uvant intens, og tjener også som effektivt symbol for det samfunnet Glukhovsky skildrer.
Og dette konglomeratet av ulike ideologiske samfunn, er det egentlig fiktivt? Jeg tror det gir mening å si at dette handler mer om vår nåtid og historie, enn et konstruert science/fiction-univers. Da kan vi lese historien om Artyom som det siste tilskuddet til den opposisjonelle litteraturtradisjonen i Russland; ved å rykke handlingen ut av nåtiden kan romanen sette lyset på sider ved samtid og historie som det politiske klimaet i Russland ikke oppfordrer til refleksjon rundt.
De kreftene som Artyom bryner seg mot, møter man versjoner av i dagens Russland, og ikke minst på internett. Der ute er det et stort publikum av unge menn og kvinner som kjenner seg hjemme i den digitale virkeligheten, men som foreløpig utgjør en impotent kraft; en konsumentgruppe, apolitisk og ubevisst sin historie og de ulike menneskesyn som har preget den.
Glukhovsky har skrevet en postmoderne klassiker, en ny og motløs generasjons ”Ringenes Herre.” Boka hører hjemme både hos blaserte bokelskere og ungdom som aldri har lest en bok før. Begge disse gruppene vil være med på notene, men samtidig møte referanser de ikke forstår, og må sette seg inn i.

En mørk, dyster, spennende bok med god driv. Å kjøre undergrunnstog blir ikke det samme etter denne leseropplevelsen. Dette er en dystopi hvor handlingen trekker tråder til verdens historie og ideologier. For lesere med spesiell interesse for beskrivelser av bibliotekarer og bibliotek i bøker er dette en bok som må leses. Slutten er overraskende og oppklarende.

Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).

Her er en liste over dystopier som man i utgangspunktet tror er en «vanlig» roman

Dette er en liste med bøker jeg har lest i 2013. Målet er 20 000 sider.

Mål nådd 19. november (20 154 sider)

Denne lista er et lite utvalg på 10 bøker som gir en spennende og til tider uhyggelig stemning. Noen har spor av humor i seg, mens andre er gravalvorlige.
Kort sagt, dette er bøker som setter følelsene i sving.

Nummereringen er tilfeldig.

Fleirbindsverk eg har starta på, men ikkje fullført enno.
Tel ikkje med krim-seriar o.l.
Lista er meint som ei hugseliste for eigen del.

Sortert etter kor truleg det er at eg kjem til å lese fleire bøker i verket.
Kvart punkt i lista er den første boka eg las av det aktuelle verket.

Verk som er sjekka ut av lista:
- Napoli-kvartetten av Elena Ferrante
- Slåttekar i himmelen og dei tre påfølgande bøkene i Edvard Hoem sin slektskrønike.
- Nattens brød av Johan Falkberget