Alle mennesker vil i grunnen krig. Det betyr en forenkling som de føler som en lettelse. Alle mennesker synes livet er for innviklet. det er det også, slik som de lever det. I grunnen er ikke livet så innviklet, det utmerker seg tvert i mot ved stor enkelthet. Men det lærer de aldri å forstå. De forstår ikke at det er best når det får være sånn det er. De kan aldri la det være i fred, la være å bruke det til en mengde ting. Men de synes i all fall at det føles herlig bare å få leve!

Vi dverger har ikke noen hjembygd og ikke noen far og mor, vi lar oss føde av fremmede , hvor som helst, fødes i hemmelighet hos de usleste fattigfolk, forat vår slekt ikke skal dø ut. Og når disse fremmede foreldre oppdager at de har fått et vesen av vår stamme, selger de oss til mektige fyrster forat vi skal forlyste dem med vår vanskapthet og være narrer for dem.

Jeg tror verden er blitt gal! Evig fred! Aldri krig mer! For noen floskler, for noen barnsligheter! Å tro at man kan forandre på noe sånt, selve verdenstilstanden. For en innbilskhet!

Jeg sitter ved dvergvinduet og skuer ut i natten og forsker i den liksom de. jeg behøver ingen stjernekikkert, for blikket mitt er dypt nok i seg selv. Jeg leser også i nattens bok.

• Eier man ikke sitt eget ansikt! Eies det av hvem som helst som ser på det! Og kroppen min! Kan a n d r e mennesker eie sin egen kropp! det er i høyeste grad motbydelig for meg å tenke på det.
  Jeg vil selv være den eneste eieren til alt som er mitt. Ingen får tilegne seg det, ingen forgripe seg på det. Det tilhører meg og ingen andre. Og jeg vil eie meg selv også etter min død.

Jeg har oppdaget at jeg undertiden inngir skrekk. Men det menneskene blir redde for, er seg selv. De tror det er jeg som skremmer dem. Men det er dvergen inne i dem, det menneskelige vesenet med apeansiktet, som gjør det, som stikker hodet opp av dypet i deres sinn. De blir redde for de vet ikke om at de har et annet vesen inne i seg. De blir overhodet alltid skremt når noe dukker opp til overflaten, noe fra deres indre, noe av grumset i deres sjel, noe som de ikke kjenner igjen og som ikke har med deres virkelige liv å gjøre. Når ingenting viser seg på overflaten, er de ikke redde, ikke angst for noen ting. De går omkring ranke og uberørte, med sine glatte ansikter som ikke uttrykker noe som helst. Men det finnes alltid inne i dem noe annet, som de ser bort fra, de lever uten å vite det mange slags liv samtidig. De er så underlig fordekte og sammenhengende.
Og de er vanskapte uten at det vises det minste på dem.

De tror de kan lese i naturens bok, tror at de har den liggende oppslått foran seg. De tror til og med at de kan bla fremover i boken, at de kan lese der det ikke finnes noe skrevet, der hvor det bare er tomme blad. Tankeløse, innbilske dårer! der finnes ingen grense for deres skamløse selvtilfredshet!

Hvem vet hva naturen bærer i sitt skjød, hva den skjuler inne i seg som sin fremtidsfrukt? Hvem kan ane noe om det? Vet en mor kanskje hva hun går og bærer på? Hvordan skulle hun vite noe om det? Hun venter sin tid og så får man se hva det blir for noe hun føder.
Det skulle en dverg kunne opplyse dem om.

De fleste dverger er narrer. De skal si komiske ting og gjøre kunster som får vertskapet og gjestene til å le. Jeg har aldri fornedret meg til noe sånt. Ingen har foreslått det engang. Selve utseendet mitt forbyr å bruke meg til noe sånt. Mitt oppsyn passer ikke sammen med latterlige opptog. Og jeg ler aldri.
Jeg er ingen narr. Jeg er dverg og ingenting annet enn dverg.

Forsoning! Kan en tenke seg noe mer skammelig! Forsoning med sine dødsfiende! For en perversitet, for en forvridd og motbydelig unaturlighet! og for en fornedrelse og ydmykelse for oss! For vår armé, for våre falne! For en vanære for våre falne helter, som nå har ofret seg Aldeles forgjeves. Det er så avskyelig at det vender seg i en.

Alt mulig har på en måte en mening, alt mulig som skjer og som menneskene beskjefter seg med. Men selve livet har absolutt ingen mening og kan ikke ha det.
Da vil det ikke kunne finnes.
Dette er MIN tro.