Bøker, artikler og diskusjoner - ja, det har vært skrevet og sagt enormt mye om denne tragedien. Og hver gang det kommer nye beretninger, tenker mange med meg:"Enda en bok?" "Trenger vi det?"
Slik tenkte jeg om denne også, men måtte jo lese den - Jeg har prøvd å få med meg det meste - og ventet ikke stort annet enn en repetisjon da jeg valgte å lese "En av oss". Men jeg ble positivt overrasket. Den var velskrevet og utleverende, samtidig som den balanserte fint med en vekslende fokusering på gjerningsmannen, på en del utvalgte ofre og ikke minst på gjerningsmannens mor, Wenche Behring Breivik.
Åsne Seierstad veksler elegant mellom fokuseringen på hovedsakelig tre parter, og det uten at boken mister helheten - det hele balanserer uten særlig skjevt tyngdepunkt - selv om det nærmest er tre - fire "tragedier" det dreier seg om: Tragedien for Norge, for en hel rekke ungdommer og deres pårørende, en gjerningsmanns mor, og gjerningsmannen selv er jo en stor tragedie med sin oppvekst og utvikling - alle disse tragediene blir godt belyst i Seierstads bok.
Boken til Marit Christensen som utkom omtrent samtidig fokuserer også på "Moren", og denne har jeg liggende klar - det skal bli spennende å sammenligne fremstillingene disse to forfatterne gjør av omtrent samme fokuspunkt. Jeg har av media og intervjuer forstått at Seierstad makter å holde en mer profesjonell holdning og avstand til stoffet og "moren", enn det Marit C gjør i sin bok.
……… Boken til Åsne Seierstad engasjerte kanskje også meg litt ekstra på grunn av sine solide litterære kvaliteter - som roman fungerer den også - med respekt for sakprosa genren synes jeg ikke dette blir negativt her, det gjør stoffet mer engasjerende å lese - og det forsterker følelsene man måtte ha i relasjon til hovedpersoner og hendelser.

Mer utførlig omtale kan leses i Reading Randi

Takk Åsne Seierstad, fordi du skriver så godt om det grusomme, det vonde og det vanskelige.

Et referanseverk om 22. juli 2011

Jeg har fulgt Åsne Seierstads (f. 1970) forfatterskap fra begynnelsen av 2000 og frem til i dag med stor interesse. Tidligere har jeg kun omtalt "De krenkede" (om de krigstraumatiserte barna fra Tsjetsjenia (2007)) på bloggen min, men Seierstad har også skrevet om Irak-krigen (i "Hundre og en dag" (2003)), om Afghanistan og kvinnenes situasjon etter USAs invasjon ("Bokhandleren i Kabul" (2002)) og om Serbia ("Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia" (2000)).

Det har nå gått nesten 2 1/2 år siden 22. juli 2011, og jeg har i denne perioden ventet på en bok om terrorhandlingene og hovedpersonen bak disse, som jeg faktisk har hatt lyst til å lese. Jeg har ikke hatt lyst til å lese om Fjordmannen, om rettsnotater fra dag til dag, forsvarerens bok, om massemorderens private e-poster el.l. Derimot har jeg ventet på en bok som sammenfatter det hele og trekker noen linjer fra begynnelse til slutt, uten nødvendigvis å foreta dyptpløyende analyser av hva som faktisk skjedde. Tiden er nok fremdeles ikke moden for en analytisk bok av det virkelig dyptpløyende slaget. Og skulle det mot formodning ha kommet en slik bok, som jeg ikke har fått med meg, er jeg takknemlig for tips! Jeg bør vel også nevne at lesing av Seierstads bok har fått meg til å bestille Erika Flatlands bok "Året uten sommer" fra Bokklubben. For øvrig kan det være interessant å merke seg at det så langt har utkommet om lag 40 22. juli-bøker.

Åsne Seierstad har ikke møtt terroristen selv, og har etter hva jeg har forstått kun hatt ett møte med hans mor, rett før hun døde av sin kreftsykdom. I siste kapittel ("Slik ble boken til", side 523 flg.) redegjør hun for hvordan hun jobbet med boka og hvordan alle impliserte har fått lese det hun har skrevet om dem. Seierstad var dessuten til stede under den 10 uker lange rettssaken mot terroristen. Det er derfor med noe undring jeg i det siste har fulgt med i media hvor det fra enkelte hold har kommet påstander om ærekrenkelser, fordi forfatteren angivelig skal ha tolket politiavhør og annet i sin bok. Ja - tenkte man at forfatteren ikke skulle kunne tilføre sin egen bok eget tankegods, men kun operere med rene referater uten å stille noen kritiske spørsmål underveis? I så fall ville vel ikke boka ha vært interessant i det hele tatt, tenker jeg ...

"En av oss" handler om en håndfull av de berørte i forbindelse med 22. juli 2011. Foruten terroristen selv og noen av menneskene rundt ham, møter vi familien Rashid som endte med å miste sin elskede datter Bano i forbindelse med massakrene på Utøya. En kurdisk familie som rett før 2000-år-skiftet flyktet fra Irak for å kunne leve i fredelige Norge ... Vi treffer også noen AUF´ere fra Nord-Norge, som var på Utøya den 22. juli. Ikke alle kom levende fra det.

Terroristens mor hadde en vanskelig oppvekst, som skulle prege henne gjennom hele livet. Seierstad gir oss likevel ikke noe eksakt svar på det vi alle lurer på: var det arv eller miljø som skapte terroristen? Altså: var han ond eller ble han slik? At han var et spesielt barn hersker det derimot liten tvil om. Etter at forholdet med terroristens far skar seg, klarte moren å etablere seg på Nedre Silkestrå. Vi blir kjent med en gutt som ikke hadde lett for etablere varige vennskap, og som var innom taggermiljøet i Oslo i noen essensielle ungdomsår, inntil heller ikke guttene i dette miljøet ville ha noe med ham å gjøre. Så forsøkte han seg i Fremskrittspartiets ungdomslag - uten at han klarte å hevde seg. Det tegnes et bilde av en ung mann som hele tiden gir andre skylden for sine nederlag, og hvis ene og altoverskyggende drøm er å bli rik på en-to-tre. Men en av oss var han aldri, og akkurat dette var det som ble hans problem. Dermed fikk han aldri noen korrektiver fra omgivelsene etter hvert som han forleste seg på høyreekstremistisk tankegods på nettet.

Hjemme på Silkestrå, der han vokste opp, oppholdt han seg mye på gutterommet - eller promperommet, som han kalte det. En periode etablerte han et firma som spesialiserte seg på å forfalske vitnemål og attester, og i denne perioden tjente han faktisk flere millioner kroner. Da media begynte å fokusere på dette, følte han at det begynte å brenne under beina hans, og deretter avsluttet han selskapet. Noe det har vært skrevet lite om er terroristens tilknytning til Frimurerlosjen. Her har det lyktes forfatteren å få innblikk i forhold vi har hørt lite om fra før av.

Så fulgte noen år hvor terroristen endte med å flytte hjem til sin mor. Det som bare skulle vært midlertidig, endte med å bli en permanent tilstand over flere år. I disse årene muret han seg inne, spilte krigsspill og leste seg opp på antiislamittiske nettsider. Og det var nå hans idéer om Arbeiderpartiet som årsak til multikulturalisme og det som verre var, virkelig tok form. Han begynte å skrive på sitt manifest, og planla dessuten i detalj hvordan han skulle lage en bombe.

Selv om jeg ikke fulgte saken fra dag til dag i media, er lite av det som kommer frem i Seierstads bok egentlig veldig nytt - kanskje bortsett fra morens rolle i det hele, som ikke har vært særlig kjent for andre enn dem som faktisk fulgte rettssaken og fikk innblikk i terroristens barndom, problemene familien stred med osv. Dessuten får vi vite mer om to-tre av ungdommene som ble drept på Utøya, og deres familier - også familienes reaksjoner på det som skjedde etter 22. juli. Det som uansett er fint med boka er at Seierstad setter alt som skjedde sammen til et helhetlig bilde, slik at man gjennom å lese hennes bok fint kan få et overblikk. Fordi hun også har tatt med kildene hun har brukt i forbindelse med skriving av boka, kan interesserte nokså enkelt finne frem til andre bøker man har lyst til å lese om terrorhandlingene.

"En av oss" er en tankevekkende og interessant bok, i tillegg til at den er lettfattelig og godt skrevet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at boka på noe vis er spekulativ, slik enkelte har hevdet etter at boka utkom. Tvert i mot er boka preget av en dyp respekt overfor de involverte - selvsagt i særdeleshet overfor ofrene for terrorhandlingene. Enkelte ganger var det vondt å lese - særlig når Seierstad beskriver det som skjedde på Utøya. Og i timene etter at terroristen var arrestert, og de pårørende lette etter sine uten å finne dem ... da kom tårene. Det var sterkt å komme så tett inn på de pårørende og deres desperasjon etter hvert som det gikk opp for dem at akkurat deres døtre og sønner aldri ville vende tilbake i live ...

Det man kanskje med rette kan være kritisk til når det gjelder Seierstads bok er at skillet mellom hennes nokså nøkterne fremstilling og forsøkene på å dikte seg inn i hodet til terroristen av og til hviskes ut. Terroristen får vel egentlig aldri en sjanse til å fremstå som det sårbare mennesket han en gang må ha vært ... Her kunne nok forfatteren ha holdt seg i skinnet og ikke bidratt ytterligere til å "monstrifisere" hovedpersonen. Hun vet ikke hva han har tenkt og gjort i avgjørende øyeblikk - ikke annet enn det som fremkommer av hans manifest, av det han har uttalt under rettssaken og det hun har kunnet lese i politidokumenter o.l. Men kritikken til tross - ingen bør være i tvil om at "En av oss" kommer til å bli stående som et sentralt referanseverk om terrorhandlingene den 22. juli 2011, og om det som skjedde forut og etterpå. Dersom man kun skal lese en håndfull bøker om 22. juli, bør i alle fall denne boka være med. Og selv skal jeg så smått begynne å orientere meg blant de hittil 40 bøkene som har kommet ut, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal bruke tiden min på.

Her er en link til bildene jeg selv tok etter 22. juli 2011.

En god bok om en forferdelig hendelse. Jeg synes boka til Seierstad er nødvendig og veldig god. Det bidrar med et viktig perspektiv at tre ofres historier fortelles, i tillegg til gjerningsmannens. Selve angrepet og hendelsene er nøkternt beskrevet - i all sin gru. Den lite koordinerte og dårlig forberedte politiaksjonen kommer i tydelig frem. Anbefales.

En veldig fin bok om terroren som rammet Norge 22. juli. Rørende å lese om ungdommene på Utøya og veldig spesielt å lese om oppveksten og livet til gjerningsmannen. Det gir kanskje mer forståelse av hvordan han ble som han ble, men ikke hvorfor han gjorde det han gjorde. Anbefales på det varmeste, særlig pga. historiene til ungdommene.

Sterk lesning. Den neddempa, nøkterne skildringa fra Utøya forsterker grufullheta. Måtte ta flere pauser underveis.

Bra, alle bør lese. Skummet meg gjennom slutten med rettsak Osv. Mest intr å lese om hvordan den mannen kunne ta så fæle valg, og hvor dårlig alt fungerte i Norge da han slo til...

Folk taklar dramatiske hendingar på ulik måte. Utøya-massakren er eit nasjonalt traume som ingen kan vere uberørt av, og som folk har bearbeidd på ulikt vis, frå rosetog og minnemarkeringar til det å søke mest mulig kunnskap om hendingane. For min del tok det meg 6 år før eg klarte å lese noko om massakren, først og fremst fordi det byr meg imot å gi gjerningsmannen det han var ute etter: merksemd.

Når eg først skulle bryte denne barrieren, er eg glad for at det var med Seierstad sin bok. Det er på den eine sida ein grundig gjennomgang av gjerningsmannen sin bakgrunn og oppvekst, og også ei detaljert skildring av ugjerningane hans, men ein får også grundige protrett av eit knippe personar som var med på sommalreiren på Utøya. Enkelte overevde, andre ikkje. Og det er med desse protretta av ungdomane at Seierstad gjer det klart for meg kvifor eg skulle lese denne boka. Desse ungdomane fortener merksemd. Så om det finnest andre som har det på same måten som eg har hatt det, nekta å bruke tid på gjerningsmannen frå 22. juli, så vil eg oppmode til å lese denne boka likevel. Om ikkje anna så for å gjere minna om nokre av offera levande hjå enno fleire.

Da terroren rammet Norge 22. juli 2011, trodde mange at det var utlendinger som stod bak. Så viste det seg at terroristen var etnisk norsk; en av oss.
Seierstad viser hans vei fra barndommen og til ugjerningen. Han var visstnok alltid annerledes og «rar». Enten intens eller fraværende.
Samtidig fortelles historier om AUF-ungdommer og deres familier. Noen av dem kom aldri levende hjem fra Utøya.

Seierstad skriver godt og medrivende. Man blir engasjert, berørt, og opplyst.

Jeg har hatt en intens motvilje mot å lese bøker/se filmer om 22. juli. Hvorfor skulle jeg det; jeg så jo/leste «alt» for 10 år siden.
Så kom #sakprosaseptember og et tema var nettopp 22. juli. Skepsisen var stor da jeg startet på boken, men jeg ble raskt hektet, og angrer ikke på bokvalget.

en bra bok men syns enkelte ting ikke trengte å være med slik som hvordan ofrene er blitt skutt

En kollega ba meg lage en liste over bøker jeg kunne anbefale akkurat henne og det resulterte i en liste som kanskje flere kan få glede av. Listen er en salig blanding av gammel og ny litteratur, lettlest og mindre lettlest, krim, spenning og skjønnlitteratur. Der bøkene tilhører en serie, så har jeg kun tatt med første bind.

Mål for 2013: fullføre 50 av disse bøkene.

I løpet av 2015 har jeg lest disse bøkene som jeg har plukket ut fra kriterier i en liste jeg fant her på bokelskere.no.
Disse punktene rakk jeg ikke å hake av: En bok på bunnen av leselisten din, en bok som utkom det året du ble født, en bok med dårlige kritikker, en bok fra din barndom, en bok som foregår i din hjemby.

Bøker jeg faktisk eier og har.

Uthevet tekst

prioriterte bøker på leselisten :P

bøker jeg har lest i 2016

Bøker legges til lista i den rekkefølge de fullføres.