2019
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor over garasjen i den store, arvede villaen hun er i gang med å pusse opp sammen med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd. Men det går trått med både jobb og oppussing, og en dag legger Sigurd igjen en underlig beskjed på svareren til Sara for så å bli borte. Det gamle, halvferdige huset føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten? Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går i hop. Boken er solgt til 23 land før utgivelse i Norge.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788203364273
EAN 9788203364273
Genre Psykologiske thrillere
Språk Bokmål
Sider 399
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Maurits Hansen prisen - Nytt Blod 2020
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Sara er psykolog. Kontoret hennes er i rommet over garasjen. Sigurd, Saras ektemann, er arkitekt, og jobber døgnet rundt. Huset deres, på Nordberg i Oslo, er arvet etter Sigruds bestefar. Da de tok over, bar huset preg av å ha stått "urørt" i mange tiår. Nå er det et katastrofeområde. Kun kjøkkenet er ferdigstilt - nesten. På soverommet, henger tapetstrimler i laser, og badet er uten fliser. Sigurd har tegnet hvordan det etterhvert skal bli, men det drøyer.
En grytidlig fredag morgen, reiser Sigurd. Han skal på hyttetur med to kamerater. På formiddagen legger han igjen en melding på Saras mobil. De har ankommet hytta, og har det supert. På vei hjem fra trening på ettermiddagen, ringer en av Sigurds kamerater fra hytta. Han lurer på om hun vet hvor Sigurd er. Det er to timer siden han skulle ha kommet.
Sara prøver å komme i kontakt med ektemannen, men havner rett på svarer, og senere er beskjeden at mobilen er avskrudd. Hun må kontakte politiet, men så begynner det å skje rare ting i huset. Ting forsvinner, for så å dukke opp igjen. Huset er fullt av mistenkelige lyder, og det er da virkelig skritt hun hører fra loftet? Sakte, men sikkert blir Sara i tvil om hun kan stole på seg selv og sine observasjoner.
Boka har fått strålende kritikker, og skal oversettes til en rekke språk. Jeg henger meg ikke på ovasjonene. Kjedelig, langdryg, og slett ikke spennende. Veldig oppskrytt.
Interessant, velskrevet, men litt for lite tempo og mye refleksjon/minner/tilbakeblikk innskutt, som dro ned fremdriften noe. Men likevel synes jeg dette er en god roman, som er en slags blanding av krim, psykologisk thriller og samlivsdrama. Les gjerne mer i bloggen
Denne boken hadde jeg lyst til å avbryte etter 50 sider. Samtidig lurte jeg på hvordan historien ville ende. Det er sikkert selvmotsigende å beskrive den som velskrevet, men kjedelig, men jeg endte i hvert fall med å skumlese store partier.
Ny start til det bedre, eller?
For mye ansvar på en gang
Sara og Sigurd har store plarner for sitt nye hus. Det er ikke akkurat nytt siden de har arvet det av bestefaren til Sigurd. Huset er kanskje gammelt, men byr på fantastisk utsikt og privatliv. Ulempen er at det kreves mye arbeid siden ikke noe er gjort på mange år for å gjøre det hjemmekoselig igjen. Samtidig har de jobbene sine å tenke på. Sara jobber hjemmfra som psykolog, og må finne nye pasienter på egen hånd. Sigurd er arkitekt og jobber med andre i et kontor i byen. Sara tilbringer mye tid hjemme og føler seg ofte ensom av den grunn. Sigurd har alltid vært en mann som jobber hardt og kommer sent hjem, og oppussingen i deres nye hjem blir forsømt og tar tid. Det går utover forholdet, men de prøver å holde ut tingene som oppstår. Tilværelsen til Sara forandrer seg fra mørkt til mørkere da Sigurd en morgen vekker henne for å si at han drar. Han skal på hyttetur med noen kompiser. Senere på dagen ringer han for å si i fra om at han er kommet frem. Senere samme dag ringer kompisene hans til henne for å fortelle at han ikke har kommet. Er det noen som lyver eller har det skjedd noe alvorlig?
Terapeuten har vært og fremdeles er en godt synlig bok, og har vært det lenge. Alltid skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet, og samtidig krangler man med nysgjerrigheten. Nysgjerrigheten tok overhånd denne gangen også. Utsatte litt med å lese den, ikke på grunn av forventninger siden det ødelegger så mye, men for å vente til hysteriet hadde lagt seg.Terapeuten er på ingen måte en unik bok, og heller ikke spesiell, men den byr på noen kvaliteter som jeg likte som; mørkhet, stemning, dystherhet blandet med uvisshet. Det er punkter jeg setter pris på i thrillere og spenningsbøker. Men i det hele blir både karakterene og handling noe blast, spesielt karakterene. Man blir aldri godt nok kjent med dem og handlingen blir veldig langtekkelig uten at noe spesielt skjer underveis. Leser man nøye, fanger man opp ting før karakterene i boka muligens finner ut av det.
Boka hadde sine mørke og dystre partier som var veldig spennende å lese om. Det var også interessant å lese om Saras ensomhet og at hun føler seg noe fanget i huset siden Sigurd er mye borte. Hun har ikke mange steder å gå til, bortsett fra sin far som fremdeles bor i barndomshjemmet hennes, og hun har også en søster som støtter henne når det trengs, samtidig er hun opptatt med sine egen familie. Sara er alltid redd for å være en byrde. Hvordan vil de reagere på at hennes mann er forsvunnet?
Nåtid bedre enn delen om parets fortid
Med tanke på at dette er en psykologisk thriller, savnet jeg mer dybde i karakterene og bli ordentlig kjent med dem, og midtveis i boka føles det som om boka stopper litt opp, og det tar litt tid før ting tar seg opp igjen. Dette er også en psykologisk thriller som skriver om nåtid og fortid, og jeg likte best å lese om nåtiden istedet for øyeblikk mellom Sara og Sigurd fra fortiden. Fordi øyeblikkene fra fortiden ødelegger noe av spenningen. Det er fint å bli kjent med karakterer fra forskjellig tidspunkt i livet, men syntes ikke det passet helt inn denne gang. Det blir noe stakkato over det hele på grunn av det.
Etter mye nøling har jeg endelig fått lest Terapeuten. Den er ikke dårlig, og heller ikke skuffende, men den var heller ikke noe spesielt. Handlingen hadde noe mystikk, og dyster stemning, likevel ble jeg ikke helt bergtatt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg slutter meg til de som er litt skuffet over Terapeuten. Skuffelsen skyldes nok de svært gode anmeldelsene boka i sin tid fikk. Jeg synes ikke den er veldig spesiell og til å være en thriller mangler den tempo. Det er først i siste tredjedel at jeg som leser rives med og må lese videre.
Vi følger jeg-personen, men jeg opplever ikke at hennes utvikling gjennom romanen er troverdig. Løsningen er også litt for enkel og lite sannsynlig. Du går ikke glipp av noe spesielt ved ikke å lese denne romanen.
Nå er ikke jeg en stor krimfan i utgangspunktet, men så at denne hadde fått gode kritikker, og tenkte det kunne være en fin lydbok å høre på til og fra jobb. Bokas første del er engasjerende nok, og fenger såpass at man blir nysgjerrig. Men alt går fryktelig sakte, og midtpartiet er helt uten fremdrift, men inneholder en hel del refleksjoner rundt forholdet mellom hovedpersonen og hennes ektemann. Boka vil mye; litt psykologisk thriller, litt klassisk krim og litt relasjonsroman, men er ikke helt vellykket som noen av delene. Språket er i og for seg greit nok, og den mangler mange av de største flosklene som ofte finnes i kriminalromaner.
Tar gjerne imot gode krimtips til en som egentlig ikke liker krim!
Litt sen i handlingen slik bøker av denne sorten ofte er. Morsomt å lese om handling fra nærmiljøet, Nordberg. Jeg trodde lenge den var forutsigbar, men der tok jeg feil.
«Det er så langt jeg har kommet da jeg ser mot knaggen på veggen der dokumentholderen til Sigurd pleier å henge. Han bruker den til å frakte tegninger til og fra jobb, den er et grått rør i hardplast med en sort bærestropp festet i hver ende, og henger alltid på den samme kroken hvis han har den hjemme. Jeg rynker pannen mens jeg betrakter den tomme kroken. Skulle han ikke kjøre direkte til Thomas og plukke opp gutta? Sa han ikke eksplisitt det? Og hang ikke dokumentholderen på veggen i går kveld?
Jeg har alltid syntes det er uvanlig vanskelig å trekke på skuldrene av inkonsistenser. Jeg ser folk gjøre det, og jeg misunner dem: Skulle ikke innom jobben, nå ja, kanskje jeg misforstod. Skulle dra rett til Thomas, sa han, vel, kanskje jeg hørte feil, kanskje han bare skulle gjøre noe raskt på jobb først. Kanskje han hadde lagt igjen dokumentholderen på jobben, og når jeg husker at den hang her i går, tenker jeg egentlig på i forgårs. Det må være mye lettere slik. De som husker dårligere, virker mye mindre mistenksomme på verden, mindre kranglete. For å ta det nåværende eksempel: Jeg husker, uten skygge av tvil, at vi snakket om det i går, da jeg reiste meg fra sofaen i vår provisoriske sofakrok og gikk bort til denne kjøkkenkroken for å temme ut den siste teskvetten, slenge den brukte teposen i søppelkassen og sette koppen inn i maskinen, husker at jeg snudde meg kanskje en meter fra kjøkkenøya der jeg sitter nå, og sa til Sigurd, så, når drar dere i morgen? Og jeg husker Sigurd så klart som om jeg så et bilde av ham, av den typen med fabelaktig oppløsning, milliarder av megapiksler, så hver urenhet i huden er tegnet i detalj, husker den slitte genseren og de hullete buksene han ofte har på seg om kvelden, at han strøk en hånd gjennom de bustete krøllene, så på meg med smale, trette øyne, som om jeg vekket ham, og sa:
- Øh. Jeg drar tidlig. Prøver å være hos Thomas halv syv.
Og jeg sa:
- Halv syv?
Og han sa:
- Ja. Så kommer vi opp på morgenen, og får hele dagen i bakken.
Så glemte han seg kanskje, og tok med dokumentholderen.
Så skulle han kanskje jobbe litt fra hytta. Så ombestemte han seg og dro innom jobben likevel.»
Sitatet over er fra romanen Terapeuten av Helene Flood. Det er det første signalet hovedpersonen Sara får på at ting kanskje ikke er som de skal være rundt gutteturen ektefellen er dratt på i helga. Jeg som vet at romanen kategoriseres som en psykologisk thriller, kjenner pulsen stige og uhyggen komme krypene når jeg leser dette. Underveis kan jeg kjenne hjertet i halsen flere ganger. Omslaget er creepy synes jeg:
Jeg har stått lenge i kø for å få lånt romanen av biblioteket. Det var det verdt. Terapeuten ble utgitt i 2019, er nå solgt til 28 land, og 6. februar skrev VG at det kan bli film av boken:
Norske Helene klar for Hollywood: I fjor brakdebuterte hun med krimboken «Terapeuten» som ble solgt til 23 land før den kom ut i Norge, og nå kan Helene Flood (37) juble over at det blir Hollywood-film av boken.
For de som ennå ikke har lest den og liker å lese spenningsbøker i påsken, kan romanen til Helene Flood være midt i blinken.
Omtalen er fra dette blogginnlegget
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg har alltid syntes det er uvanlig vanskelig å trekke på skuldrene av inkonsistenser. Jeg ser folk gjøre det, og jeg misunner dem […] Det må være mye lettere slik. De som husker dårligere, virker mye mindre mistenksomme på verden, mindre kranglete.
Kjører på med samme plan som tidligere, med å lese 52 bøker i året.