Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forfatteren bygger på sine egne opplevelser som frivillig i ambulansetjenesten i Italia på slutten av første verdenskrig. Han beskriver frykten, kameratskapet og motet hos menneskene han møter. Boken er også en tragisk kjærlighetshistorie.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1998
Format Heftet
ISBN13 9788205256330
EAN 9788205256330
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1914-1918
Språk Bokmål
Sider 270
Utgave 8
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
La meg legge hodet på blokken og si at boka ikke berørte meg i det hele tatt. Skildringene av krigens vesen, venting, kjedsomhet og plutselig brutalitet, sitter godt. Men jeg skulle likt å snakke med den som kalte dette "vår tids ypperste kjærlighetsroman" (sitat omslagsteksten). Kjærlighetsforholdet mellom soldat Frederic og sykepleier Catherine er helt fritt for kjemi og troverdige replikker, de kommuniserer knapt. Frederic er selvopptatt og kald, Catherine er snill, men selvutslettende og enkel. Når historien etter hvert handlet mest om dem og mindre om krigen, falt interessen min. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)
En god bok av en kjent forfatter som bærer stort preg av både tiden den er skrevet og forfatteren den er skrevet av. Språket er noe gammeldags og formelt. Handlingen kan være litt treig for noen men selv likte jeg den godt ettersom den hadde framdrift og en begynte å undre seg over hva som ville skje. Uten å røpe slutten vil jeg si at den er noe skuffende og litt meningsløs, selv om den samtidig sier mye om tiden og omstendigheten hvor handlingen foregår.
Jeg skulle helst ha lest den på orginalspråket engelsk om det var opp til meg, men ettersom vi måtte lese denne til skolebruk i norsktimen hadde jeg ikke noe annet valg en å lese den på norsk.
Amerikanske Frederic Henry er sanitetsoffiser i den italienske hæren under fyrste verdskrig, og ligg i krig mot austerrikarane sør i Alpane. I ein av dei fyrste offensivane han er ein del av vert han alvorleg skadd, og på sjukehuset i Milano vert han nærare kjent med den engelske sjukepleiaren Catherine. Attende i krigen verkar alt enno meir meiningslaust.
“Så rart, tenk å være i den italienske armé.”
“Jeg er ikke egentlig i hæren, bare i ambulansen.”
“Det er rart likevel. Hvorfor er De det?”
“Jeg vet ikke,” sa jeg. “Det er ikke alltid noen forklaring på allting.”
Hemingway er kjent for ein svært knapp, nærast minimalistisk, stil, der skildringar vert nedprioritert og berre det mest naudsynte er med. Dette gir romanane hans ein nesten kald tone, men der dei sterke kjenslene og undertonane slår enno sterkare gjennom enn om ein skulle dvelt ved dei og forklart i kvar minste detalj.
Det vert og påstått (mellom anna i etterordet i mi bok, skrive av Hans H. Skei) at Hemingway dyrka maskuline, fysiske ideal, og at hovudpersonane hans er “menn utan kvinner.” Det kan langt på ved stemma, kjærleiken til Catherine vert til dømes meir fastslegen enn skildra:
Gud vet at eg ikke hadde villet bli forelsket i noen. Men Gud skal vite at jeg var blitt det […]
Likevel er lukka Fred finn hjå Catherine det som best viser absurditeten i krigen, sjølv om kjærleik og lukke er lite handfaste storleikar. Det er berre i små augneblinkar utanfor samfunnet at ein kan vera lukkeleg.
Farvel til våpnene vert rekna som delvis biografisk, sidan Hemingway sjølv jobba som ambulansesjåfør ved den italienske fronten under fyrste verdskrig. Skei påstår at Farvel til våpnene er ein “anti-krigsromansom syntes å fange inn hva en hel etterkrigsgenerasjon mente om krig og heroisme.”
Et klassisk verk er en bok som folk roser, men aldri leser. Hemmingway.
Jeg ble sprengt i luften mens jeg satt og spiste ost.
Life isn't hard to manage when you've nothing to lose.
The world breaks everyone and afterward many are strong at the broken places. But those that will not break it kills. It kills the very good and the very gentle and the very brave impartially. If you are none of these you can be sure it will kill you too but there will be no special hurry.
Jeg hadde drukket mye vin og etterpå kaffe og strega, og jeg forklarte, vinoppriktig, hvordan vi aldri gjorde det vi ønsket å gjøre. Aldri gjorde vi det.
The world breaks everyone and afterward many are strong in the broken places. But those that will not break it kills. It kills the very good and the very gentle and the very brave impartially. If you are none of these you can be sure it will kill you too but there will be no special hurry.
I was always embarrassed by the words sacred, glorious and sacrifice and the expression in vain. We had heard them, sometimes standing in the rain almost out of earshot, so that only the shouted words came through, and had read them, on proclamations that were slapped up by billposters over other proclamations, now for a long time, and I had seen nothing sacred, and the things that were glorious had no glory and the sacrifices were like the stockyards at Chicago if nothing was done with the meat except to bury it.
Vi drakk den andre grappa’en. Rinaldi stakk flasken vekk, og vi gikk ned trappen. Det var varmt å gå gjennom byen, men solen holdt på å gå ned, og det var meget behagelig. Det engelske hospitalet var i en stor villa, bygd av tyskerne før krigen. Miss Barkley var ute i hagen sammen med en annen sykepleierske. Vi så de hvite uniformene deres mellom trærne, og gikk bort til dem. Rinaldi gjorde honnør. Jeg gjorde også honnør, men mere moderat.
“God dag,” sa Miss Barkley. “De er ikke italiener vel?”
“Å nei da.”
Rinaldi snakket med den andre sykepleiersken. De lo.
“Så rart, tenk å være i den italienske armé.”
“Jeg er egentlig ikke i hæren, bare i ambulansen.”
“Det er rart likevel. Hvorfor er De det?”
“Jeg vet ikke,” sa jeg. “Det er ikke alltid noen forklaring på allting.”
Det var ganske riktig hans kne. Det andre kneet var mitt. Legene gjorde noe ved en, og etterpå var det ikke ens kropp lenger. Hodet var mitt og det indre av magen. Det var en svare sult der inne. jeg kjente den snu rundt på seg selv. Hodet var mitt, men det var ikke til å bruke, ikke til å tenke med. Bare til å huske, og endelig ikke huske alt for meget.
I was always embarrassed by the words sacred, glorious, and sacrifice and the expression in vain. We heard them, sometimes standing in the rain almost out of earshot, so that only the shouted words came through, and had read them, on proclamations that were slapped up by bill posters over other proclamations, now for a long time, and I had seen nothing sacred, and the things that were glorious had no glory and the sacrifices were like the stockyards at Chicago if nothing was done with the meat except to bury it.
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.
Eirik la ut lista over redaktørenes valg - her er tilsvarende liste over lesernes preferanser. Noe er likt, men ulikhetene er spektakulære. Rimeligvis er det engelskspråklige lesere som har gitt sine stemmer her - noen av de mest populære forfatterne har jeg aldri hørt om! Jeg har lest 37 av disse og har ingen ambisjoner om å lese hele lista!
Informasjon om listen:
http://www.modernlibrary.com/top-100/100-best-novels/
http://en.wikipedia.org/wiki/Modern_Library_100_Best_Novels
Er utvalget upåklagelig, og er rekkefølgen det?
Jeg lagde tidligere en liste over de tretti beste bøkene noensinne skrevet. Her kommer fortsettelsen.
Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.
Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.