Bokelskere.no

Siden du fascineres av historien om Gauguin, kan du kanskje ha glede av William Somerset Maughams The Moon And Sixpence (norsk oversettelse: Skillingen og drømmen) - en roman som er bygd på historien om Gauguins liv.

Apropos uforskammet: I 1970 ga Aschehoug ut Brev til Marie med kommentarer av Tore Hamsun. En avis ville vite hva broren Arild Hamsun mente om boka og fikk følgende svar: "Ingenting. Jeg leser ikke andres brev".

Det er ikke mange åra siden en del lokale norske skolemyndigheter befalte at sider i o-fagbøker for barneskolen skulle rives ut/klistres sammen fordi de inneholdt naturfagstoff som innebar at bibelens skapelseshistorie ikke kunne tas bokstavelig.

Joda, jeg har lest Bradbury. Bringsværd forteller om noe av det samme i et par sci-fi-bøker for ungdom - bibliotekarer på stjerneskipet Alexandria, som reiser rundt i universet og prøver å redde bøker. Det er nok flere av oss som har fantasert omkring en verden der bøker ikke fins ...

Vi trenger jo ikke gå til fiksjonen for å finne eksempler på bokbrenning og bokforbud. Så lenge bøker har eksistert, har det også vært bok-politi. Tenk om de også trengte seg inn i ditt private bibliotek og fjernet alt som ikke behaget myndighetene? Slikt skjer rundt om i verden stadig vekk. Tanken på å kunne lese bare litteratur som "passer" makthaverne, er også temmelig ubehagelig.

Som jeg skulle sagt det sjøl. Etter alle lovprisningene hadde jeg ventet meg noe "strammere" enn dette. Det er ikke krim etter min smak - snarere en roman med visse innslag av krim. En desillusjonert, bitter arbeidsnarkoman i livskrise, omgitt av korrupte og kriminelle kollegaer og overordnede. Knapp og av og til ganske uforståelig dialog, plutselige tilbakeblikk på gamle drapssaker, gammel og ny familiehistorie og fanden og hans oldemor. Her var det ikke mye å glede seg over!

Men nå har jeg altså testet ut "verdens beste kriminalforfatter". Ikke nødvendig å lese mer av Peter Temple.

Enig i det meste av det du skriver, men jeg strekker meg ikke lengre enn til en firer. Handlingen blir litt for springende for meg, siden det er så mange (eller ingen?) hovedpersoner. Personene som typer er treffende beskrevet, men Kielland går ikke særlig dypt i personskildringene sine her. Dessuten er jeg litt skuffet over at den smule opprør som var i emning både når det gjaldt konvensjoner og klasseforskjeller, falt til jorda eller "kokte bort i kålen". Med unntak av Rachel tilpasset alle seg det livet de fikk servert.

Jeg leste forresten Gyldendals skoleutgave og gremmet meg over alle trykkfeilene ...

Enig: Veldig spennende! Samtidig må man vel si at hele historien er litt urealistisk: Såpass mye "ureglementert" etterforskning på ett brett ble litt i overkant, synes jeg.

I april har jeg ikke lest så mange bøker som jeg vanligvis gjør i løpet av en måned, for Grense Jakobselv og Sin egen herre krevde mye konsentrasjon og sakte lesing. Begge disse var svært gode, men på toppen står likevel Elefantpassernes barn av Peter Høeg. Nederst må jeg nok sette Historikeren. Min egen feil, hadde ikke sjekket godt nok hva den handlet om. (Vampyrer er ikke helt min greie).

Fantastisk roman - i alle betydninger! Fortelleren Peter befolker sitt univers med et eventyrlig persongalleri: Grever, bordellmammaer, haitianske danserinner, forelskede politifolk, presteskap fra allverdens religioner - en herlig miks! Forviklingene hoper seg opp, og rett som det er, må man revidere sine oppfatninger av hvem som er "snill" og "slem".

Prestebarna Peter og Tilte er både beleste og fantasifulle - jeg synes formuleringene til Peter er en herlig miks av barnslige uttrykksmåter og moden tankegang. Og til sjuende og sist handler vel dette om Peters sorg over å måtte forlate barndommens univers og bli voksen. Sekser!

Sølvfaks var meget etterspurt på skolebiblioteket den gangen jeg gikk i 3./4. klasse. ALLE ville lese den. Selv fikk jeg Kari Kveldsmat til jul en gang omtrent ved de tider; den har fulgt meg i tykt og tynt på alle flyttelass og står nå i "hedershylla" med barnebøker fra anno dazumal.

Jeg har bare lest Livet bruksanvising. Han har nok en spesiell skrivestil, og boka krevde høy konsentrasjon, men var veldig god, syntes jeg.

Han er ingen yndlingsforfatter, men jeg husker at jeg likte Insektsommer godt da jeg leste den for lenge siden. Dessuten er begge Uår-bøkene absolutt lesverdige, men sivilisasjonens sammenbrudd har jo etter hvert blitt behandlet like bra av andre forfattere. Jeg har også lest E18 og Bryllupsreisen - ingen av dem appellerte særlig til meg.

Som kvinne av etterkrigsgenerasjonen kjenner jeg igjen det meste av miljøskildringen i boka, og synes både Elna og Eivor er troverdige kvinneskikkelser fra arbeiderklassen i denne tidsperioden. Mennene er klisjeer, det kan jeg være med på, men jeg tror jeg forstår hvorfor: Dette er en roman om kvinneliv.

Ungdomsmiljøene kjenner jeg også igjen: Overklassen går på soaré og spiller jazz; arbeiderungdommen går på offentlig fest og danser rock'n roll. Jentene, med en del unntak, lar seg drive med og lar gutta ta føringen uten å stille spørsmål. Det ble kanskje litt i meste laget av dramatiske hendelser, men de viser (over?-)tydelig at jenter av denne generasjonen ikke var vant til å hevde egne rettigheter og ofte bare lot ting skje.

Disse kvinnene lever med i den svenske storindustriens opp- og nedgangstid, og vi kan bare ane hvordan resten av livene deres vil bli.

Jeg likte boka godt og stusset ikke særlig over tittelen - det hele startet med en sykkeltur, så hvorfor ikke bruke "Daisy" som tittel? Romanen er dessuten skrevet rett i kjølvannet av syttiåra, da "søstre" fortsatt var et kjent begrep i kvinnepolitikken. Betydningen av søstersolidaritet begynner jo faktisk å demre for hovedpersonen mot slutten.

Det var en fleip. "A mocking bird" er ikke det samme som "a mockingbird". Det samme fenomenet er ganske utbredt i skriftlig norsk også. Har du for eksempel smakt lamme lår?

Du har nok rett i at Harper Lee ville vært enklere å lese i original enn Dickens. Men jeg har lest den på norsk ...

Jeg tilhører antakelig også "leserne". Men er litt selektiv når jeg velger HVA som skal leses på engelsk. Jeg har for eksempel lest Dickens i originalutgave, og medgir glatt at det er en språklig fornøyelse - men samtidig er jeg nok en litt for utålmodig leser, og jeg bruker for lang tid på å få med meg nok til å kunne sette pris på boka, som du sier. Krim og lettere litteratur går like greit på engelsk som på norsk.

Folk som for eksempel påstår å ha lest To Kill A Mocking Bird på originalspråket, stiller jeg meg skeptisk til. Dem og deres likesinnede er det en del av.

Etter en periode med tyngre litteratur var det en fin avveksling å følge Brunetti igjen. En grei historie, og like frustrerende som i mange andre av Donna Leons bøker: Det er sjelden forbryteren må stå til ansvar for sine synder, selv om Brunetti og hans gode hjelpere finner ut av hva som har skjedd. Makta rår!

Min umiddelbare konklusjon er at boka utfordrer våre konvensjonelle tankebaner på en meget ubehagelig måte. Hvem lar seg forføre av fascistisk tankegods, ut fra hvilke motiver og med hvilke konsekvenser? Hvor utbredt er egentlig slike ideer i verden av i dag? For meg var dette ei grøsser-bok som seiler rett opp i toppsjiktet, trass i mange svakheter.

Noen mener at de endimensjonale persontegningene er en svakhet, men der vil jeg si tvert imot. Det at persongalleriet stort sett består av marionetter, er genialt, synes jeg - og forsterker inntrykket av viljeløse etterplaprere.

Det at Nebelung og Mayen jr. fungerer som fortellere, er også en genistrek. Vanskelig å vite hvem som er hvem? Det spiller jo ingen rolle, skal det vise seg. Og over dem begge har vi jo marionetteføreren, som fyller ut handlingen der de to kommer til kort.

Stundom blir det litt langdrygt, spesielt kanskje for oss som ikke er lommekjente i Finnmarks geografi; det blir for mange navn både på steder og personer, og sjøl gikk jeg meg litt vill i kronologien og måtte bla litt hit og dit av og til. Terningen lander likevel på en sterk femmer - dette er noe av det beste jeg har lest på lang tid!

Der var den i boks! Kanskje jeg med denne oppgaven - eller du med løsningen - var i nærheten av å skape en kofés? Historien er fornøyelig, og Tunströms bok meget lesverdig! Velfortjent stjerne til deg!

Heisan - nesten et døgn uten respons? Jeg får vel legge til et par hint, da (se ovenfor).