Bokelskere.no

Fløgstad tar opp et interessant tema fra en synsvinkel som er uvant, han gjør det bra, men jeg opplever boka som ualminnelig tunglest innimellom. Strever litt, men jeg ser at den er verdt å lese.

Min umiddelbare konklusjon er at boka utfordrer våre konvensjonelle tankebaner på en meget ubehagelig måte. Hvem lar seg forføre av fascistisk tankegods, ut fra hvilke motiver og med hvilke konsekvenser? Hvor utbredt er egentlig slike ideer i verden av i dag? For meg var dette ei grøsser-bok som seiler rett opp i toppsjiktet, trass i mange svakheter.

Noen mener at de endimensjonale persontegningene er en svakhet, men der vil jeg si tvert imot. Det at persongalleriet stort sett består av marionetter, er genialt, synes jeg - og forsterker inntrykket av viljeløse etterplaprere.

Det at Nebelung og Mayen jr. fungerer som fortellere, er også en genistrek. Vanskelig å vite hvem som er hvem? Det spiller jo ingen rolle, skal det vise seg. Og over dem begge har vi jo marionetteføreren, som fyller ut handlingen der de to kommer til kort.

Stundom blir det litt langdrygt, spesielt kanskje for oss som ikke er lommekjente i Finnmarks geografi; det blir for mange navn både på steder og personer, og sjøl gikk jeg meg litt vill i kronologien og måtte bla litt hit og dit av og til. Terningen lander likevel på en sterk femmer - dette er noe av det beste jeg har lest på lang tid!

Må bare nevne noen av navnene i denne boka Paul Damaskus, Otto Nebelung blant annet. Kjartan Fløgstad sier selv at han bruker god tid på å finne navn til sine figurer og at ingen av disse navnene er tilfeldige, men har ulike "ordspill" eller andre betydninger. Nebelung f eks er tysk og nebel betyr tåke, - som en hentyding til hovedpersonens trekk. Paul Damaskus (nazist) har navnet sitt fra apostelen Paulus som skulle til Damaskus for å forfølge de kristne i sin tid. Utrolig artig å høre Fløgstad selv fortelle om de ulike romanfigurenes navns opphav!

OBS! Dette innlegget avslører noe om handlingen og slutten i boka, men jeg greide ikke å finne spoiler-knappen i dag!

Og Jan Mayen er ensom, utsatt, forblåst, men holder stand på en måte gjennom stormkasta og klarer seg, og det har (ste)sønnen arvet noe av sammen med navnet?

Krevende bok, og da mener jeg ikke språklig. Det krevde sin kvinne å ha oversikten over for eksempel hvem som har fortellerstemmen til en hver tid, siden det opereres med flere jeg-fortellere. Jeg har lest altfor lite filosofi til at jeg skjønte alt tror jeg. Men veldig interesssant hvordan disse høyt utdannede medlemene av det kulturelle borgerskapet forklarer handlingene sine før og under krigen ved å støtte seg til filosofene. Så bruker de samme filosofi for å forklare hvordan de ser seg selv etter krigen. Å være belest og velstudert hjelper altså ikke mot å la seg trekke med i totalitære eller fundamentalistiske retninger. Det gir et fantastisk sterkt bilde at Paul von Damaskus blir ekspert i menneskerettigheter etter krigen.

Ble hele tiden sittende å tenke på hva som er fiksjon og hva som er fakta i boka. Jeg kan noe om tysk "Vergangenheitsbewältigung" (ja, de har et eget ord for det å prosessere fortida si i Tyskland), og hvordan de ekstreme RAF og røde brigader var et resultat av fedrenes manglende oppgjør med fortida. Men er det fakta at statlige mer eller mindre hemmelige organisasjoner bidro med provokasjoner?

Blir ikke helt ferdig med denne boka med det første tror jeg... Men hvorfor har Fløgstad laget den så kompleks og komplisert fortellerteknisk? Er det fordi han vil sikre seg at vi leser den sakte og virkelig tenker gjennom sammenhengene? Har han tenkt: "Dette stoffet er så viktig og sjokkerende og vanskelig at her må jeg kreve av leseren min den aller største oppmerksomhet under lesingen"? Snakket han om dette under intervjuet?

Hva med den merkelige slutten? Er den et bilde på at Alf Mayen og Otto Nebelung i virkeligheten er ganske like i det at de har vært villige til å krenke andre mennesker for "a greater good"?

Hjelp? :)

Ikkje tvil i mi lesarsjel om at dette er ein av dei viktigaste romanane etter 2001. Skummelt god - og for det aller meste godt, om enn litt detaljert, fortald.

Ja nå har jeg gjort meg ferdig med ei bok jeg hadde store forventninger til, - ikke minst etter å ha lest "Kritikernes favoritter" fra 2009. Jeg ble unektelig litt skuffet, - av samme grunn som andre her. Det ble vel detaljert, - vel mye tyske benevninger, - som bidro til at jeg syntes boka ble tung. Historien synes jeg veldig bra og ikke minst er måten han fletter sammen virkelighet og fiksjon på godt gjort.

Ble ferdig med å lese «Grense Jakobselv» i går, og jeg er helt enig i det du sier om at enkelte deler er tungleste. Men alt i alt var boka en god leseopplevelse.

Da er vi enige om at han ikke helt har klart å gi liv til sine filosofiske betraktninger og at han blir vel faktaorientert til tider?

Ja. Det er vi.