Bokelskere.no

På tide å vekke kviss-tråden til live igjen etter påskeferien?

En nobelprisvinner tok i sine yngre år i bruk navnet til en irsk helgen som sitt egen mellomnavn. Hvem?

For meg er det nettopp det som kjennetegner ei god bok: At den sitter fast i meg lenge, lenge etter at jeg leste den!

Herrejemini, for elendighet! Vel var det enkle forhold på den norske landsbygda i første del av forrige århundre, men på Island må både boforhold og kosthold ha vært verre.

Her lever altså Bjartur i Sumarhus, som har slitt seg til å kjøpe egen gård - og som har få andre idealer i livet enn å få være sin egen herre og leve på heia med sine sauer. På folkemunne sies det at denne gården er hjemsøkt av onde krefter, og Bjartur blir rammet av den ene ulykken etter den andre. Likevel nekter han å ta imot hjelp fra noen utenfor sin egen familie, samme hvor ille han og hans nærmeste lider. Hans eneste måte å uttrykke følelser på, er å framføre sine egne kvad. Alt annet betrakter han som svakhet.

Mens det islandske samfunnet etter hvert utvikler seg til det bedre, er det Bjartur og hans likemenn som blir sittende igjen med svarteper. Først når han endelig "fornedrer" seg og tar imot "annen manns brød", aner vi at Bjartur vil begynne å ta inn over seg andre behov enn sine egne.

Dette er en overveldende roman. Ikke bare blir vi kjent med enkeltmennesker på godt og vondt, vi følger også samfunns- og næringsutviklingen ca. 25 år inn på 1900-tallet. At romanen dertil er skrevet uten sentimentalitet og til dels med både humor og ironi, gjør leseopplevelsen komplett. Plukk den ut av hylla og les den, dere som har den! (Og jeg tror fortsatt Bokklubben har den på tilbud i serien "Verdensbiblioteket").

Rottinnen av Günter Grass

dekke

Jeg har nettopp tatt en reprise av denne boka og oppdaget andre kvaliteter enn sist jeg leste den (- for å! så lenge siden). Først og fremst gir den en glitrende beskrivelse av et vanskelig mor/datter-forhold, som jeg tror er ganske allmenngyldig også et par generasjoner seinere.

Som vanlig er jeg ikke like lett å begeistre som du - jeg lar terningkast fire stå uendret!

Jeg tror Marie Hamsun ville stått enda bedre på egne bein hvis hun hadde fått utvikle skrivingen sin. Barnebøkene hennes var svært godt skrevet og ble enormt populære, men ellers er det vel bare erindringsbøker som er kommet fra hennes hånd. (Knut ble sjalu da hun fikk så gode kritikker, og lot det skinne tydelig gjennom at skriveriene hennes kun var å regne som en hobby).

Universitetsmiljøet i Oxford er som vanlig operasjonsområdet for Morse og Lewis. Intelligent og underholdende historie om hvordan de utfyller hverandre: Lewis med traust og jordnær fornuft, og Morse med velutviklet intuisjon.

Fra meg ble det bare en firer. Boka var spennende og godt komponert, med svært gode miljø- og personskildringer, men jeg fikk ikke helt til å tro på at den intelligente og bevisste Vita kunne være såpass naiv.

Jeg må legge til at jeg antakelig burde ha lest denne på dansk, så hadde jeg sluppet å ergre meg så over språket. Det er kanskje vanskelig å oversette fra dansk siden det er så likt norsk, men denne oversetteren har etter min mening ikke mestret de små nyansene, for eksempel forskjellene i dansk og norsk setningsstruktur og bruk av slike småord som "så", "nå", "men", "altså" og lignende.

Prøv Tanums store rettskrivningsordbok.

Det er 200 som har Uroens bok av Fernando Pessoa i samlingen sin. Men så enkel kan vel ikke løsningen være?

Jeg er helt enig med deg. Første del, der han forteller om feriene hos besteforeldrene, likte jeg godt, men så ble historien for det første så springende at jeg aldri fikk klarhet i hvordan han kom på sporet av disse "aliasene".

For det andre falt jeg ofte av lasset under de filosofiske betraktningene omkring godhet/ondskap og rettferdighet - skjønt en del av dem var jo ganske interessante. Odysseen som "parallellspor" var også en fiks vri. I det hele tatt var det mye lesverdig i denne boka, men komposisjonen ble et såpass stort ork for meg at jeg gir en treer på terningen.

PS: Jeg likte også Høytleseren, men fantastisk synes jeg ikke den var.

... og du hører rett! Jeg gir deg ei stjerne, trass i tyrkleifen i etternavnet!

Å ta av omslaget mans man leser? Pussig - jeg har aldri tenkt tanken! Men egentlig er det jo ganske fornuftig å spare omslaget for slitasje. Ikke for at boka skal ta seg best mulig ut i bokhylla, men enkelte omslag er jo kunstverk! Nå skjønner jeg plutselig at jeg kan ha bedrevet rein vandalisme - omslaga på en del av yndlingsbøkene mine ser faktisk ganske slitne ut ...

Det burde du absolutt! Et raskt søk i boksamlinga di ga ingen resultater. Du har gått glipp av noe her! 70 av bokelskerne har den, og gjennomsnittlig terningkast er mellom 5 og 6. Ei enestående god bok!

Jeg kjenner mange, inklusive meg sjøl, som har ønsket å stifte bekjentskap med calvados - ikke etter Tre kamerater, men Triumfbuen av Remarque. For mitt vedkommende ble det et kortvarig bekjentskap. Not my cup of tea!

Prosecco, derimot - etter flere historier om Commisarie Brunetti av Donna Leon: Joda, man lærer både det ene og det andre av å lese romaner!

En stum guttunge skylt i land fra et skipsvrak, en drikkfeldig enkemann og en utbrent kvinnelig kunstner er hovedpersonene i denne romanen, som er delvis selvbiografisk. Det oppstår etter hvert et nært fellesskap mellom disse tre, på godt og (mye) vondt. Myter og gamle overleveringer spiller en sentral rolle i romanen, som blant annet handler om å tilgi og gi seg sjøl og andre en ny sjanse.

Hvilken bok tenker jeg på?

Hvis det handler om research i forbindelse med egen skriving, tror jeg kanskje du kan få ideer av Westrheim/Skogheim. Alarm inluderer både øyenvitneskildringer og enkeltmenneske-beretninger.

Boka burde være tilgjengelig på bibliotek fra Helgeland til Ofoten, vil jeg tippe.

Huff - en forferdelig situasjon å havne i! Det er kanskje en idé å ikke lese flere bøker samtidig, når du vet at du har deadline på en av dem?

Hvilken bok var det, forresten?

Lynley og Havers-serien på TV ble helt feil for meg, hovedsakelig på grunn av hovedrolleinnehaverne, men på det tidspunktet jeg så den, hadde jeg lest så mange av bøkene at det ikke gjorde så mye. Med Morse og Lewis, derimot, synes jeg bok og TV-film gikk godt ihop. Likedan med Håkan Nessers van Veeteren - der var TV-episodene gode gjengivelser av bøkene.

Dalziel og Pascoe kunne jeg aldri tenke meg å lese.

En annen uting er at bøkene blir filmet flere ganger, med ulike skuespillere i hovedrollene. Først og fremst Wallander, men nå nylig så jeg Winter (fra Åke Edwardssons bøker) i en helt annen, mer rufsete utgave enn i en tidligere TV-serie, og det blir jo også feil.

En sak for seg er at det blir produsert TV-serier med episoder som forfatterne aldri har skrevet, for eksempel Beck og Wallander.

Min konklusjon blir som (nesten) alltid når det gjelder bok og film: Må du velge en av delene, så velg boka!