Bokelskere.no

Jeg har lest Lucy Barton-bøkene og satte veldig pris på dem, så jeg vet jeg har noe å glede meg til. Takker for tipset om filmatisering, artig!

Husker jeg likte de bøkene, og fikk sansen for skrivestilen til Elizabeth Strout. TV-serien på HBO er forresten også veldig god! Anbefaler den. Syntes særlig det er interessant å se hvordan TV-seriens Olive Kitteridge fremstår sammenlignet med hvordan jeg så henne for meg.(Det var overraskende likt!)

Jeg leste nettopp ”I Who Have Never Known Men" av Jacqueline Harpman og det ble en favoritt og en klar sekser på terningen. En dystopisk roman, 180s kort men likevel med en rik historie. Sterk bok, utradisjonelt plott, stemningsfull og svært flott språklig -uten at det fremstår som om forfatteren forsøker være "litterær" av seg, tvert om er det hovedpersonen som skriver, og del av en historien hennes er manglende utdannelse og ferdigheter innen slike grunnleggende kunnskaper. Hun kan ikke huske noe fra livet før - før hun befant seg i et bur i en bunkers med 39 andre kvinner. Alle eldre enn henne, og selv om heller ikke de husker stort, har de felles er referanser og generell forståelse av verden utenfor. Denne innsikten har ikke hovedpersonen og etter danner deler av det jeg anser som et grunnleggende tema; hva gjør oss menneskelige? Hva er vi uten en felles historie, verdensoppfatning, følelser og tanker? Hva med referanser og holdeplasser? Hva er vi uten "noe kjent"? Også sentralt står tema som død, frihet og håp.

Anbefaler denne på det sterkeste!

Skulle gå løs på en John Boyne bok, men mentalt var jeg ikke klart til å "ta inn" noe særlig, og med Boyne's bøker vil jeg helst være observan. Heldigvis fant jeg en lettlest feel-good bøk med hekseri og magi, lagt til en småby i Norfolk. Helt sånn midt på treet kvalitetsmessige og presis det jeg ville ha. Så lørdagskveld og søndag går med til The Very Secret Society of Irregular Witches, Sangu Mandanna

Nå er jeg ordentlig i gang med Olive Kitteridge, etter at hun i løpet av sommeren har måttet vike for andre bøker. Den er fin, men tykk (638 sider) så den blir nok lesestoffet mitt i flere helger fremover.
God helg til dere alle.

Toril Moi er en kjent litteraturforsker, født i Norge i 1953, men bosatt i utlandet, hovedsakelig i USA, i førti år. Etter å ha skrevet om Vinjes «Ferdaminni fraa Sumaren 1860» i Nasjonalbibliotekets «Fortidens folkelesning», fikk hun i oppdrag av Nasjonalbiblioteket å forske på hva hun ville i deres samlinger, - litt av et tilbud! Det resulterte i en rekke essays hvor hun ønsket å finne ut hvordan 1950-tallets kultur formet norsk identitet, og disse er nå samlet i denne boken.
For meg som er bare er noen år eldre enn henne, er det et møte med en tid jeg har opplevd og mange bøker jeg har lest, og det har vært interessant å se det hele med hennes øyne. Hun prøver å finne ut av det typisk norske og leter etter spor i litteratur og film fra 1950-tallet, og i arbeidet har hun hele tiden et særlig blikk for kvinners livssituasjon. I tillegg til å gå inn på Vinje og litteraturforskernes syn på ham, trekker hun frem Aimée Sommerfelts ungpikebok «Miriam» (som jeg elsket), og tar for seg Mykle og Bjørneboe, Torborg Nedreaas og Ebba Haslund, filmskaperen Edith Carlmar, samt Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen, de siste i et kapitel om kristendom og eksistensialisme. Og jeg tenker at dette kanskje kan være særlig interessant og lærerikt for senere generasjoner.
For meg er det mye kjent i boken, men det er også mye nytt og med nye vinklinger. Men til tross for at både forfatteren og jeg er norske og nesten jevngamle, har vi en svært forskjellig bakgrunn: hun fra et lite sted på sørvestlandet og jeg fra villastrøk i Oslo, og vi har voksenliv i forskjellige miljøer på forskjellige kontinenter. Og så må jeg nok bare innrømme at jeg ikke er enig med henne bestandig, og det gjelder særlig hennes syn på «livet» og morsrollen. Ebba Haslund og Torborg Nedreaas hadde ifølge henne «svadafylte tanker om en irrasjonell forbindelse mellom Kvinnen og Livet», - som blant annet kom til uttrykk i Haslunds skildring av kvinnen som en kostelig krukke fylt med livets vann. Og det synes jeg faktisk var ganske fint sagt, - så får det heller være svada.

Artig! Men han innrømmer jo at det var litt frekt, - og det er jeg enig med ham i! Men så lenge han gjorde ham til en så sympatisk mann, så er det jo greit.

Jeg tenkte vel heller å få bekreftet at jeg husket riktig, - og så lurte jeg litt på hva dere syntes om det. Litt rart, synes nå jeg, men kanskje uvitenhet fra forfatterens side, - det er vel ikke alle som husker gamle skøyteløpere. Så har han kanskje ubevisst fanget opp navnet en gang.

Unnskyld meg, men var ikke Kurt Stille en dansk skøyteløper? Går det an å gjøre om en med et så spesielt navn til en fiktiv romanfigur?

Som en som til tider har strevd med matematikken selv i voksen alder var dette oppmuntrende å lese. Selv har jeg blitt forbløffet over hvor mye faget avhenger av formidlingen.

Denne helga leser jeg "This Must Be The Place" av Maggie O'Farrell. Er litt over halvveis gjennom den nå, lørdag ettermiddag. En sammensatt fortelling om ekteskap og familie
Hovedpersonen, Daniel, forteller deler av fortellingen i nåtid, og så er det flere andre karakterer i fokus i andre kapitler, lagt til andre tider (spenn fra 1944 til 2010). Veldig velskrevet bok med mange (foreløpig) løse tråder. Boka gir meg assosiasjoner til blant annet The Dutch House av Ann Patchett, The Bee Sting og A Ladder to the Sky

Denne helgen prøver jeg å komme meg gjennom Elias Canetti: Forblindelsen, opprinnelig fra 1935, men først oversatt til norsk 1995. Det er absolutt en av de merkeligste romanene jeg har vært borte i; på samme tid opprørende, nerdete og fascinerende. Dessuten på 480 tettskrevne sider, og jeg er ikke engang halvveis.

I heten her på Østlandet fullførte jeg Jørn Lier Horsts siste, "Tørt land", i går. Den utspant seg under en hetebølge i Vestfold og passet jo bra, - jeg fikk meg en mental tur dit, mens den fysiske heten var den samme. Horst er en mester i å skildre norsk hverdagsliv så detaljert at jeg tror jeg er der, samt i å skape komplekse krimhistorier!
Siden jeg ble ferdig med den i går, kan jeg nå konsentrere meg mer om Toril Mois Norgesreise på 50-tallet, men nå i varmen må jeg ha noe lettere også, - antagelig fortsetter jeg på Olive Kitteridge, som jeg bare så vidt har begynt på, - hvis jeg ikke unner meg en Wisting-bok til😉
Og så kan det være jeg hviler øynene og lytter til de sist utlagte kapitlene i The Great Gatsby, - god helg!

Egentlig rart at Wodehouses spesielle vidd fortsatt tåler å leses. Selv hadde jeg nylig glede av French Leave, en bok uten de ellers faste karakterene Jeeves og Wooster.