Bokelskere.no

Inntil videre har jeg såpass mye på ønskeliste og "skal lese"-liste at Helene Uri får vente. Men hvem vet?

Jeg må vel tilstå at jeg ikke humret så mye mens jeg leste denne. Grøss var det derimot nok av. For meg var det kontrastene som ble fascinerende: Overfladiskhet - sjelekvaler, skjønnhet - heslighet. Og så denne ulykksalige trangen til evig ungdom!

Det forekommer et og annet "Harry" i den norske utgaven også, men ikke mange steder.

Er vi tilbake i quiz-modus? Med Kim Novak i hovedrollen?

Flott tekst og melodi! (Den ble forresten forbudt i USA da den kom ut!)

Mitt første møte med Helene Uri - og sannsynligvis det siste. Trass i korrekt, lettflytende språk og gode persontegninger ble dette en nedtur for meg. Jeg håpet å få et nytt perspektiv på "kvinnelitteraturen" fra 60- og 70-åra, men her følte jeg at det ble drøvtygg av et tema som på et vis var "utskrevet" og "utlest" (og med mye mer snert!) for trettifem år siden.

Jeg er nok litt treig når det gjelder bestselgere. Ser at alle omtaler av denne boka er omtrent et år gamle, men får vel henge meg på denne tråden når jeg nå endelig har fått lest boka.

Etter å ha lest mye lunken kritikk, hadde jeg ikke store forventninger, men kanskje lesesituasjonen var gunstig: Jeg lå på ei kretisk strand og storkoste meg! Ikke gapskratt, men mye humring. Tittelen alene forteller jo at dette er reinspikka løgn og forbannet dikt, så jeg ga blanke i troverdigheten og bare nøt Allans elleville bidrag til verdenshistorien. Herlig å bare gi seg over til skipperskrøner en gang iblant, i særdeleshet når de er så godt komponert som denne!

Det var ikke pikante detaljer fra privatlivet jeg savnet, tvert imot. Selv om det var tidlig i karrieren både for Jensen og Cohen, var de to helt spesielle personligheter som hadde fortjent mye mer utdypende omtale. Marianne må ha levd et interessant liv, men jeg synes det kommer dårlig fram i boka.

Her var det ikke stort å tilføye, bortsett fra at jeg tror "pludderet" i starten tjener en hensikt: Her blir vi presentert for personene og får små signaler om at de kanskje ikke er helt slik Paul ønsker at de skal framstå. Spesielt Claire, som etter min mening er nøkkelen i dramaet. En tvers igjennom ekkel historie - femmer fra meg!

Jeg registrerer at boka har fått mye bra omtale her inne, og skjønner det ikke helt. Sjøl ble jeg veldig skuffet, kanskje nettopp fordi jeg er Cohen-fan. Mariannes liv med Axel og Leonard var ganske sikkert både interessant og spennende, men forfatteren har ikke greid å formidle noe av det, synes jeg. Med unntak av en del sitater var innholdet forbausende overfladisk og uinteressant.

TV-serien kan kanskje bli bra, men jeg fristes ikke til å lese mer av Maria Lang enn denne. Jeg fikk sterke assosiasjoner til Frøken Detektiv - og den perioden har jeg definitivt lagt bak meg.

Skulle jeg anbefale en av dem du har i hylla, må det bli Elskede. Men alle tre er gode. Sangen om Salomon er nevnt lenger nede - den var også mitt første møte med Morrison, og deretter var jeg solgt.

Oi - jeg har lest over sytti av dem, men har likevel bare fire eller fem på favorittlista mi. Vi er vel i utakt med trendene, tenker jeg!

Enig i at dette var ei god bok, ikke minst på grunn av personskildringene. Spennende "etterforskning" også - en periode var jeg engstelig for at Lance var en helt annen person enn jeg hadde fått inntrykk av, men så kom oppklaringen, og den var faktisk litt mer banal enn jeg hadde ventet.

Jeg synes grepet med tre bøker var helt OK, men jeg har ikke lest alle tre i ett jafs.

Mannfolk: Forbausende frisk i både språk og fortellemåte for en Garborg-ignorant som tidligere bare har lest Haugtussa og Fred. Om historien ellers kan det være både det ene og det andre å si, - den seksuelle dobbeltmoralen fikk faktisk ikke bare ett, men mange ulike ansikter her. Og den har jo i ettertid vist seg å være utrolig seiglivet.

Andre del av boka, skuespillet Uforsonlige var også lesverdig - et tydelig bevis på at det ikke bare er i dag politikken blir avgjort ved at "noen har snakket sammen".

The heart is a lonely hunter ...

Jada - et par-tre for mange, mange år siden. Husker dem som lettleste betraktninger om det meste - Det fjerde øye var forresten en slags teateranmeldelser. Ikke spesielt minneverdige, men særdeles velskrevet, hyggelig tidtrøyte.

Nei å nei, for en herlig leseopplevelse! Elisabeth Sparstad forteller sin egen historie om tilhørighet, tilpasning og kjærlighet til det som vokser og gror. Dette er ei rørende varm bok som vil gå rett til hjertet på alle som liker å grave i jorda. Likevel er det slett ikke ei bok kun for spesielt interesserte: Forfatterens personlige historie er så fengslende at alle og enhver kan lese boka nesten som en roman.

Elisabeth Sparstad skåret en sekser og seilte rett inn i favorittgruppa mi!

Våren 1945 greide flere grupper av tyske soldater fra østfronten å flykte til det nøytrale Sverige. Blant flyktningene var det også et lite antall baltere som hadde kjempet under tysk kommando. Soldatene ble plassert i interneringsleire, og den svenske regjeringen besluttet at de skulle utleveres i tråd med de alliertes overenskomst: Soldater tilbakeføres til områdene der de var da våpenstillstandsavtalen ble inngått. Altså skulle østfrontsoldatene utleveres til Sovjet-sonen.

Dette skapte voldsomme reaksjoner i Sverige. Å utlevere tyskerne syntes uproblematisk, men en voksende opinion krevde at balterne måtte få bli. Det var demonstrasjoner og høyrøstede skrekkbeskrivelser av hvordan Sovjetunionen behandlet krigsfanger. Det hele endte likevel med at både tyskere og baltere ble utlevert. Affæren blir betraktet som en av de største politiske skandalene i Sverige etter krigen.

Per Olov Enquist var en guttunge da dette stod på. Saken gjorde sterkt inntrykk på ham, og drøye 20 år etter begynte han å grave for å komme til bunns i spørsmålet: Var det rett eller galt å utlevere balterne?

Denne dokumentarromanen er resultatet av arbeidet hans. Han skriver seg sjøl inn i handlingen og beskriver sine egne tanker og følelser mens han nitid nøster opp løse tråder. Gjennom lesing av brev, dokumenter - og ikke minst gjennom intervjuer i Sverige og Latvia finner han svar på mange av sine spørsmål:
*Hvordan kom de til Sverige?
*Hvordan var interneringsleirene?
*Hva slags forhold hadde de til de tyske fangene?
*Hvem stod bak opposisjonen/demonstrasjonene?
*Hva skjedde med dem som ble utlevert?
*Hva tenkte gjenlevende svenske aktører i ettertid?

Denne affæren var ukjent for meg før jeg leste boka. Jeg ble etter hvert helt oppslukt av begge historiene, for det første: Hvordan gikk det med balterne? For det andre: Hvilken konklusjon kommer forfatteren til når det gjelder det moralske spørsmålet "rett eller galt"?

For den som er interessert i historie kan jeg varmt anbefale denne boka. Dette er en nyutgivelse av 1969-utgaven, oversatt av Nils Lie til et norsk som allerede da må ha vært litt alderdommelig, men det venner man seg til etter hvert. God bok!