Bokelskere.no

Ei gammel historie forteller om Jakob, som giftet seg med Lea for å være i nærheten av Rakel. Her er det vel likedan.

Jeg hørte denne første gang som opplesning på radio og ble helt henført av Titas trolldom på kjøkkenet mens livet går sin gang rundt henne. Jeg syntes verken det var banalt eller klisjefylt, ei heller da jeg leste boka etterpå.

Nok en leseglede jeg må unne meg en gang til - det er altfor lenge siden jeg leste disse!

En liten trykkfeil her? Skal det ikke være "Sykja"? Tilsvarer vel "Den vet best hvor skoen trykker, som har den på".

Ms. Grafton er etter hvert blitt ganske gammel - får håpe hun rekker gjennom hele alfabetet før hun gir seg!

I min ungdom hadde vi noe som kaltes ungpikebøker. Dette var en typisk variant, synes jeg. Koselig og hjertevarm historie, men aldeles uten "motstand".

Jeg skal lese romaner, som vanlig. Det er rett før avreise til hyttesommer, og jeg håper på godt vær. Først ut er Knausgårds kampskrift nummer seks - jeg ser for meg lange formiddager i stolen på terrassen med mulighet til å glo ut over havet når jeg føler behov for en lesepause. Mange års erfaring tilsier at hyttelektyren blir mursteiner som varer ei stund, avbrutt av noe lettbeint krim innimellom.

Tonesatt flere ganger. Diktet er skrevet etter mønster fra nystevene, og flere av nystevtonene er blitt brukt til å synge det. Den mest kjente er vel den vi bruker i "Å Ola, Ola, min eigen unge". Klaus Egge har arrangert en annen nystevtone for kor. Agathe Backer-Grøndahl har skrevet en melodi, og da visebølgen rullet på det mest intense, ga Tobben & Ero ut ei plate der de hadde tonesatt dette diktet sjøl.

Det er ikke ofte jeg triller seksere, men denne gangen var jeg ikke i tvil. Jeg slutter meg til alt du skriver: En betagende varm fortelling om kjærlighet og vennskap midt oppi all redsel og gru.

Jeg må tilføye at avslutningen med diktet av Wislawa Szymborska var et ekstra godt punktum. Fortellingen om Andras handler blant annet om å føle skyld, også for forhold som et lite enkeltmenneske umulig kan ha innflytelse over. Diktet illustrerer på en fin måte hvordan omstendigheter og tilfeldigheter bestemmer hvem som rammes og hvem som slipper unna.

Men dette kan vel neppe kalles et tulledikt?

Her får man virkelig inspirasjon til å gå i barndommen! Plutselig kom jeg på ei regle vi brukte til tauhopping:

Finnbeck og Fia på landeveien dro,
Finnbeck hadde støvler og Fia hadde sko.
Rett som det var måtte Fia på do,
Finnbeck sto utafor og gliste og lo.

Hjerteskjærende sørgelig sang med Stordal og Engedal, tror jeg. Gjenganger i Ønskekonserten, og klumpen i halsen var like stor hver mandag.

Så takk da, kjære Blakken, du min aller beste venn!
Aldri skal jeg se deg, aldri klappe deg igjen ...

Seinere hadde Kjell Aukrust og Arild Feldborg en ellevill parodi i "Flåklypa radio" - den het "Gamlemor og Vesleblakken" og ble framført med stor patos og halvsure akkorder!

Min versjon sitter også spikret:

Hvem banker? sa Per Anker.
Min kone, sa Per Lone.
Hva vil hun? sa Per Lund.
Kjøpe løk, sa Per Høk.
Hvor mange? sa Per Lange.
En to-tre-fire, sa Per Lire.
Ikke fler? sa Per Ler.
Det er nok, sa Per Kokk.

Da Vinci-koden er sydd over samme lest: rebuser og gåter. Jeg likte begge godt, men skjønner godt at ikke alle har samme sansen for "rebusløp" som jeg. Disse to synes jeg er de beste av Dan Brown. Jeg har lest to til, men kom nok til et metningspunkt.

Ei regle som min far pleide å foredra når han skulle lære oss nøysomhet:

Kristian Kakk skulle ut og gå
men så hadde han ingen bukser på.
Då tok mor hans ein randut stakk
og sydde bukser til Kristian Kakk.
Kristian likte'kje buksa si
med slike striper og render i.
Då tok mor hans eit pylseskinn
og sydde bukser til guten sin.
Men då han beina i buksa stakk
heile pylseskinnet sprakk.

Mor hans hadde'kje råd til fleir
og Kristian fekk inga bukse meir.

Å, herlighet! Denne husker jeg fra radioen en gang på 50-tallet, sannsynligvis Barnetimen. Det var ei jente som sang den; hun opplyste at det var "Gubba-Noa på eskimoisk" - og jeg var mektig imponert!

Barna til prosten? Hadde han barn? I så fall må jeg ha vært helt i tåkeheimen da jeg leste boka. (Det er forsåvidt ikke utenkelig; lesestolen var ei solseng på stranda i Agia Marina, med en sjarmerende kelner som brakte forfriskninger når man signaliserte behov for det).

Jeg er så sentimental når det gjelder dyr at jeg ble rørt av forholdet mellom prosten og bjørnen. Oppholdet ved Kvitsjøen ble kanskje litt langdrygt, men resten synes jeg var ganske så fornøyelig.

Du har nok rett i at man bør ta nokså lange Paasilinna-pauser.

Olav H. Hauge har skrevet ett av de fineste kjærlighetsdiktene jeg kjenner:

Du var vinden

Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.

Var det den leidi eg skulle?

Kven spør etter leidi
når ein har slik vind!

Jeg iler til med et høyaktuelt lite vers av Ernst Orvil:

Peontid

Og nå er det
peontid, også
for alle som ikke
elsker peoner,
er det peontid.

Artig å bli minnet om denne - min far sang den for meg da jeg var liten!

Artig at noen begynner å nøste opp gamle tråder! Denne har gått meg hus forbi helt til nå.

Først av alt må jeg slutte meg til alle lovord om Buffy Sainte-Marie nedenfor. Bortimot alt hun har skrevet, er bra. Hun har en enestående evne til å få tekst og melodi til å smelte sammen til en helhet!

Det er flere sangskrivere som henter inspirasjon fra litteraturen - jeg hører f.eks. gjerne på Bruce Springsteens filosofering rundt Vredens druer. Den begynner slik:

Men walkin' 'long the railroad tracks
Goin' someplace there's no goin' back
Highway patrol choppers comin' up over the ridge
Hot soup on a campfire under the bridge

Shelter line stretchin' 'round the corner
Welcome to the new world order
Families sleepin' in their cars in the Southwest
No home no job no sleep no rest

The highway is alive tonight
But nobody's kiddin' nobody about where it goes
I'm sittin' down here in the campfire light
Searchin' for the ghost of Tom Joad

Men selveste mesteren er Cornelis Vreeswijk, inspirert av Sandemoses Varulven. Han skrev jo en hel suite til Felicia. Av de mange sangene der er vel dette den mest kjente (ikke uten grunn - jeg synes også det er den vakreste):

Felicia, adjö

Felicia försvann
Kan någon säga hur?
Som fågeln ur sin bur,
som isen när det våras,
som kärlek när den såras,
som tur utan retur.
Felicia försvann.
Kan någon säga hur?

Felicia är död.
Dött är mitt enda hopp,
försvunnen hennes kropp.
Av näcken blev hon tagen
och ned i älven dragen.
Hon flyter aldrig upp.
Felicia är död,
försvunnen hennes kropp.

Felicia försvann.
Felicia, adjö.
Vi måste alla dö.
Du kysste mig på munnen,
du log och var försvunnen.
Ditt kött var också hö.
Felicia försvann.
Felicia, adjö.