Bokelskere.no

Dette er den beste krimmen jeg har lest på lenge! For meg lå spenningen stort sett i spørsmålet: Rekker han det han har satt seg fore? Og det gjør han altså - på hengende håret. Og forbryteren får sin straff, om enn på en litt annen måte enn Johansson hadde lagt opp til.

Det er vel nokså sikkert at mangel på næring utarmer hjernen på lik linje med resten av kroppen, med forvirring og konsentrasjonssvikt som resultat. Men jo mer jeg leser, desto mer tenker jeg at han under gunstigere forhold også må være en temmelig ustabil person. (Hvis dette bare er en roman som beskriver hvordan sult kan forandre et menneske, burde vi vel ha fått noen hint om hva slags mann denne stakkaren egentlig er?)

Atticus er unik!

En eiendommelighet ved språket: Det veksles mellom presens og preteritum i hytt og vær - jeg greier ikke å finne noen god forklaring på det ...

Jeg tenkte det måtte være et slags "klippekort" hos barberen. Husværet virket litt primitivt når det gjaldt bekvemmeligheter, og fyren ønsket altså å se "ordentlig" ut. Barbersalonger var det vel plenty av, og de ga kanskje rabatt for faste kunder? (Omtrent som bilvask i dag: Hver sjette vask er gratis ...)

Kanskje ikke selvvalgt, men i høy grad selvforskyldt. Han har i alle fall en underlig måte å nærme seg folk på. I tillegg er det tydelig at han føler seg hevet over en del av sine medmennesker. En lite elskelig person så langt, synes jeg.

Det slår meg dessuten at denne personen er ensom; kanskje det er selvvalgt? Han refererer til "bekjente", men ikke til venner, kanskje med unntak av Hans Pauli, eieren av det famøse sengeteppet. Når han blir spurt hvor han kommer fra, vrir han seg unna med utenomsnakk. Har han foreldre? Lengter han hjem?

Det virker som om både fortid og framtid er uinteressant for ham, - muligens blir det slik når hele tilværelsen handler om å skaffe penger til mat. At handlingene hans foregår i nåtid, er jo som det må være, men at tankene hans også utelukkende dreier seg om nåtida, synes jeg er påfallende.

Lenge siden jeg leste Forbrytelse og straff, men jeg har også noen bilder i hodet av "byvandringer" i opprørt sinnstilstand. Sammenlikningen er nok ikke helt av veien. Men hittil har jeg opplevd Sult som ei "utendørsbok" (med en del unntak, som hovedpersonens rom og avisredaksjonen), mens Forbrytelse og straff foregår like mye innendørs, mener jeg å huske.

Detaljrikdommen du beskriver, gjelder forresten ikke bare tider og steder, men også følelser, sansinger, handlinger og hendelser.

Hvem er denne hovedpersonen - og hvordan har han havnet i dette uføret? Han ymter om noe som skjedde i mai, og som skal ha vært begynnelsen på "nedturen", men vi får ikke vite hva. Det virker som om han mener at han helt uforskyldt er kommet opp i denne situasjonen (han beskylder jo sågar Gud for å være urettferdig).

Åpenbart er han en "dannet" person som tviholder på fasaden. (Tenk å få pakket inn sengeteppet for ikke å framstå som en boms!)

Min utgave av boka er fra 1953 - i originalspråk, men det er forbausende lett å lese! Umiskjennelig Hamsunsk i språk og stil; jeg fryder meg rett som det er over setninger og avsnitt. Eksempelvis beskrivelsen av den latterlige røde gyngestolen: Uforlignelig!

Jeg er enig med deg når det gjelder kronologien, men etter hvert gikk det opp for meg at "slalåmkjøringen" mellom fortid og nåtid var et genialt fortellergrep. Her avdekkes fortid og nåtid og veves sammen i Eszters tanker. Jeg forsto ikke helt, bare ante, hvordan barndommens fattigdom ga grobunn for sjalusi og hat mot slike som hadde alt det Eszter ønsket seg, men aldri fikk. Gjennom monologformen og alle assosiasjonssprangene fikk historien ekstra nerve. Spennende forfatter!

Jada, jeg bøyer hodet i skam. Til mitt forsvar må jeg anføre at boka er så medtatt av hyppig gjenbruk at jeg er redd det ikke skal særlig mye til før den ender opp som løsbladsystem. Eller ikke-system. Det er grenser for hva en gammel paperback kan tåle. Så fra nå av blir det annenhver sommer, kanskje?

Er det mulig å få reparert sånne vrak, montro?

Artig påminnelse om gammel "venn". I år hadde jeg tilstrekkelig med ulest litteratur på hytteferien min, så Brooklyn ble ikke tatt fram. Ei heller I morgen går det bedre, som også står i hyttehylla. Den må gjenleses snart, skjønner jeg, - men etter det lille jeg husker om den, er det en heller middelmådig oversettelse jeg har i mitt eie.

There's no other time than NOW. That's all the time there is.

Burl Ives

Jeg har også gitt den en firer. Fortellingen mangler flyt både her og der, men jeg er ikke sikker på at det skyldes de to fortellerstemmene. Det virker som om forfatteren har hatt altfor mye på hjertet på en gang, - jeg har valgt å ta det i beste mening siden dette åpenbart er et debutarbeid. Men en god del av de dramatiske effektene kunne med fordel ha vært luket bort; det ble liksom ikke måte på hva personene, både svarte og hvite, ble utsatt for.

Livet på plantasjen var godt skildret, synes jeg - det var nesten så jeg følte meg hensatt til stemningen i Onkel Toms hytte fra barndommen.

Oversettelsen er vel grei nok, men det var en god del klønete språk innimellom. Originalen heter forresten The Kitchen House, og jeg undrer meg storlig over at forlaget har valgt en typisk "publikumsfrier" som norsk tittel.

Etter endt lesing er jeg litt forvirret. Er denne boka skrevet bare for å gjøre leserne nærmere kjent med Sigurdur Oli? Unødvendig, synes jeg - denne etterforskeren gjør seg best som bakgrunnsmedarbeider.

Selve mordhistorien ble faktisk litt borte for meg iblant, og jeg mistet konsentrasjonen. Kjente jeg ble irritert over sceneskiftene. Hva hadde egentlig Andres' historie og synsvinkel midt oppi dette å gjøre? Nei, enig med dere: Selv om Erlendur har sine baksider, er han en atskillig mer likandes hovedperson enn denne tråkmonsen.

Og språket, som jeg aldri har reagert på i de tidligere Indridason-bøkene, var av og til så klønete at jeg måtte sjekke om det var den samme oversetteren som før. Det var det faktisk. At en krim-oversetter ikke vet forskjellen på mistenkelig og mistenksom, er et tankekors.

Huffda - jeg skulle nok ikke ha nevnt Klaus Hagerup. Det var slett ikke min mening å sammenlikne, bare å nevne et eksempel for å illustre min følelse av "deja vu", spesielt når det gjaldt skildringen av uhyggen i tida.

Men andre tyske forfattere gjennomlevde jo også denne tida og har siden skrevet bøker med nazistaten som bakteppe. Ett eksempel er Siegfried Lenz, som etter min oppfatning har skrevet langt bedre romaner om denne perioden i ettertid. Det er naturligvis vanskelig å sammenlikne Fallada og Lenz, både når det gjelder skrivestil, persongalleri og dybde - men jeg synes altså ikke at Fallada når helt opp i romankvalitet, selv om boka hans absolutt har verdi som samtidsdokument.

Jeg er enig i at boka er interessant som "øyenvitneskildring", men det gjør den ikke nødvendigvis til en glimrende roman.

Tja. Boka er god, det er jeg med på, men enestående? Ikke slik jeg definerer det. At den tilfører særlig mye ny kunnskap om nazistatens sanne vesen, er jeg ikke enig i. Jeg satt stadig med følelsen av at dette hadde jeg lest før i en eller annen form. (Jeg fikk blant annet sterke assosiasjoner til Klaus Hagerups hørespill I denne verden er alt mulig).

Falladas styrke er at han samler et bredt persongalleri: Medløpere, opportunister, værhaner, maktmennesker, ofre, sadister og unnalurere. Og altså ekteparet Quangel, som etter fattig evne prøver å påvirke systemet, til å begynne med av helt private grunner.

Ekteparet og hverdagsmenneskene rundt dem er godt og nøkternt skildret, men etter min mening er skildringen av maktens representanter svak og bortimot uten nyanser.

Sluttkapittelet ble en nedtur for meg. Visst skal man være glad for at verden går videre og at folk har håp om bedre tider, men dette virket oppkonstruert og lite troverdig i mine øyne.

John Irving tilbake i god gammel form, og enda litt dristigere når det gjelder tabubelagte emner. Siden bokas hovedperson er en bifil gutt/mann som er svært opptatt av sin egen og andres legning, må boka nødvendigvis handle om sex i ulike former. Trass i detaljerte og konkrete sex-beskrivelser synes jeg Irving holder seg elegant på avstand fra pornografien, og personene - både de "streite" og de mer bisarre - er skildret med humor, kjærlighet og respekt.

Denne boka har jeg begynt på flere ganger, men satt tilbake i bokhylla. For krevende, har jeg tenkt, i en hverdag med alskens avbrytelser som gjør krav på oss i tide og utide. I år tok jeg Jim med på hytteferie, og dermed var jeg solgt. Sitte pal og slippe avbrytelser, glane ut over havet når teksten krever ettertanke - jovisst ble det en lykkelig slutt på mitt anstrengte forhold til Lord Jim. (Eller til Marlow, kanskje).

Stor fortellerkunst, tidløse problemstillinger, tankevekkende skildring av et lite menneske som prøver å gjenopprette sin integritet. Mesterverk, ubetinget!

Godt sagt! Dette var virkelig en "sidevender", for å si det på godt norsk. Glimrende skildring av hvor vanskelig kommunikasjon kan være. Ingen kjenner et annet menneske "ut og inn" når alt kommer til alt.