Bokelskere.no

Jeg synes tvert imot at uttrykkene er friske og originale. Tre av dem er jo helt konkrete beskrivelser. En "bygning med skarpe kanter" forteller meg litt mer enn at det bare er en "firkanta" bygning. "Champagnesløret forfjamselse" kunne selvsagt ha vært formulert annerledes, men hvorfor det? "Fiolduftende sigaretter" er heller ingen språkblomst: I tidligere tider var det helt vanlig med parfymerte sigaretter. (I dag finnes det vel bare mentolduftende sigaretter på våre kanter).

De to gjenstående synes jeg er gode bilder: "Flammende vinduer" har jeg ofte sett når sola speiler seg i dem rett før den går ned, og at "solen var en sølvmynt" forteller meg noe om dagslyset.

I det hele tatt synes jeg Orringer har klart å styre unna klisjeer og skape sitt eget språk.

Jeg har tidligere lest noen av Austens romaner og bare blitt så måtelig begeistret, så jeg sparte Stolthet og fordom i det lengste fordi jeg har fått inntrykk av at den er Austen på sitt aller beste. Nesten alle bokelskere som har ytret seg her inne, er bortimot ekstatiske i sin lovprisning.

Nå har jeg lest den. For å ta handlingen først: Den er åpenbart meget velkomponert, de dramatiske elementene og sidehistoriene opptrer akkurat der de gir mest effekt, - men for meg blir det likevel såpeopera. Man skjønner helt fra starten hvordan hovedfortellingen kommer til å ende. Når dette likevel ikke blir en platt "dameroman" skyldes det i stor grad skrivestilen. Det er interessant å følge de fornemme familienes omgangsformer, konvensjoner og fordommer, ikke minst fordi forfatteren formulerer seg meget elegant og ikke så lite ondskapsfullt.

Personskildringene er ærlige og ofte overtydelige. Det er i hovedsak gjennom dialogene vi blir kjent med personene, men iblant får vi forfatterens egen dom i tillegg. Det er aldri tvil om hvilke av dem som har forfatterens sympati, i særdeleshet Elizabeth og mr Darcy, som begge utvikler seg til mer tolerante og romslige mennesker i løpet av historien.

Andre av personene er narraktige, fjollete, pompøse, snobbete og tomhjernete i en slik grad at det bærer rett ut i karikaturen. Disse framstår ikke som helt troverdige i mine øyne, selv om man saktens får seg en god latter iblant.

Terningen lander på fire denne gangen også. Jeg er nok en typisk "historieleser": Når historien blir for tynn eller forutsigbar, lar jeg det bare i liten grad oppveies av andre kvaliteter. Nå skal jeg straks lese P.D. James' Døden kommer til Pemberley og sjekke om hun tar godt vare på Jane Austens ånd.

Mange takk, Bente! Nå ble bokelsker-livet meget lettere!

Takk skal du ha! Nå har jeg lest opprørstalen i original - "stridt ugudelig" er ingen overdrivelse.

Så var fjerde stykke lest. Vi har møtt en nye vertsfamilie med ymse særegenheter, vi har stiftet nærmere bekjentskap med kakekona og observert en hel del andre personer som fungerer som kulisser/statister gjennom hovedpersonens "egotripp". Et trøstesløst drama fra ende til annen -nesten. For godt inn i den tolvte timen kommer det et slags vendepunkt:

Saa satte han mig til Arbeide ...

Det at han forsvinner ut av bybildet, synes jeg er en meget logisk avslutning på det hele: Når han er borte, blir det bare kulisser igjen:

... Kristiania hvor Vinduerne lyste saa blankt fra alle Hjem.

Mange kostelige scener også i dette stykket; jeg kroet meg spesielt over språket i episoden med kolonialregningen og de påfølgende tankene:

Hvad den Høkerregning angaar, disse lumpne fem Sekstendele
Fattigmandsost, kan jeg gjærne kalde det, - hehe, en Ost med Nellik og
Pepper i - hvad denne latterlige Ost angaar da kunde det ha hændt den
bedste at bli fordummet over den; selve Lukten av den Ost kunde gjøre
det av med en Mand ... Og jeg gjorde det værste Nar av al Nøkkelost
...

Etter endt lesing har jeg konsultert bind 4 i Norges litteraturhistorie fra 1983, der Rolf Nyboe Nettum karakteriserer denne opprørstalen mot Gud for et "mesterstykke av blasfemi". Ifølge Nettum skal Hamsun i et brev ha sagt at Sult er "stridt ugudelig", og at han dempet denne opprørstalen i seinere utgaver. Sannsynligvis er det altså en "tilpasset" utgave av Sult jeg har lest, - men tilpasset av forfatteren sjøl. Skulle gjerne ha lest originalen!

Denne likte jeg også godt. Ikke Isabel Allende i god gammel form, men ut fra det jeg har lest av henne etter Åndenes hus og Om kjærlighet og skygge, tror jeg neppe hun vil nå opp til slike magiske høyder igjen.

Her møter vi Maya, som går helt i baklås etter tapet av en elsket bestefar, havner på kjøret og intetanende vikles inn i affærer som fører til at hun ettersøkes både av myndigheter og kriminelle. Far og bestemor får i all hemmelighet sendt henne til Chile, hvor familien hennes opprinnelig kommer fra, og på ei avsidesliggende øy begynner hun etter hvert å finne seg sjøl igjen. Det lille samfunnet består av enkle mennesker som hun blir glad i, og vi får høre om hverdagsbekymringer og familieproblemer.

Etter hvert nøstes det opp historier både fra Mayas fortid og fra familiens erfaringer under diktaturet. Jeg gir boka en femmer, under tvil: Mayas kjærlighetseventyr har fått litt for mye plass, synes jeg. Til gjengjeld vet jeg nå hva en vikunja er.

I det tredje stykket synes jeg ett av avsnittene avviker en del fra skrivestilen ellers. Visst forbanner han både Gud og mennesker iblant, men dette avsnittet inneholder en ekstra lang harang med beskyldninger og trusler mot vårherre. En liten smakebit:

... hvis du var til saa skulde jeg bande dig slik at din Himmel
skulde dirre av Helvedes Ild. Jeg sier dig, jeg har bydd dig min
Tjeneste og du har avvist den, du har støtt mig bort og jeg vender
dig for evig Ryggen fordi du ikke kjendte din Besøkelsestid.

Jeg har saumfart teksten etter hint om hva slags bakgrunn denne mannen kan ha, og har funnet lite. Men her ligger det kanskje et halmstrå: Frafallen/bortvist teologistudent eller prest?

Nå måtte jeg repetere litt igjen: Visst la han alle kortene på bordet - og Ylajali hadde visst heller sett at han gikk på fylla framfor å sulte. Men hun drages jo mot ham likevel, selv om hun vil at han skal gå. Merkelig stevnemøte på St. Olavs Plass!

Humor? Jeg vet ikke helt. Komiske situasjoner og påfunn, så absolutt - men humoren ligger mer i språket, synes jeg:

Jasaa hun stod der bare, stod der slik Kvæld efter Kvæld bare av et Indfald.

... fandt ut paa det klareste at jeg hadde været lykkeligere før, dengang jeg gik og led i al Ærlighet.

Mine Ben slog Klik og jeg vilde idelig falde paa Næsen

Godt kompromiss. Selv om det vel ofte er bokomtaler som danner utgangspunkt for en diskusjon ...

Pussig med denne Ylajali: Hva slags dame er hun egentlig? Det virker jo faktisk som om det er hun som er ute "på sjekker'n", som det vel ville hett i dag. Hvorfor står hun ellers og passer opp vår mann flere kvelder, innhyllet i slør? Kan det tyde på at han faktisk har draget på damer, trass i sitt forhutlede utseende? Eller appellerer han til et morsinstinkt? Når jeg tenker over det, er jeg forresten litt forbauset over at hun ikke byr ham noe når hun først inviterer ham inn. En så "skikkelig" dame, iallfall utenpå - skulle trodd hun ville følge skikk og bruk og servere en kaffekopp og noe å bite i?

Uansett, dette blir jo bare en episode. Hun avviser ham fordi hun tror han lever et utsvevende liv med fyll og svir, og han lar henne tro det - for hun må jo for all del ikke få vite hvilken situasjon han egentlig er i. Den slags pinligheter skal man ikke avsløre.

Etter noen dagers erfaring med skillet mellom Omtale og Diskusjon er jeg frustrert. I de tidligere diskusjonene om dette skillet var hovedargumentet fra "skilletilhengerne" at de mer seriøse, dyptgående og detaljerte omtalene burde ha sin egen plass. Greit nok, men storparten av det som nå blir lagt under omtaler er av typen "Flott bok!", "Anbefales!" etc. Dette var da vel ikke meningen?

Kunne det kanskje være en ide å flytte "omtale"-feltet litt lenger ned på bokdetaljsida, så man iallfall må skrolle litt for å finne det? Slik det er nå, mistenker jeg en del av "omtalerne" for å benytte første og beste anledning til å si noe om boka de har lest, uten å sjekke resten av sida. Dermed går de jo glipp av både gamle diskusjonstråder og muligheten til å starte en ny diskusjon.

Tid for å starte på Tredje stykke, tro? Jeg synes denne boka er vanskelig å diskutere, trass i at du har gitt en god del tips. Responsen fra resten av bokelskerne er heller ikke overveldende. Jeg savner en skikkelig brannfakkel av et innlegg - men greier ikke å pønske ut noe sånt sjøl!

På min forside kommer både omtaler og diskusjoner opp. Jeg fant innlegget ditt først under omtaler, og noen minutter etter lå det også under diskusjoner. Det morsomme er at nå ser resten av ordskiftet ut til å legge seg inn begge steder. Confused, perplexed and bewildered!

Innleggene legger seg nok der du skriver dem: Et stykke nede på bokas profilside kan du velge å skrive omtale eller starte diskusjon. Men hva som er hva, det må det klokere hoder enn mitt til å sortere ut!

Takk for god omtale! Jeg må visst hente fram igjen den eldgamle utgaven jeg har spart på siden barndommen. Når du skriver "den (...) fullstendige oversettelsen", antar jeg det betyr at tidligere oversettelser har vært "tilpasset", som det så vakkert heter. Min utgave er "oversatt og omarbeidet" av Agnes Nilssen, udatert, men ut fra språkformene vil jeg tippe seint 40-tall eller tidlig 50-tall. Som en liten kuriositet må jeg nesten få sitere sluttmerknaden på siste side:

Denne verdensberømte fortelling utkom første gang som føljetong i en avis i Washington. Det var i 1851. Den gjorde ikke noe videre
inntrykk, og fru Beecher Stowe var nedtrykt. Men så gav hun den ut i
bokform, og da var dens lykke gjort. I løpet av 8 uker ble der solgt
100 000 eksemplarer bare i Amerika, og 200 000 på ett år. Første året
etter at boka var kommet ut, ble den oversatt til 9 forskjellige
språk. I British Museum er der et rom med en samling av alle kjente
opplag av boka. Der prøvde de å finne ut hvor mange eksemplarer den
var sendt ut i alt i alt, men de måtte gi det opp - det var mange
millioner. Der er solgt ti ganger så mange eksemplarer av Onkel Toms
hytte som av noen annen bok, når en da unntar Bibelen.

Jeg ser forresten at omtalen din også er postet under "diskusjoner" - har du gjort det sjøl, eller er det noen form for automatikk i det? Etter omorganiseringen av Bokelskere er jeg litt i villrede, både mht. hvor jeg skal starte en tråd og, i dette tilfellet, hvor jeg skal poste svaret.

Eg likar at det er kome ein ny kategori - nemleg bokomtale. Endeleg
kan ein skilje seriøse innlegg frå kose(tøv)praten til husmødrene (og
matronetoppen)

Dette har vært diskutert oppad stolper og nedad vegger her på Bokelskere tidligere, og jeg skjønner fortsatt ikke poenget. Hvordan skiller man mellom en bokomtale og det å starte en diskusjon? Gå inn på bokomtaler og les noen av innleggene der, så ser du at det ikke bare er matronene som går seg vill i begrepene. Her tror jeg det kan bli tungvint å finne fram etter hvert.

Vi frastøtes vel ofte av mennesker som virker opprørte, eksalterte, selvopptatte og uforutsigbare. Slike personer får nok ikke flust med venner. Det er forresten påfallende at denne personen tydeligvis har oppholdt seg i byen ei tid og må ha en del bekjente, men han møter dem bare i forbifarten, og han fører aldri noen hverdagslige samtaler med dem, iallfall ikke noe han bryr seg om å referere. Og de to han prøver å besøke, er ikke hjemme, så hva han har usnakket med dem - bortsett fra penger, får vi ikke vite.

Poetisk og grotesk skildring av et kaotisk liv. Jeg ble litt "satt ut" av denne historien - det betyr sannsynligvis at det er ei god bok, men nå er det gått noen uker siden jeg la den fra meg, og jeg vet fremdeles ikke helt om jeg likte den. Interessant og gripende forsåvidt, men hovedpersonen var litt for "sær" til å fenge meg helt. Solanas hadde jeg faktisk ikke hørt om før denne boka kom ut, og jeg er ikke sikker på om jeg har fått min horisont nevneverdig utvidet av å lese om henne, selv om hun åpenbart var en person med spesielle evner og egenskaper. Jeg synes egentlig forfatterstemmen var vel så interessant: Hvilke motiver har hun for å hente Valeries historie fram i lyset?

Det blir en firer - inntil noen greier å overbevise meg om noe annet.