Bokelskere.no

Hver sin smak. Norske klassikere kommer riktignok ikke opp mot engelske i antall, så du har vel et visst belegg for påstanden din. Men jeg synes vi har mange forfattere som hevder seg utmerket i det gode selskap: Ibsen, Undset, Hamsun, Borgen, Falkberget, Bjørneboe, Duun, Vesaas, Sandemose - og ganske sikkert flere som ikke skal plasseres nederst ved bordet, selv om Shakespeare kanskje troner øverst ...

Prøv en av Wodehouses fortellinger om Jeeves. Eller Knud Thomsens Klokken i Makedonia, Den irske presten, Borgermesteren i Monteporco. Eller Et forargelsens hus av Gabriel Chevalier. Alle disse er tull og vas fra ende til annen.

Vil du heller ha noe med mening, kan du lese Alt blir klart og betydelig av Jonathan Safran Foer. Historien i seg sjøl er både seriøs og dyster, men språket, særlig i første del, er så sprelsk og blomstrende at man bare må gi seg over.

Adam Salomon Dopp! Det syntes jeg var et rasende festlig navn første gang jeg prøvde meg på Chr. VI i elleve-tolvårsalderen. Den gangen fikk jeg nok ikke med meg så mye, men siden har jeg lest den flere ganger. Kanskje på tide å ta den fram enda en gang?

Prøv da vel! Om så bare for å nyte språket og skrivestilen! Mord, kjærlighet og erotikk er det nok av, men mye ligger mellom linjene. Jeg foreslår En flyktning ..., siden du nå først nevner Janteloven.

Nå er vel debatten i ferd med å spore av? Skulle vi ta avstand fra alle bøker med detaljerte sexbeskrivelser, ville vi måtte avskrive en rekke meget seriøse forfattere. Verken Ragde eller Ekman har fortjent å settes i bås med det fenomenet som debatteres her.

Du slette tid, for et strålende innlegg! Jeg har ikke lest bøkene og har så langt ikke skjønt at det dreier seg om ung jente/eldre mann. I seg sjøl er vel ikke det så horribelt, men det føyer seg jo fint inn i det vi ellers ser i samfunnet: Småjenter seksualiseres så over all forstand. Ikke bare i klesmote, men også i popkultur. Jeg gremmes.

Jeg gremmes også over bokbransjen, som i stigende tempo kjører fram slikt som gir rask profitt. Usmakelig - og mediene følger opp med "seriøse" omtaler av enhver potensiell bestselger.

Blir man dressert som ei dokke, oppfører man seg vel som ei dokke. Joda, jeg ristet litt på hodet over Dora iblant, jeg også, men la særdeles godt merke til Dickens' tolerante framstilling av egenskapene hennes: Ikke et negativt ord. "Sutrete" er vel ikke det ordet jeg ville bruke om henne; hun var jo ved godt mot helt til det siste. Sympatisk og elskelig må hun ha vært, siden alle rundt henne behandlet henne så hensynsfullt. Men naiv og fullstendig ansvarsløs, absolutt!

Jeg setter også på musikk, rett som det er. Men jeg setter ikke musikk på. Dansk og norsk ordstilling i denne typen uttrykk er forskjellig.

Jeg leste De usynlige brødre først. Deretter leste jeg Hevnens alkymi - ikke fordi jeg hadde særlig lyst, men fordi jeg var på ferie og hadde tatt med meg disse to bøkene, kjøpt på salg etter å ha lest lovprisninger av Kurt Aust her på Bokelskere. Muligens er de historiske krimbøkene hans lesverdige, men jeg kommer neppe til å bruke mer tid på denne forfatteren i framtida.

Dette var konspirasjonskrim for spesielt interesserte! Newton-historien er sikkert interessant, men når den mikses sammen med fraskilte nåtids-matematikere med Blitz-fortid, avsidesliggende borgruiner, mystiske postboksnøkler, tjenestevillige trailersjåfører, åpning av operahus og hektiske redningsaksjoner i Horten, blir det for mye for meg.

Kurt Aust er dansk, og forlaget burde nok ha spandert litt språkvask. På norsk heter det for eksempel ikke at man "setter noe musikk på". For hundre år siden eller mer hendte det vel også at man "ble ved med" det man drev med - men i dag fortsetter man. Slike språktabber irriterte meg gjennom begge bøkene. (De ble forresten ikke med hjem igjen fra Kypros - jeg donerte dem gladelig til hotellets bibliotek!)

Δεν ελπίζω τίποτα.
Δε φοβούμαι τίποτα.
Είμαι λεύτερος.

Νίκος Καζαντζάκης

Jaja. Aldri har jeg vært i Tennessee, har knapt nok vært i USA, men jeg bor nå her i denne avkroken i Telemark og liker ikke å generalisere, så "typisk amerikansk" ville jeg aldri tatt i min munn. Eller penn. Tastatur.

Så det var tittelen som var ironisk ment? Hmm - jeg syntes egentlig den var ganske treffende: Her gjennomlever jo dama en hel sommer med sprelske og mindre sprelske fantasier om George!

Nok om det. Marilyn French ga oss mye å tenke på en gang for lenge siden, "men det var DA det, og itte NÅ".

Jeg har nettopp lest en oversatt versjon fra 1950-tallet og slutter meg helhjertet til dine vurderinger. "Min" utgave er oversatt av Tryggve Norum, og jeg syntes vel språket tidvis ble litt for traust og korrekt i forhold til de små utdrag jeg tidligere har lest i original. Men persongalleriet er ubetalelig; skulle jeg peke meg ut en favoritt, måtte det bli fru Micawber, tror jeg. Twin and all.

Takk skal du ha. Som du kanskje skjønner, har jeg ikke tenkt å insistere på at du bør lese den heller.

Uffda. Ikke helt gjennomtenkt karakteristikk, er jeg redd. Men hele tida mens jeg leste, hadde jeg en sterk fornemmelse av dette ikke kunne ha vært skrevet i noe annet land enn USA. Eller kanskje jeg skulle kalt det "New Yorksk"?

Alle de vesentlige personene er oppegående damer (med akademiske eller kreative yrker, de fleste med mange ekteskap bak seg), lunsj- og middagsavtale-faktoren er overveldende, man får nitide klesbeskrivelser, man har leilighet ved Central Park og "et deilig uforstyrret sommersted" på Long Island. Tennessee betraktes som en avkrok, og alle venninner er hverandres terapeuter. Er det rart at stakkars George ikke passer inn?

Man kan naturligvis velge å tro at Ms. French er ironisk, men jeg tror ikke det. Det KAN være nok et utslag av mine gamle fordommer, som jeg prøver å kvitte meg med, men sånn er det nå med den saken.

Har du lest boka?

Jeg er forsåvidt enig med deg når det gjelder dybden i skildringen av de to første generasjonene, men terningen landet på en femmer likevel. Delvis fordi jeg er imponert over en god debut, og delvis på grunn av den historiske beretningen fra et land jeg bare hadde vage forestillinger om fra før. Men der ligger kanskje svakheten også: Jeg tror forfatteren har hatt altfor mye på hjertet.

Å levendegjøre kvinneliv, trekke forbindelser til gamle indianermyter så vel som Montevideos demokratiske og kosmopolitiske fortid - pluss den blodige historien fra nær fortid, også i nabolandene. Det blir litt av et løft, - som hun ikke makter helt. Trass i alle innvendinger ble jeg altså likevel trollbundet. Og slutten var jo genial!

Er det forresten andre som har grublet over tittelen? Selv om "fjellet" i Montevideo ble forklart greit nok, er det uklart for meg hvilken forbindelse det hadde med selve historien.

Tja. Jeg ble ikke overbegeistret - den var liksom så forferdelig amerikansk! Selve historien var vel egentlig nokså tynn? Det jeg likte ved den, var temaet: Eldre mennesker som forelsker seg. Det burde være en selvfølge at slike følelser ikke blir borte når man fyller seksti, men her er det nok fortsatt mange fordommer.

Det jeg ikke syntes var særlig troverdig, var alle betroelsene til alle venninnene. Mulig det er jeg som er fordomsfull nå, men for det første synes jeg Hermione har et utrolig bredt nettverk av "venninner" og et utrolig heseblesende sosialt liv. Og at hun øser følelsene sine ut over den ene venninnen etter den andre, får jeg ikke til å stemme.

Nå er det evigheter siden sist jeg leste en ukebladnovelle, men enkelheten i språk og fortellemåte ga meg ingen slike assosiasjoner. Folkediktning, derimot, tror jeg forfatteren må ha hatt i bakhodet. Gjentakelsene av reiseruta, for eksempel, (med ørsmå endringer fra gang til gang!) førte iallfall meg tilbake til eventyrenes univers.

Som sengelektyre var denne boka et funn. En historie med nerve, men likevel så stillferdig at den ikke går ut over nattesøvnen.

(Noen likhet med Alkymisten la jeg forresten ikke merke til).

Takk for seriøst svar på en litt useriøs kommentar. Jeg er kun en enkel pc-bruker (Windows!) og har lite å bitre meg over. Lykke til med fortsettelsen!

I Ubuntu regner vi med at du vet hva du driver med.

Jeg tror det er flere enn jeg som ikke er helt sikre på hva de driver med ...

Jeg er i et lite dilemma her: På den ene siden vil jeg gjerne diskutere bøker, og da ønsker jeg også diskusjon av innholdet. På den andre siden skjønner jeg jo godt at de som ikke har lest den aktuelle boka, kan bli litt frustrert når sentrale temaer blir avslørt.

Sjøl er jeg veldig forsiktig med å se på diskusjoner av bøker jeg har tenkt å lese, nettopp av den grunn, og jeg prøver også å vise måtehold når jeg kommenterer ei bok. Men det blir av og til litt tannløse diskusjoner når det skal være på den måten. Spoiler er jeg ikke særlig glad i. Vi har jo nå fått en ny mulighet til å gå i dybden, med kategorien "Omtaler", men jeg ser ikke for meg at diskusjonene vil foregå der.