Bokelskere.no

Slutten var jo ikke til å bli glad av, men jeg syntes den sto i stil til hele historien. Oates er visselig ingen feelgood-forfatter. Blond var også vond å lese, men jeg tror det er veldig mye sant i den.

Vanskelig å forklare. Delvis fordi det er lenge siden jeg leste den, men også fordi jeg syntes det var noe påtatt "eventyraktig" ved den som ikke gikk hjem hos meg (Rødhette og ulven?). Hvis jeg nå husker riktig, gikk "budskapet" blant annet ut på å fri seg fra gamle konvensjoner, så det fikk jeg nok ikke i vrangstrupen. Men det var noe ekkelt og klamt ved hele historien som frastøtte meg.

Når det er sagt, må jeg tilføye at dette godt kan være ei god bok. Men så er det dette udefinerbare som noen kaller "kjemi" -

Veronica vil dø var mitt første møte med Coelho. Den likte jeg godt, derfor gledet jeg meg da jeg fikk Alkymisten i hus. Den ble en skuffelse, men jeg bestemte meg for å gi ham en sjanse til. Etter Djevelen og frøken Prym var mitt forhold til Coelho imidlertid blitt såpass anstrengt at jeg ikke gadd mer.

Han har jo en enorm produksjon, så det kan godt hende det finnes flere lyspunkter i forfatterskapet hans, men det har jeg foreløpig ikke tenkt å undersøke nærmere. Hvilken bok er det du har lest?

Uenighet tatt til orientering.

Er han så lettskremt, så la ham fare!

På ingen måte. Når det gjelder lesing, bestemmer jeg meg aldri kategorisk for å droppe noe som helst! Jeg medgir gladelig at en del bøker ikke tiltrekker meg i særlig grad, men Bojers produksjon hører ikke hjemme blant dem. Kommer tid, kommer kanskje både Læregutt og Svenn og mere til. Sånn er det med den saken.

Å lese denne var som å sitte i en teatersal. Scenen er et rom med sparsomme kulisser: Et forheng, ei dør, et vindu med gardiner som beveger seg i trekken - og en madrass der det ligger en urørlig mann. Den kvinnelige hovedpersonen kommer og går, vi får hastige møter med noen få statister: To småjenter og noen soldater. Utenfra høres det iblant skudd, eksplosjoner og lyden av ødeleggelser, nabokona og et par barn prater, mullahen messer og kaller til bønn, og vinduet opplyses av og til av skjæret fra branner i nabolaget.

Mannlige forfattere som gir uttrykk for kvinners innerste tanker, nærmer jeg meg vanligvis med en god porsjon skepsis, men her tok det ikke lang tid før jeg lot meg overbevise om at denne kvinnen leverer en høyst troverdig monolog - eller en dialog med sin mann, som ikke responderer. Kvinnen finner for første gang i sitt ekteskap utløp for sin frustrasjon over rollen hun er tildelt i familie og samfunn, og bruker mannen som klagemur. Han er ikke død, - kanskje han hører hva hun sier? Dette var en sterk skildring av kvinneliv i et mannssamfunn!

... "svymjer" ...- har man hørt på maken!

Flere Bojer-opplevelser sier jeg ikke nei til, men jeg tror jeg holder meg til fiksjonen, enda jeg vet at Bojer er/var en mangfoldig og interessant fyr. Nå tar jeg et lite hvileskjær før jeg gyver løs på en murstein av Dickens - har akkurat fått tre av dem i hus og vet ennå ikke helt hvilken jeg skal starte med.

Hvorfor har jeg ikke lest denne før? Jeg hadde stor glede av Den siste viking og Vår egen stamme - og nå omsider også av Folk ved sjøen. Stor fortellerkunst, levende, muntlig språk og dyp respekt for folket som skildres i all sin elendighet. Ingen helter eller skurker, bare hverdagsfolk med alle sine gode og dårlige egenskaper. Jeg ser for meg landskapet med de værslitte husene, og forstår godt hjemlengselen hos dem som flyttet til byen og til skogsbygda, samtidig som jeg forstår håpløsheten hos dem som blir hjemme og arbeider "i sitt ansikts sved" uten at det monner.

Litt kuriøst: Hvilken utgave er det egentlig som er avbildet på bokas profilside? I omtalen står det De norske bokklubbene 1977, og det er den utgaven jeg har. Men omslagsbildet er et helt annet! Omslaget på bokelsker-utgaven synes jeg er litt for "nystrøkent" - disse folka brukte ikke helgeklærne i utide!

Originalen heter Portrait of a Turkish Family, og jeg undrer meg over hva som gjorde denne tittelen ubrukelig på norsk - Adjø Istanbul var kanskje mer salgbar?

Irfan Orga gir et levende og interessant bilde av Tyrkia under de store omveltningene som fulgte etter første verdenskrig og Mustafa Kemals maktovertakelse. Vi følger dagligliv og skikker hos en sorgløs overklassefamilie, som etter hvert rammes av den ene ulykken etter den andre og får livet snudd helt på hodet. Vi møter mennesker som frigjør seg fra gamle konvensjoner og kaster seg ut i kampen for tilværelsen, mens andre tviholder på fordums fornemhet og stolthet. Langsomt bedrer omstendighetene seg for det som er igjen av denne familien, men de nostalgiske undertonene er merkbare: Forfatteren drømmer seg tilbake til barndommens idyll.

Som historisk dokument synes jeg denne boka var svært spennende. Vi vet jo at tyrkere flest er muslimer, men at Tyrkia likevel ikke er en muslimsk stat. Her får vi et lite innblikk i hvordan folket reagerte på Atatürks reformer, men jeg skulle gjerne visst mer om hvordan dette artet seg i hverdagen.

Boka ble først gitt ut i 1950, da forfatteren hadde bodd vekselvis i Tyrkia og Storbritannia i ca. åtte år. Sønnen hans skriver i etterordet at flere anmeldere uttrykte overraskelse over hvor god engelsken hans var. Sannheten var, skriver sønnen, at Irfan skrev et utkast på arabisk, som han oversatte til moderne tyrkisk, og ut fra dette skrev han et utkast på engelsk. Dette ga han til kona si, Margaret, som tolket stoffet og omarbeidet det til et brukbart manuskript. Men stå som medforfatter ville hun ikke.

Med så mange oversettingsrunder er det kanskje ikke så rart at man ofte stusser over merkelige uttrykksmåter i denne boka: Det er ikke nødvendigvis den norske oversetteren som skal ha skylda. Men for meg ble det etter hvert slik at jeg ble distrahert av dette mens jeg leste, så terningen landet til slutt på fire - for ei bok jeg ellers ville gitt en femmer.

... men jeg har fått tilbake det jeg mistet, og det holder for meg!

... og der var de dukket opp igjen - på rett plass. Takk til fikseren!

For meg virker det iallfall ikke naturlig at det man har lest, blir listet opp foran det man leser. Men det blir sikkert ikke noe stort problem for meg, som stort sett leser bare ei bok i slengen. Da markerer jeg boka som "lest" når jeg er ferdig med den, og etterpå markerer jeg neste bok som "leser". Rekkefølgen blir dermed "riktig". For dem som har flere bøker på gang samtidig, kan det derimot bli litt rot i kronologien.

Jeg var en snartur innom og kikket, men kommer neppe til å frekventere brabok. Bokinspiratorer er det plenty av her inne, og jeg har ikke noe behov for enda et litterært diskusjonsforum.

Jeg slutter meg til din vurdering: Dette var da begredelig. Jeg har hittil vært en stor beundrer av James, men her falt hun et par hakk i min aktelse. Ikke bare var historien søkt og uinteressant, men språket og skrivestilen ble bare patetisk: Hun prøver tydeligvis å legge seg tett opp til Austens stil, men mestrer ikke den sylskarpe ironien, og da blir det ganske platt.

Et visst innblikk i britisk rettspraksis for 200 år siden var vel det utbyttet jeg hadde av denne boka, ellers var det lite å hente av kvaliteter. Dette burde P. D. James ha holdt seg for god til!

Ett av Falkeids beste!

Men er det noen som har særlig behov for dette, da?

I tallstatistikken nederst på profilsida oppdaget jeg nylig at jeg hadde elleve favorittsitater, men under egne innskrevne sitater sto det null. Dermed måtte jeg inn på favorittsitatene og sjekke, og der fant jeg sannelig både de TO jeg sjøl har angitt som favoritter - pluss noen jeg har hentet fra leste bøker. Dette burde jeg naturligvis ikke begynt å tukle med, men siden der nå først var en knapp som kunne "avfavorisere", brukte jeg den på de sitatene jeg ikke betraktet som favoritter. Resultat: Nå har jeg ganske riktig to favorittsitater, men hvor ble det av de egeninnlagte sitatene?

Omsider har man altså tatt Dickens-året inn over seg i forlagsbransjen - det var sannelig ikke for tidlig. Bleak House er bestilt!