Omtale fra forlaget
Dette er en selvbiografisk oppvekstroman fra Istanbul. Vi følger en aristokratisk overklasse i omveltningstiden fra 1908 til 2. verdenskrig. Fra deres orientalske glansdager til fallet med fremveksten av det moderne samfunnet med vestlige verdier. Irfan Orga ble født i 1908 da det Osmanske riket vaklet, men mens kulturen fremdeles stod sterkt. 1. verdenskrig kom til å endre alt for familien. Mennene døde og tilbake stod kvinnene som slett ikke var oppdratt til å ta dette ansvaret. Dette er en fortelling om kampen for å overleve - om liv, død og galskap. Men det er også en fortelling om lykke og glede, og den oser av dufter fra krydderbasaren.
Forlag Fortellerforlaget
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788281030978
EAN 9788281030978
Omtalt tid 1900-tallet
Omtalt person Irfan Orga
Språk Bokmål
Sider 265
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Irfan Orga (f. 1908 d. 1970) vokste opp som sønn av Hüsnü og şevkiye i Bayazit, en velstående familie i begynnelsen av det 20. århundre. Først senere - etter at Atatürk (f. 1881 d. 1938) tok over makten i landet, og demokratiserte Tyrkia, ble alle tyrkere pålagt å ta seg et etternavn. Tilfeldighetene førte til at dette etternavnet ble Orga.
I bokas etterord, ført i pennen av sønnen, beskriver han sin far slik:
"Han var en omtenksom og snill person, en vis og følsom mann med psykologisk og forståelsesfull innsikt, en mann av ære. Hans oppskrift på livet var hans mors oppfatning av at "det er vulgært å skryte" og hans farmors advarsel mot å "la noen forstå at du er fortvilet. Ta på deg dine beste klær og se stolt ut, så oppnår du hva som helst ... ellers får du ikke annet enn spark"."
I et herskapelig hus på en høyde i Istanbul kunne familien, som altså etter hvert bar familienavnet Orga, nyte både utsikt, frisk luft og sollys, akkurat slik Irfans mor helst foretrakk dette. I en tid hvor kvinnene levde i skjul bak lukkede dører og alltid tildekket av slør de få gangene de entret verden utenfor, ga mangel på gjenboere stor frihet mht. akkurat dette. De første årene av Irfans oppvekst var preget av mye kjærlighet, trygghet og ikke minst gamle tradisjoner.
Ved inngangen til første verdenskrig ble Irfans far kalt til tjeneste som soldat. Og med familiens mannlige overhode ute av syne, begynte forfallet i familien. I første rekke ble farmoren redningen, men etter hvert ble det nødvendig for moren å gå ut i arbeid. Tyrkia befant seg i en brytningstid, hvor det forbundet med skam for kvinner å oppholde seg for mye utendørs, samtidig som nøden tvang dem til det. Den virkelige nedturen ned i fattigdommen startet imidlertid da deres hjem brant ned til grunnen, og familien mistet alt de eide. Irfan og broren Mehmet ble etter hvert sendt til Kuleli, hvor de ved å forplikte seg til en 25 års kontrakt, fikk seg en millitær utdannelse.
Samtidig følger vi Tyrkias dramatiske historie som kuliminerte i Atatürks død i 1938 og etter hvert utbruddet av andre verdenskrig, som til slutt førte Irfan i eksil i London.
På en måte synes jeg det er litt synd at tittelen på boka er endret til "Adjø Istanbul", for det naturlige ville ha vært rett og slett å kalle den "Et portrett av en tyrkisk familie" (rett oversatt fra originaltittelen på engelsk). Boka er uansett meget godt skrevet, selv om jeg kanskje ikke vil gå så langt som Daily Telegraph som er sitert med ordene "Boka er et lite mesterverk" på smussomslaget. Gjennom nokså korte kapitler gir Irfan oss små blikk inn i det typiske tyrkiske hverdagslivet i tiårene 1920-1940. En ting er beskrivelsen av hammam, basarene og skikkene, men noe ganske annet er beskrivelsene av de forandringer som skjedde ved overgangen fra det sultanstyrte osmanske riket til det demokratiske Tyrkia med Atatürk i spissen fra 1923. Fra den ene dagen til den andre var religion blitt en privatsak, og det å bære religiøse plagg var forbudt. Denne utviklingen forklarer langt på vei hvorfor Tyrkia er nokså annerledes enn resten av den muslimske verden i sitt forhold til religiøse uttrykk.
Ekstra spennende er det at boka er selvbiografisk og dermed også en autentisk historie. Dette har jeg spesielt sansen for, evig nysgjerrig som jeg alltid er på å lese om andre kulturer og kanskje spesielt den muslimske kulturen (som for øvrig er så mangefascettert og forskjellig fra land til land at det ikke går an å snakke om kun en kultur). Tyrkia var for øvrig ikke alene om å ha det vanskelig rent økonomisk i 1920- og 30-årene, idet de delte skjebne med resten av Europa. Sult, fattigdom og nød gjorde at mange døde av helt banale sykdommer. Men i motsetning til svært mange andre familier i den tiden, hadde familien Orga i det minste gamle familieklenodier som ble solgt unna for å brødfø familien enda en stund til. Alt i alt en bok som helt klart fortjener terningkast fem!
Helt til slutt kan jeg ikke la være å bemerke sønnens opplysninger om at boka ble skrevet mens familien bodde på Inverness Terrace 21 i Bayswater, nettopp der jeg og min mann bodde på hotell under et av våre London-besøk (i 2001)!
Hun bandt meg med lenker av kjærlighet og ventet til og med på meg på terrassen om kvelden for å se når jeg kom bortover gata.
Femtende mai 1919 er en merkedag i tyrkisk historie, for det var på den datoen Kemal Ataturk seilte mot Samsun. Det var den datoen den britiske middelhavsflåten erklærte at grekerne skulle ha Izmir - og det var på den datoen jeg begynte på Kuleli. Så ung og ubetydelig og uprøvet av livet jeg enn var, kunne også jeg kreve min del av datoen som skapte tyrkisk historie.
Ingen sa noe om at han skulle reise, men alle visste at den dagen ville komme. Derfor sydde mor en sekk til ham, en grov, hvit lerretssekk med flotte sømmer. Jeg tror hun sydde hjertet sitt inn i den sekken, for etter at far var reist, så vi som ble igjen aldri noe mer til hjertet hennes.