Bokelskere.no

"Småfilosofisk" er nok det siste adjektivet jeg ville brukt om denne boka. Ikke syntes jeg den var irriterende heller, og i hvert fall ikke klok! Etter de første hundre sidene tok det helt av, og jeg ble sugd inn i Pis fantastiske reise, så utrolig og usannsynlig den enn var. Les den, du!

Jeg har forresten ikke så lyst til å se filmen.

God bok, om enn i overkant sentimental. Jeg oppfattet ikke hovedpersonen først og fremst som mor, men som et nesten selvutslettende menneske som ingen egentlig kjente. Hun hadde sider som familien ikke visste om, og andre sider som ble synlige bare for utenforstående.

Når jeg ikke er mer enn sånn passelig begeistret, er det i hovedsak på grunn av skrivestilen. Grepet med de ulike fortellerstemmene kunne kanskje ha fungert, men å la noen fortelle i "du-form" er en risikosport der det iblant har gått litt i ball for oversetteren (eller forfatteren?)

Jeg leste den også ut en gang for lenge siden. Den gangen var jeg lærer i ungdomsskolen og ville gjerne holde meg oppdatert på bøker som ungdommen lovpriste i høye toner. Ideen om å konstruere en roman som også skal fungere som lærebok i filosofi, er kanskje dristig og kreativ, men for meg ble hele historien bare oppkonstruert og uspennende.

Hvor er kvinnene? Ja, det er et betimelig spørsmål. Det er fristende å tenke at Falkberget setter An-Magritt på en pidestal - andre kvinner finnes jo ikke i hennes verden. De vi så langt har stiftet bekjentskap med, er vel stort sett bare den nødstedte bøxel-enken som kjørte malm, og fjøstausen i arresten - begge søkte tilflukt under An-Magritts beskyttende "vinger", og ingen av dem hadde livets rett.

Det kan vel ikke være tvil om at Falkbergets tenkemåte var farget av mannssamfunnet der han hadde røttene sine. Noen feminist var han avgjort ikke, så An-Magritt er trolig resultatet av et ønske om å framstille en unik "redningsperson" for et samfunn og en levemåte som var i ferd med å gå i hundene.

Johannes er atter en gang ferdiglest - om man nå noen gang blir "ferdig" med dette verket. Det dukker stadig opp nye innfallsvinkler, nye formuleringer og nye småting som jeg ikke har bitt meg merke i tidligere.

For meg er dette først og fremst en vakker kjærlighetshistorie som nesten er for god for denne verden. Avstanden mellom disse to menneskene er jo formidabel, både når det gjelder kultur og personlighet, men begge skjønner at det krever hardt arbeid og sterk vilje å bygge bruer over til hverandre. Jeg har tidligere tatt som en selvfølge at det er An-Magritt som er den sterkeste i forholdet, men nå ser jeg at også Johannes har en styrke i seg, om enn på et annet plan. Jeg fikk stadig assosiasjoner til noen strofer av Jan-Magnus Bruheim mens jeg leste:

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre ...

Johannes og An-Magritt bærer tungt på hver sin måte, men med stor glede fordi det er for hverandre de bærer.

Iblant skimter vi Ole soldat ute i kulissene - han får mer plass her enn i de foregående bøkene, og det blir etter hvert klarere at for An-Magritt er han noe mer enn en fjern, foraktelig overgriper.

Og den allestedsnærværende kølfogden er like gåtefull. De små og store gåtene er nok noe av det jeg elsker mest i disse bøkene: Aldri vil jeg kunne avslutte siste kapittel og si at "nå er endelig alt falt pent på plass".

En diskusjon om ei bok vil nødvendigvis dreie seg om innholdet i boka. Hvis du helst ikke vil vite noe om innholdet, bør du kanskje styre unna diskusjoner og omtaler til du selv har lest boka. Terningkast kan du jo finne ut av likevel.

Jeg vet at knappen finnes, men synes noen bruker den i utrengsmål. I det siste har det dessuten vært problemer med å åpne slike spoiler-innlegg, og det er virkelig irriterende!

Det var du selv som startet diskusjonen, - og så blir du overrasket når du får kritiske spørsmål og kommentarer?

Bra. Men da skjønner jeg enda mindre av diskusjonen.

Jeg har fulgt denne diskusjonen i noen dager nå, og forstår faktisk ennå ikke hva du har på hjertet. Er det slik at når du møter noen som gir uttrykk for at de er uenige med deg, så er det fordi de er redde? Og når du får motargumenter i en diskusjon, blir du redd? Da virker det litt bakvendt å være aktiv i et forum der meningsutveksling er hovedpoenget. Hvis du gir din mening til kjenne her på Bokelskere, må du vel av og til forvente at noen svarer, selv om de tenker annerledes enn du.

Det gjør den nok. Rundt 1671-72, vil jeg anslå. At det fantes folk som hadde fått det for seg at dronningen var død, er ikke dermed usannsynlig. Vi har jo også i vår velinformerte tid sett at noen har funnet det nødvendig å gå ut og meddele at "ryktet om min død er betydelig overdrevet".

Jeg er hjertens enig med Lillevi: Bøkene må leses i riktig rekkefølge. Uten foregående bind blir resten av historien hengende i løse lufta. Nå ligger vel mange av oss egentlig langt foran den opprinnelige leseplanen, som gikk ut på å bruke ca. en måned på hver bok, så du er trygt innafor rammene! Kanskje du tar oss igjen med tid og stunder - og hvis ikke, får du deg iallfall en god leseopplevelse. Lykke til!

Oisann, her har jeg visst oversett en direkte invitt. Jeg er godt og vel inne i lesningen av Johannes nå og har faktisk ikke reagert på "løgnen" om dronningens bortgang.

At skjønnlitterære forfattere lyver om både dette og hint, synes jeg er helt greit - det skulle bare mangle. Å tilpasse historiske hendelser er også helt greit i mine øyne, så lenge rene fakta ikke forfalskes. Her handler det imidlertid ikke om fakta, men om hva "alderstegne skippere og probenreutere" mener å huske om et fjernt kongehus fra seks år tilbake. Vi kan altså konstatere at de husker feil.

Disse bøkene er fulle av slike faktafeil, som enten skyldes generell uvitenhet, sladder eller overtro. Falkbergets historiekunnskaper har jeg fortsatt stor tiltro til.

Jada. Og har fått et par e-poster også, men ikke hver dag.

Takk skal du ha - jeg prøver det, selv om det egentlig er 1974-utgaven jeg er ute etter.

PS! Der lå jamen 74-utgaven også. Bingo!

Takk for tips - men jeg er og blir en papirtiger!

I år har jeg endelig tatt meg sammen og bestilt A Christmas Carol av Dickens, og den skal garantert leses i løpet av jula. Så får jeg tettet iallfall ett av hullene i min allmenndannelse. På høy tid!

Er det flere enn jeg som reagerer på omslagsbildet? Jeg har ergret meg lenge over denne utgaven, som ser ut som et glansbilde i mine øyne: Ei glad, hvitkledd jente. Jeg får assosiasjoner til Sonja Henie på isen. Skulle ønske jeg kunne skanne inn mitt eget bilde (bokklubbens utgave), men det gikk i hundene for flere år siden etter å ha vært tæret av tidens tann og gjentatte flyttesjauer. Er det noen som kan ta noen grep her?

Jeg hadde det samme problemet for noen uker siden, men det ordnet seg etter noen dager, uten at jeg hadde byttet netteleser eller gjort noe annet for å få ting på plass. Nå har det samme fenomenet oppstått igjen. Jeg tror ikke det kan være noe Explorer-relatert, men irriterende er det!

Jeg har heller ikke fått noen ...

Bare hyggelig! Jeg har allerede glemt en del av handlingen, spesielt Amandas del, men jeg husker den spesielle fortellerstilen og at jeg tenkte en mer nærgående stil ville ha blitt det rene melodrama.