Bokelskere.no

Tre skjønnlitterære bøker med ei årstid i tittelen?

Sara - Toril Brekke
Hekseringene - Kerstin Ekman
Constance Ring - Amalie Skram

Ehm - måltider? Frokost, lunsj, middag ....

Tre skjønnlitterære titler om måltider?

Tilværelsens uutholdelige letthet Milan Kundera
Livet bruksanvisning Georges Perec
Men livet lever Knut Hamsun

Her vaklet jeg litt mellom treer og firer på terningen, og landet til slutt på fire. Selve historien, særlig den delen som foregår i India, er jo riktig så spennende og interessant. Men språket er flatt, persontegningene endimensjonale og en del av sidehistoriene klisjeaktige.

Jeg er enig med deg i at fortellergrepet med ulike synsvinkler er vellykket, men synes ikke det skaper nærhet til personene, kanskje med unntak av Kavita.

Umiddelbart tenkte jeg Frid Ingulstad eller Margit Sandemo, men så slo det meg at jeg engang hadde hørt om en mann som hadde over 300 titler lenge før disse damene, riktignok under diverse psevdonymer. Finn Halse het han, har jeg endelig greid å finne ut.

Tre titler med bakverk i?

Oi sann, det glemte jeg visst. Jeg tar det fra toppen, ellers mister jeg oversikten. Gjorde vi forresten ikke det i en tidligere kviss? (Oppgavesvar nede i tråden, og så til toppen for å legge inn ny oppgave)?

Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreaas
Grønn var min barndoms dal av Richard Llewellyn
Rød haust? av Magnhild Haalke

Dette er Göran Tunströms erindringer fra barndom og ungdom. I første del av boka forteller han løst og fast om hjem, søsken, nabolag, kamerater og interesser, småforelskelser, gleder og skuffelser. Faren, presten, framstilles som en romslig og raus person - "prestungen"s trygge ankerfeste i verden. Sorgløsheten tok imidlertid en brå slutt da Göran mistet faren som tolvåring, og i siste del av boka følger vi ham gjennom en tiårsperiode med angst, sinne, apati og tiltaksløshet, drivende rundt på leting etter noe som kan fylle tomrommet etter faren.

Trass i apatien har han tatt tre beslutninger om framtida: Han skal bli forfatter, han skal reise til Hellas, og han skal leve til han er 28 år. Som vi vet ble den første satt i verk med stor suksess, den andre ble en til dels traurig opplevelse slik den er beskrevet her.

Den tredje ble skrinlagt - og bra var det.

... eller i det minste fjerne den fra egen boksamling.

Du må kanskje slette og legge den inn på nytt?

Oisann - der misforsto jeg deg nok. Jeg leste innlegget ditt dithen at du verken likte nynorsk eller dialekt i skriftlig form.

I forhold til talespråkene her i landet er nok bokmål like oppdiktet som nynorsk, men vil du ikke, så vil du ikke - sånn er det med den saken.

An-Magritt er ei strålende bok uansett - der er vi enige!

Samisk er et språk. Eller flere (nord-, sør-, lule- og enda flere varianter som kanskje er så ulike at de må betegnes som egne språk; her er jeg på temmelig ukjent grunn). Norsk er det iallfall ikke.

... og så du, som har kåret An-Magritt til beste bok lest i 2012 - !?

Målføre har vi en vrimmel av i Norge, men bare to norske målformer. Eller språkformer, som det også heter.

En gang hadde jeg i mitt eie ei lita bok som het "Gavnlige og morende Fortellinger for Børn" - det var en tittel jeg stadig kom i tanker om mens jeg leste A Christmas Carol. Morende på grunn av det frodige språket, "gavnlig" fordi moralen ikke er til å ta feil av. Litt for mye av det gode i mine øyne, men jeg hadde glede av lesingen likevel, ikke minst på grunn av Dickens' omsorg for de små i samfunnet.

I min utgave er det to julefortellinger til; dem skal jeg nok spare til neste jul.

Jeg burde vel vente til i morgen med den endelige dommen - men å nøste opp alle løse tråder og bringe oss inn i det ordentlige Dickens-universet skal godt gjøres i løpet av en sluttepisode.

Som vanlig stemmer ikke filmen med bildene jeg har i hodet. Smia er på feil side av huset, Miss Havishams hus og hage er helt feil, lokalsamfunnet rundt Pips barndomshjem er fullstendig usynlig. Og de uforlignelige Dickens-digresjonene som gir historien dybde og farge, har så langt latt vente på seg.

Den forrige filmatiseringen av Great Expectations ble gort i 1999, såvidt jeg har brakt i erfaring - hvorfor gjøre en ny allerede nå? Den nye Pip er riktignok litt av en lekkerbisken (den stygge andungen som ble svane?), men jeg kan ikke forestille meg at BBC produserer TV-serier bare for å lansere vakre fjes?

Spennende, absolutt! Jeg har sans for Kallentofts stil, med Malins liv og kriser som bakteppe for krimgåten (eller er det kanskje omvendt?) - og med stemmer fra det hinsidige som en slags veiviser for leseren. Men nå har jeg lest fire av bøkene hans og tror jeg setter punktum. Etter hvert dynger han på med så ekstreme effekter at selve etterforskningshistorien nesten kommer litt i bakgrunnen, og da blir noe av poenget med krimlesing borte for meg.