Bokelskere.no

"og jeg ikke fikk noen kommentarer"

Huff. Med en tidligere diskusjon friskt i minnet har jeg med vilje latt være å gi kommentarer til de innleggene som blir lagt under bokomtaler. De som den gangen ivret mest for å skille "omtaler" og "diskusjoner" klaget over at daværende diskusjoner ofte røpet alt for mye av handlingen i bøkene - derfor ville de gjerne at de virkelig grundige omtalene skulle skilles ut i en egen kategori. Jeg ser jo at den nye kategorien "Bokomtaler" ikke alltid blir brukt slik. Men hvis vi begynner å kommentere i denne kategorien også, får vi jo nok et diskusjonsforum. Akkurat det jeg så for meg da jeg argumenterte mot det jeg mente var en unødvendig endring.

Jeg må trolig tilpasse meg den nye virkeligheten og la selvdisiplinen fare. Akk - verden er et vanskelig sted.

Aviskvaliteten var kanskje bedre før, men nylig har Falkbergets Den fjerde nattevakt gått som føljetong i vår lokalavis. "All's right with the world".

Akkurat på det punktet tror jeg språkrådet vil være på vår side. Men hvorfor ikke uttale ordet med g-lyd? Sjøl sier jeg energi, nostalgi, strategi, synergi osv. med den g-en vi bruker i norsk uttale. Hvorfor ikke like gjerne re-Gi? Og re-Gissør? Mye enklere for alle parter! En gang het det sannsynligvis "regisseur". Noe av ordet har vi altså fornorsket, men den fremmede uttalen av g foran i har vi beholdt. Det er det jeg alltid har sagt: Språk er språk og ikke logikk.

Jeg har nettopp opplevd Hovistutens siste timer på jorda. Og tenker at Falkberget må ha hatt spesielt varme følelser for dette dyret. Her skifter han synsvinkel og gjør fortellingen til et eventyr med Hovistuten som hovedperson. Gjennom hele romanverket føler vi forfatterens medlidenhet med dyr som blir mishandlet og sulteforet, men Hovistuten står i en særstilling.

Trolldommen er der fortsatt! Så langt jeg hittil har lest, handler dette absolutt om "kjærlighets veier" - i særdeleshet kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes. I en setning her og et avsnitt der finner vi stadig tegn på omtanken de har for hverandre. Og angsten for å miste.

... men så er vi altså noen pedanter som ikke synes alle feil er like sjarmerende.

Jeg synes det er enda et hakk verre med ellers oppegående folk som sier "resisjør". Og de er ganske mange. (De vet kanskje hvem som har hatt resien på Les Miserables, for eksempel ...)

Den gangen jeg ble født, fantes det ikke bøker. Bah! - snakk om fortidslevning!

Lykke til med fortsettelsen!

Hvis leselysten mangler, er det kanskje ikke så lurt å tvinge seg gjennom de virkelige tungvekterne? Ta en pause og få i deg litt lettere kost, så merker du kanskje abstinensen etter ei stund og kjenner suget etter kvalitetsstoffet igjen!

Jeg følger planen for samlesing av Nattens brød og er nå begynt på siste bok, Kjærlighets veier. Det er nesten så jeg kvier meg litt for å begi meg inn i dette - jeg har jo lest det før og vet "hvordan det går". Tenk om noe av fortryllelsen er blitt borte? Jeg tror egentlig ikke det; samlesingen av de tre første bøkene ga meg mer enn jeg hadde ventet, så jeg har det beste håp for avslutningen også.

Endelig fikk jeg tatt meg sammen og lest denne om igjen etter mange tiår. Like aktuell som da den ble skrevet, er den neppe, - men fremdeles finnes det miljøer der herskerteknikkene står i høysetet, og der undertrykking er den foretrukne oppdragelsesmetoden. Og fremdeles har vi folk som gnåler om mer autoritet og pugging i skolen.

Hos Kielland handler det jo ikke bare om lille Marius og Mensa Rotunda, men like mye om undertrykkelse i hjemmet og presset - både hjemme og ute - for å få fruen til å innordne seg i et trangsynt samfunn.

Når jeg ikke strekker meg lenger enn til en firer på terningen her, er det fordi jeg synes personskildringene blir litt for overfladiske. Både Abraham, Marius, herr og fru Løvdahl og bipersonene forblir typer. Den eneste som utvikler seg noe i løpet av historien, er Abraham, - og ikke til det bedre. Jeg må visst lese både Fortuna og Sankt Hans fest med tid og stunder.

Jeg er så imponert over hvordan Enquist makter å levendegjøre noe som hittil bare har vært historiepensum i mitt hode. Visst kjente jeg til kongens galskap og Struensees "besøk" på maktens høyder, men her blir det altså levende mennesker av hovedpersonene i dette dramaet. Samtidig greier Enquist å flette inn små "forelesninger" om samfunnsforhold uten at det virker belærende. Makeløs forfatterprestasjon!

Tre skjønnlitterære verk med nasjonaliteter i tittelen?

Medmenneske - Olav Duun
Guds barmhjertighet - Kerstin Ekman
Den gode mor - Sue Miller

Se meg, Medusa - Torkil Damhaug
Ariadne av Kreta - Irmelin Munch
Minotauros - Tor Åge Bringsværd

Tre skjønnlitterære verk med sang i tittelen?

Chimney Rock - Charlie Smith
Blues For Mister Charlie - James Baldwin
Jazz - Toni Morrison

Fiffig løsning!

Vekten av snøkrystaller - Thorvald Steen
En kjernesunn død - Kim Småge
The Loneliness of the Long Distance Runner - Alan Sillitoe

Tre skjønnlitterære bøker med et byggverk i tittelen?