Bokelskere.no

Jeg har kjøpt fra Bokbua - og jada, "skinnbind" og "gull" og riktig lekker utenpå. Kanskje Dreyer har satt en språkvasker på Rytter-versjonen?

Nå har jeg for øvrig lest enda et par kapitler, og språket "går seg til" i hodet mitt etter hvert.

Det er så sjelden jeg leser engelsk (stort sett bare krim) at jeg er redd jeg vil gå glipp av en masse poenger i det snirklete dickenske språket. Det rytterske språket var dog en uventet snirkling, må jeg tilstå. Men jeg har nå lest ett kapittel til, og øyner et håp om at jeg venner meg til dette pjolsket med tid og stunder. Oliver er for øyeblikket trygt plassert under disken hos kistesnekkeren.

I chose the translated work because I feared the English (=Dickens-ish) twists would be too heavy stuff for me. Haven't yet spotted which are the heaviest. But give it up? -no way!

Allerede etter tre kapitler vurderer jeg å ta pause fra Oliver. Årsak: Språket. Det eksemplaret jeg har fått i hus, er gitt ut på Nasjonalforlaget i 1962, men må helt åpenbart være en nyutgivelse av en eldre oversettelse, uten at det går fram av kolofon. Oversetteren heter Henrik Rytter, og han skal ha vært vidgjeten i landsmåls-kretser for sitt gode språk. Men her har han oversatt til det jeg vil kalle samnorsk - et selsomt sammensurium av gammel riksmålsrettskriving og "fornorsket" ordforråd. Det var jo politisk korrekt i en periode seint på 40-tallet (?) å "fornorske" på denne måten, men språket i denne boka virker såpass krampaktig på meg at det forstyrrer lesinga.

Radikalt bokmål synes jeg bare godt om, nynorsk likeså. Men når Oliver i det ene høvet etter det andre er svolten, blir det i overkant radikalt for meg. Jeg legger Oliver til side for en periode - men skal garantert hente ham fram igjen når dagene blir lange og uforstyrret. I mellomtida tar jeg små porsjoner av Falkbergets I lyset fra min bergmannslampe, mens jeg jager gjennom Jussi Adler Olsens Journal 64.

Er det andre som har vært borti denne utgaven av Oliver Twist?

Lenge siden sist jeg ble så fascinert av en hovedperson! Donovan viser oss ytterpunktene i et menneskes personlighet, og hvor lite som egentlig skal til for å utløse det destruktive i oss. Slik Julius sjøl framstiller seg, virker han som en fredelig og sindig person, men som de fleste av oss har han altså potensial til både godt og ondt.

Jeg er enig i de fleste innlegg her inne om denne boka: Den var ulidelig spennende å lese, men for mitt vedkommende ikke først og fremst for å få vite "hvordan det går" - man skjønner jo etter hvert at Julius ikke skal leve lykkelig alle sine dager. Her var det en annen slags spenning: Alle kontrastene. Skogens naturlige stillhet, så vakkert skildret, i kontrast til geværskudd ikke langt unna, Julius' tanker og minner, vart og dempet framført, i kontrast til handlingene hans - det var ei tankevekkende og urovekkende bok.

Handlekraften tror jeg måtte være av ganske ny dato - noe som oppsto etter hundemordet. Som kanskje var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Julius har sannsynligvis vært nokså ensom i hele sitt liv, i alle fall siden faren døde, og ubevisst savnet nærhet. Claire kommer inn i livet hans og forsvinner ut igjen, og så blir hunden skutt. Da rakner alt.

Er det virkelig slik du sier i det siste avsnittet ditt: At det finnes flere bilder av Maria fra Magdala enn av selveste Jomfruen -?

Nei. Dette ble for skrudd for meg. Karikerte hovedpersoner og oppkonstruert historie.

Interessant at du nevner Jims far. Men har han virkelig møtt faren sin? Selv om moren i sin alderdom fortalte hvem han var, er det vel ikke særlig sannsynlig at Jim kan ha kjent ham igjen i det lille øyeblikket vi får beskrevet i begynnelsen av boka?

Da setter jeg øyeblikkelig Marco-effekten tilbake i bokhylla i påvente av Journal 64. De foregående har jeg lest og likt godt. Takk for rådet!

Klar sekser denne gangen. Jeg har grublet litt på alle betraktninger og tolkninger i denne tråden, og det er nok det som gjør Per Petterson til en unik forfatter for meg: Han gir ingen klare svar, men krever at leseren grubler litt. For det første: Jeg syntes også begynnelsen var noe springende, men regnet med at løse tråder kom til å bli nøstet opp undervegs. Og det syntes jeg de gjorde.

Jeg tror forfatteren med vilje gjør Jim til en mer gåtefull person enn Tommy. Alt vi får vite om bakgrunnen hans, er at han har ei mor som er enslig (sannsynligvis også ensom), lærer og med en ganske streng kristentro. Skyld, samvittighet og ideen om å måtte gjøre seg fortjent til andre menneskers anerkjennelse er nok noe Jim har i ballasten hjemmefra. Han er sannsynligvis også ganske ensom: Vi hører ikke om at han knytter seg til noen andre enn Tommy, og siden Siri.

Det er Tommy som nekter, mener jeg. Han er bevisst og godtar ikke alle krav som stilles til ham, mens Jim forblir unnvikende og uhåndgripelig.

Slutten synes jeg er genial. Vi venter åndeløst på løsningen: Vil Tommy og Jim møtes ved brua, og i så fall: Greier Tommy å finne ord som kan vinne Jim tilbake? Men i stedet for "løsningen" får vi altså høre Siris historie. Hun har gått videre i livet uavhengig av broren og kjæresten, og blir på en måte den som sørger for at ringen sluttes. Mens leseren sjøl må gruble videre når det gjelder bestevennenes skjebne.

Jeg må berømme språket også, Pettersons ekstreme styrke: Så hverdagslig, nesten banalt, og likevel så følelsesladd. Dialogene og beretningene i første person er fulle av underforståtte budskap og meninger - jeg bøyer meg nok en gang i støvet for Per Petterson!

Det beste er nok at du leser sjøl og danner deg en mening. Det er klart Chandler skrev slik man antakelig "skulle" skrive den gangen en mann var en tøffing og kvinner stort sett var objekter, men jeg fikk altså ikke helt taket på denne historien. En annen av Chandlers bøker, Det lange farvel, står i hylla mi og har nok vært lest en gang, men jeg husker ikke om den vakte de samme reaksjonene som Den lange søvnen. Sant å si husker jeg ingen ting av den, så jeg må kanskje ta en liten repetisjon.

Jeg var en hund etter krim i mange år, og setter fremdeles pris på et velskrevet mysterium, så hvorfor har jeg ikke lest denne boka før? Det var i alle fall med forventning jeg gikk løs på Philip Marlowes kritikerroste erindringer. Men klassikerstatus til tross: Denne traff meg ikke hjemme. Plottet virket konstruert, språket var spekket med oppfinnsomme kjekkas-uttrykk, dialogene bestod altfor ofte av usannsynlig lange enkeltreplikker - tja, i det hele tatt: Dette trodde jeg ikke på.

Av en eller annen grunn har jeg ubevisst forestilt meg Joyce Carol Oates som et yngre menneske, trass i at jeg burde vite bedre. Kanskje det skyldes at hun først ble utgitt i norsk oversettelse etter flere tiår med suksess i hjemlandet. Jeg har tidligere lest Graverens datter, Niagara og Blond, og er nettopp ferdig med historien om hvordan hun taklet sjokket og sorgen da ektemannen plutselig døde.

Jeg har ikke vært i en slik situasjon sjøl, men kan naturligvis forestille meg at en del av reaksjonene hennes er ganske vanlige når man mister noen etter et langt og lykkelig ekteskap. Samtidig virket en del følelser, tanker og handlemåter tidvis litt fremmede for meg.

Men så var da også dette et ekteskap litt utenom det vanlige: Disse to var barnløse, hadde delt hjemmeliv og yrkesliv og knapt nok vært fra hverandre verken dag eller natt gjennom nesten femti år - et nærmest symbiotisk forhold der begge er fullstendig avhengig av den andre i alle livets situasjoner. I dagene og ukene etter dødsfallet er det en altoverskyggende tanke i Joyces bevissthet: "Hvordan kan JEG leve når HAN ikke lever?" Selvmordsfantasier får altså en framtredende plass i fortellingen, men takket være et nettverk av gode venner blir det aldri aktuelt å gjøre tankene om til handling.

Dette kunne lett ha blitt litt klamt, men når Joyce begynner å nøste opp livet med Ray for å hente fram og tviholde på lykken hun er blitt fratatt, må hun etter hvert erkjenne at de begge har hatt sine egne rom der den andre ikke fikk innpass.

Og hun lever fremdeles -!

En fascinerende erindringsbok, ifølge Oates sjøl delvis skrevet som terapi. Litt usammenhengende språk; det må ha vært tøft for oversetteren å jobbe seg gjennom ufullstendige setninger, innskudd og plutselige strøtanker. Saktens kan man vel unnskylde at det blir noen språk-glipper når råmaterialet er såpass "porøst".

Bare hyggelig! Aldri så galt at det ikke er godt for noe. (Jeg skjønner jo at det må være mange som ser større verdier i denne boka enn jeg gjorde - og kulturell ballast er ingen liten verdi).

Jeg har sett at denne boka er blitt karakterisert som "et av de mest sentrale verkene i hele verdenslitteraturen" - og skjønner ikke helt hvorfor. Visst er den velskrevet, og hovedhistorien om Goriots grenseløse og blinde farskjærlighet er jo hjerteskjærende. Et mangfold av sidehistorier som vever seg inn i hovedhandlingen, er dessuten riktig så fornøyelige, og en del av personkarakteristikkene er direkte infame. Når jeg likevel fikk dette verket "på bakfoten", er det fordi jeg ikke tror på historien.

For det første: Et gudsord fra landet kommer til Paris som pengelens student, og etter kun kort tid har han skaffet seg innpass i byens mest fornemme kretser - takket være økonomiske bidrag som jeg finner høyst usannsynlige.

For det andre: Ekteskapsbrudd ser ut til å være allment akseptert og endog oppmuntret av personer fra de fleste samfunnsklasser. At dette er så til de grader gjennomført, nekter jeg å tro på, enda Balzac undervegs gir oss atskillige små forelesninger om Paris' særegenheter i så måte.

Jeg har tidligere lest Eugenie Grandet og var bare så måtelig begeistret, så Balzac er nok ikke "my cup of tea". Firer på terningen tross alt; blant annet er språk og miljøskildring klare plussfaktorer.

"Fram fra glemselen"! Forfatternavnet bringer fram minner fra tenåra, da vi slukte alt vi fant av Hans Martin i bibliotekhyllene. Jeg tror neppe jeg kommer til å sette himmel og jord i bevegelse for å få lest bøkene hans i dag - verken på nett eller papir.

Blanding av western og gotisk, sier omslagsteksten. Kanskje det - men med et snev av "road movie" i tillegg. Langsom, men spennende! Årsaker og sammenhenger blir avdekket gjennom Marys hyppige tilbakeblikk; miljøskildringene er brutale og levende, og humoren ligger hele tida på lur mellom linjene.

Den norske tittelen blir litt tafatt, synes jeg - originalen heter The Outlander.

Godt sagt - jeg mener GODT GJORT!