Bokelskere.no

Nei å nei, for et lappeteppe! Jeg sleit fryktelig i begynnelsen, men det bedret seg da jeg på et vis greide å "velge bort" framdriften i historien. Berlin og miljøet kom i forgrunnen, og Franz Biberkopf ble en del av dette. Det vi får del i, er et brokete tidsbilde der mennesker kommer og går uten at vi får vite mer om dem enn det vi ser og hører der og da.

Fascinerende, javisst. Men på favorittlista mi kommer den ikke.

Jeg syntes boka var spennende, men det tok litt tid å venne seg til at fortellerstemmen skiftet så ofte. Både historien og personene virket troverdige. Belgias historie er fortsatt et nokså ukjent kapittel for meg, men her fikk man jo en bekreftelse på at dagens konflikter ikke er av ny dato.

Det eneste jeg ikke likte ved boka, var slutten - den syntes jeg ble litt for lettvint.

Hvorfor har du bare gitt den en treer - med den positive omtalen?

Jeg slutter meg til det meste av det du skriver her - men altså først etter tre dager. Jeg forstod trådstarteren dithen at det var den lange responstida som var problemet. (Av og til har man ikke tid til å lese grundig gjennom lange innlegg og fordøye dem såpass at man kan gi et fornuftig svar).

Det er i særdeleshet muligheten til å få del i litteratur som ligger "litt høyere enn gjennomsnittets nesetipp" som gjør at jeg er blitt glad i dette forumet. Samtidig er jeg fortsatt en ivrig leser av krim og lettere litteratur, men synes ikke diskusjoner og omtaler av disse sjangrene er like interessante som jeg syntes før.

Det går litt i bølger, dette med temperaturen i diskusjonene, men jeg har vel også registrert at vi er inne i en litt tam periode. Jeg er ofte en snartur innom startsida for å sjekke hva som er postet siden sist - og ofte finner jeg ingenting som virker interessant nok til å se nærmere på. Så jeg fastholder min påstand: Som man roper i skogen, får man svar. Og svaret kommer gjerne etter både timer og dager - ofte midt på svarte natta.

De fleste paljetter nå til dags er nok dessverre av plast ...

Nå har da endelig noen gitt deg svar på hva paljetter er. Bra! Men jeg blir så fryktelig nysgjerrig på hvorfor du ville vite dette. Siden du spør her på Bokelskere, forestiller jeg meg at du har lest det i ei bok - og i så fall hvilken bok? God bok, dårlig bok, spennende bok, kjedelig bok? Du skriver kanskje noe om boka når du er ferdig med den -?

Er du ferdig med den alt? Jeg er vanligvis en kjapp og utålmodig leser, men denne leser jeg i krabbefart!

Når det gjelder Risvikingene, har jeg også reagert på enkelte oversettelser, men det har vært typiske "bestselgere" der jeg innbiller meg at forlaget har gitt dem en umulig deadline for å få ut boka før noen får på seg skoa. I dette tilfellet tror jeg ikke det forholder seg slik. Risvik har forresten skrevet et riktig fornøyelig etterord, der han beskriver hvilke språkfinurlige utfordringer man står overfor som oversetter av denne boka, og i noen grad hvordan han har håndtert dem.

Fosnes Hansen på sin side hevder å ha lest boka på tysk opptil flere ganger, så jeg tror nok man skal ta hans vurderinger også for god fisk.

Ulysses - tja. Hva kan man si etter kun å ha lest de innledende kapitlene? At byen spiller en stor rolle, er jo tydelig allerede i tittelen, men Biberkopfs vandringer og forflytninger, kanskje på veg mot et mål, kanskje ikke ... Det var i grunnen bare det. Jeg får ofte slike vage og uhåndgripelige assosiasjoner når jeg leser.

Jeg har så langt bare bitt meg fast i det faktum at hovedpersonen har angst for den "frie" tilværelsen og nærmest lengter tilbake til livet bak murene. Jeg får iallfall fortsette såpass lenge at jeg får et inntrykk av hvordan han takler problemet. Dessuten synes jeg det er et fortærende nederlag å avbryte ei bok fordi den er tung å lese.

Min utgave (samme som Gretemors) er oversatt av Kjell Risvik. Det burde normalt være kvalitetsstempel nok når det gjelder språk. At Erik Fosnes Hansen har hånd om forordet, tyder dessuten på at han går god for bokas kvalitet, også når det gjelder språk. Så jeg kan ikke tenke meg at det er der det ligger. Fosnes Hansen sier i forordet at han har lest boka gang på gang og funnet nye aspekter hver gang - så dette er nok ikke et verk man blir ferdig med ved første gangs lesing. Jeg fikk faktisk visse assosiasjoner til Ulysses av en eller annen grunn.

100+ sider, javel. Da skal jeg nok holde ut litt til. Jeg har hatt den som sengelektyre og griper meg stadig i å halvsove meg gjennom springende samtaler og personer jeg ikke klarer å skjelne fra hverandre. Dette er nok litteratur som krever større grad av konsentrasjon enn jeg har gitt den hittil. Jeg får ta meg sammen ...

Kanskje jeg begynner å bli overmett av sørstatsromaner. Denne syntes jeg var langdryg og uinteressant - overfladiske personskildringer og velkjente problemstillinger og konflikter. Når språket dessuten er platt og fullt av klisjeer, er det ikke mye igjen å glede seg over. Jeg vurderte å legge den vekk, men ville likevel gjerne se hvordan det gikk med Violet. Selv slutten ble nærmest en klisje. Treer, under tvil.

Som man roper i skogen, får man svar. For å få svar må man først og fremst skrive innlegg som noen gidder å svare på. Om det er et kjapt diskusjonsforum du ønsker, burde du kanskje se deg om etter noe annet.

Jeg vil anbefale at du starter med en novelle for å sjekke ut språknivået hos elevene. Roald Dahl er et godt forslag, synes jeg.

Har du lest flere av George? Det sjarmerende med hennes bøker synes jeg nettopp er kontrasten mellom gentlemandetektiven og hans nærmeste medarbeidere, i særdeleshet samarbeidet mellom ham og Barbara Havers. Til å være amerikaner synes jeg Ms. George har et godt grep om det erkebritiske miljøet. Kanskje litt karikert til tider, men meget lesverdig som avveksling fra tyngre stoff, synes nå jeg.

Nå har jeg lest den, og må vel si meg enig i det en del andre bokelskere har ment: Den er ikke like god som Stalins kyr og Utrensking . Men likevel ei god bok. Jeg synes du var streng med treeren din - jeg har gitt den fire. Mest på grunn av et hjerteskjærende godt språk, spesielt i de partiene som handlet om kjæresteforholdet. Det er lenge siden jeg har lest så ømme og medrivende skildringer av kjærlighetssorg!

Tittelen viser til filmen Whatever Happened To Baby Jane? - en forferdelig historie om to aldrende søstre, den ene en avdanket barnestjerne som lever på fordums berømmelse, den andre sjalu og bitter fordi hun har måttet spille annenfiolin hele livet. Jeg aner parallellene i denne historien, men greier ikke helt å tolke hvem som spiller de ulike rollene her.

Jeg blir så nysgjerrig: Hva slags reise er det du skal ut på, og hvilke heldige reisefeller er det du skal dele opplevelser med?

Der var Oliver omsider trygt i havn, langt fra Londons bakgater og tvilsomme eksistenser. Jeg kjente jo historien fra før, men bare i meget grove trekk, - alle de dickenske detaljene og forviklingene var nye for meg og gjorde boka høyst lesverdig. Såpeopera, javisst! - men når den framføres så elegant som dette, blir det stor litteratur likevel.

Det er urettferdig mot Dickens når jeg bare triller en firer på terningen, men det var altså denne mildt sagt kuriøse språkdrakten, som jeg ikke kan tro at den godeste Rytter har det fulle ansvaret for. Samnorsken er nå så sin sak, men har noen for eksempel hørt om rystet brød (shaken - not stirred)? Jeg har prøvd å finne ut mer om Nasjonalforlagets utgivelsespolicy i etterkrigstida, men uten hell. Mistenkelig.

Nå kaster jeg meg over Val McDermid.

Dette kan du jo bruke på hjemreisen:

LYKKELEG MINNE

Jenta sat i bussen og sang.
Ho var ni år.
Eg hadde kledd av henne kjolen
fordi det var så varmt.
Ho sat der i berre ei bukse og
i sitt solbleikte hår

Det var heitt i bussen,
feriefullt, trangt, litt ampert,
steikande sol, vegstøv som fauk
tett inn av vidopne ruter.
Jenta visste ingenting om noko av det.
Mil etter mil, frå sjøen opp til fjellet,.
sat ho og sang.

Inne i henne var ei kjelde av glede
som ikkje vart tom.
Den tok i bruk alle sangar ho kjende,
frå Gud er Gud
til Han Lars er på Hamar
Klar og frisk let og let den vesle røysta
gjennom motordur og grettent surr.

Og vi som sat bak henne
kjende mot andletet
ei fin, svalande dogging
frå denne reine kjelda,
og hjartet vart fylt
av takksam, undrande lykke.
For jenta sat og sang heile vegen
av glede fordi ho reiste heim.

Halldis Moren Vesaas

Godt råd: Les alltid ei bok sjøl før du leser den for andre.