Bokelskere.no

Hva gjør man når en lang hytteferie går mot slutten, godværet holder seg og bunken med uleste bøker er borte? Jo, man saumfarer bokhyllene etter "gammelt nytt". I hyttebiblioteket mitt har jeg både likt og ulikt; noe har stått der så lenge at det nesten er blitt usynlig. Men i år fant jeg igjen Einar Økland i hylla. Økland - tja, er ikke han en temmelig utdatert gammel raddis fra den gangen man bare "måtte" lese progressiv litteratur?

Nei. Snøsteinen er ei samling av fortellinger om barn, foreldre, naboer og venner, fra ei tid vi husker, vi som har levd ei stund. Velsignet fri for moralisering og pekefinger, med hverdagslige opplevelser og små og store gleder og sorger. Trivelig lesestoff!

Denne boka hadde jeg knapt hørt om før jeg fikk låne den av ei venninne i sommer. Som deg er jeg begeistret for John Irving, og forfatterens etterord inneholder bl.a. en takk til Irving, som han omtaler som en venn. Og inspirator, sannsynligvis.

Veldig interessant og levende miljøskildring både fra Etiopia og USA, og persongalleriet består av passelig mange bisarre og spennende skikkelser. Jeg ser at noen "kritikere" her inne mener historien var for lang og for full av medisinsk terminologi, men jeg syntes faktisk beskrivelsene av yrkesutøvelse var svært så spennende - både når det gjaldt de profesjonelle legene og de mer selvlærte. Og tykke, gode bøker er jeg glad i. Mer Verghese!

Der var den repetert! Lang hytteferie i godvær, mye tid til å ta fram "glemte" bøker fra hylla. Historien var lett gjenkjennelig, men jeg hadde glemt hvor forskjellig boka egentlig var fra filmen. Jett Rink (James Dean) ble jo i filmen framstilt med en viss ubehjelpelig sjarm, men Edna Ferber har ikke gitt ham slike "formildende" trekk. Filmregissøren har tatt seg en del friheter mht. detaljene i historien og gjort den mer "romantisk" og dramatisk. Det er sjelden jeg synes filmer er bedre enn bøkene de er bygd på, men her tror jeg nesten jeg foretrekker filmen framfor boka!

Ut fra teksten på omslaget ventet jeg meg ikke annet enn ei lettlest feriebok. Helt grei lektyre mens man sitter i sola og ser ut over havet. Et par påminnelser om at det finnes skjeletter fra fortida i mange italienske skap, ellers var historien nokså forutsigbar, bortsett fra et litt i overkant fantasifullt innslag om gamlekjæresten.

Jeg er enig med deg! Miljø og tidsånd var bra ivaretatt, men selve historien var altfor gjennomsiktig - allerede på de første sidene skjønte man jo hvordan det ville slutte! Jeg fullførte boka i håp om at forfatteren ville gi meg noen overraskelser undervegs, men det endte akkurat slik det var lagt opp til.

Uten tvil: Johan Falkbergets An-Magritt!

Men damen valgte altså å posere med Keith Richards og ikke Montaigne. DET må vel være å invitere til folkelige tilnærmelser -?

Du er tøff som går løs på slikt! Verseform og Olav Rytter høres heavy ut. Sjøl kjenner jeg bare navnet Eugene Onegin som opera av Tsjaikovskij, rimeligvis bygd på Pusjkins historie. God musikk, spesielt en del fengende orkesterstykker. Jeg mener å ha hørt at den kommer i filmversjon om ikke lenge.

Et kaotisk verk - og ikke bare på grunn av de kaotiske forholdene i perioden det fortelles om (1948 - 1956). Her tror jeg Leon Uris har vært mer opptatt av budskap enn av romanskriving. Synsvinkelen skifter i hytt og vær, selv om hovedpersonen Ishmael forteller i 1. person. Alle som hadde fordommer mot arabere fra før, vil få dem bekreftet og forsterket: Arabere er late, tiltaksløse, upålitelige, hevngjerrige, sta, uimottakelige for fornuft, reaksjonære, innbilske .... Det ble rett og slett for mye.

Leon Uris var svært populær i sin tid, - spesielt huskes han kanskje for romanen Exodus, som handler om jødisk innvandring til Palestina før staten Israel var et faktum. I Hadji tar han historien et hakk videre og skildrer forholdene rundt opprettelsen av den nye staten.

Dette er en merkverdig konstruksjon av en roman. "Jeg"-personen Ishmael er en ung muslimsk gutt som forteller hva som skjedde med familien og samfunnet hans i denne perioden, men i tillegg er Uris selv den allvitende fortelleren som gir oss historieforelesninger og skildringer av begivenheter som ikke hører naturlig hjemme i Ishmaels beretning.

Leon Uris var sjøl jødisk og gjorde ingen hemmelighet av sine sionistiske sympatier. Likevel synes jeg det er påfallende at han så seint som i 1984 tegnet et så stereotypt bilde av "arabere" som han kaller den muslimske befolkningen i området. Alt i alt en skuffelse - terningen falt på en treer hos meg. Når jeg likevel velger å fortsette på bind 2, er det fordi jeg gjerne vil ha med meg resten av Ishmaels historie.

Min yndlingsforfatter i en viss periode i ungdommen var Erle Stanley Gardener - framfor alt var bøkene hans om Perry Mason stor underholdning. Ikke så mye action, men desto mer resonnement og ordskifte både i og utenfor rettssalen. Forsvarsadvokaten vant alltid fram med en eller annen oppsiktsvekkende vri i siste fase av saken. "Pandemonium broke loose in the courtroom ..." var en stadig tilbakevendende beskrivelse, mener jeg å huske. Et stort antall av bøkene finnes fortsatt i en kasse som jeg plukker fra når jeg er i det hjørnet, - men å lese alle på rad og rekke tror jeg ville bli som å tygge drøv.

Jeg har heller aldri irritert meg over det, bare undret meg ...

For det meste er det kanskje slik du beskriver. Men Håkan Nesser omtaler stadig Barbarottis gode kvinnelige kollega som Backman.

Prøv Renhetens pris eller Sigbrits bålferd - begge er historiske, velskrevne og spennende. Hobæk Haff har beveget seg rundt i mange landskap og temaer - meget allsidig forfatter!

Bergljot Hobæk Haff er en språkmester - bare hent fram flere av hennes bøker!

Jeg har nettopp lest Håkan Nessers De ensomme, i mine øyne en svært god krimfortelling. Nesser skriver bedre enn de fleste, men ett har han til felles med en rekke av sine forfatterkollegaer: Etterforskeren - selveste hovedpersonen i historien - benevnes kun ved etternavn. Eventuelt både fornavn og etternavn - aldri bare fornavn. I De ensomme har vi familierelasjoner så det holder; også etterforskerens egen familie. Der har vi Marianne, Sara, Jenny og Johan - men hva heter far sjøl i stua? Barbarotti!

Andre etternavn-krimhelter jeg kommer på i farta: Rebus, Dalgliesh, Wexford, Morse, Isaksen, Sejer, Wisting, Wallander ... Visst har de fornavn, men sjelden uten at etternavnet også er med. Sannsynligvis gjelder det i større grad mannlige enn kvinnelige krimhelter (og forfattere), men det er da et pussig fenomen - eller?

Sara Lidman i originalspråk er som poesi. Ikke spesielt lett tilgjengelig for en som ellers leser lite svensk, men språket passer til historien om Linda Ståhl og Björn Ceder, som begge sliter med ulykkelig kjærlighet.

Nei å nei, for et overflødighetshorn av ei bok! Bare det frodige persongalleriet og Osamas familiehistorie er jo et eventyr i seg sjøl, og inn i denne historien veves hakawatienes fortellerkunst så man blir rent fortryllet! Jeg ser at noen mener det er for mye vold i fortellingene; hodene ruller og blodet flyter, men dette kjenner vi jo igjen fra våre egne folkeeventyr!

Jeg husker at du har snakket om den før - og Hjertet er en ensom jeger av samme forfatter er en varm og romslig skildring av menneskeskjebner. Carson McCullers har nok ikke vært svært produktiv, tror jeg, men nå har jeg heldigvis greid å finne (og bestille) Balladen ... fra et Bokbyen-antikvariat. Håper jeg finner igjen tråden til Bjørg når boka er mottatt og lest.

Jeg har lest den en gang for lenge siden og syntes den var god - det var etter filmen, og jeg hadde nok bildene av de tre superstjernene på netthinnen mens jeg leste, men skuffet kan jeg ikke huske at jeg ble! Boka står fortsatt på hytta, så kanskje den kan bli ferielektyre en gang i løpet av sommeren?