Bokelskere.no

Jeg har alltid - siden "Til Sibir" - vært en stor beundrer av Per Petterson, men denne gangen trodde jeg at jeg var i ferd med å bli skuffet. Det gikk utrolig tregt med lesingen, riktignok også fordi jeg har hatt det litt travelt, - men jeg vet jo at jeg nok kunne blitt sugd inn i en bok likevel. Og det ble jeg ikke her. Jeg syntes det ble altfor fragmentarisk med alle hoppene i tid i tillegg til tre forskjellige vinklinger som attpåtil skiftet mellom første og tredje person. Det var jo fine skildringer underveis, men de klarte ikke å fange meg, - ironisk nok godt hjulpet av at jeg overvar et intervju med Per Petterson på Litteraturhuset. Der forklarte han hvordan han skrev, at han ikke visste hva som skulle skje senere i boka mens han skrev, - og jeg syntes det hørtes veldig fascinerende og riktig ut da. Men da jeg senere leste boka, tror jeg at det bidro til at jeg opplevde alle småhistoriene i begynnelsen enda mer som et formålsløst rot som det ikke kunne komme noe fornuftig ut av;)
Men så snudde det, - fra den utrolig fantastiske skildringen av de to guttene på skøyter om natten, ble jeg sugd inn i historien og jeg fikk lest resten nesten sammenhengende. Likevel satt jeg fremdeles litt misfornøyd igjen umiddelbart etter at den var fullfør, - jeg opplevde slutten som veldig merkelig! Men så, da jeg hadde fullført den, tatt et skritt tilbake og satt alle disse puslespillbitene sammen, da så jeg det store i den, - jeg er bare litt sein av meg, typisk nok;) Men det er vel også nettopp det som er tegnet på stor litteratur!
Intevjuet på Litteraturhuset har også bidratt til at jeg synes jeg forstår boka bedre, har det vist seg. Der husker jeg særlig to ting som ble trukket frem. Det ene var bokas tittel, "Jeg nekter", - at det går an å ta et valg og si at dette vil jeg ikke være med på! Og det var jo det Tommy gjorde, både første gang da han banket faren og senere da han avviste ham. Han skjønte også at man selv måtte/kunne gjøre noe for å snu en håpløs situasjon, og det var jo det han gjorde da han tok kontakt med damen på kafeteriaen. Jim derimot, han nektet aldri. Her kommer vi til det andre poenget det ble snakket om på Litteraturhuset: at noe gikk galt da Jim fikk for seg at man måtte gjøre seg fortjent til vennskap. Frem til hendelsen på isen hadde vennskapet vært en selvfølgelighet, men etter det begynte Jim å lure og tvile, - og det var ikke sunt for ham! Og her er kanskje hans bakgrunn viktig: han var oppdratt av en enslig, kristen mor og ble nok foret med tanker om synd og skyld, - noe Tommy og Siri vel var spart for. Så gikk det jo som det gjorde med ham, han "nektet" ikke, - og i min tolkning av boka, så brukte han nok det tauet...
Også var det denne merkelige slutten! Mens man trodde de to gamle vennene skulle møtes på Ulvøybrua, så hopper historien til Siri som er ute og hjelper andre mennesker! Så forskjellig kan det altså gå med disse tre med nokså felles bakgrunn: Jim bukker under, Tommy har styrke til å redde seg selv, mens Siri (kvinnen) også har overskudd til å hjelpe andre!
Og så slutter boka praktfullt med at Siri fløy - bokstavelig talt - videre!

Og dette var nå min tolkning av boka. Og som dere vel skjønner, så syntes jeg den var veldig bra, likevel. Men den fikk bare terningkast 5, fordi jeg opplevde starten som for rotete. Men jeg ser jo at det er andre her inn som nettopp er imponert over den, - så så forskjellig kan man se det;)

Klar sekser denne gangen. Jeg har grublet litt på alle betraktninger og tolkninger i denne tråden, og det er nok det som gjør Per Petterson til en unik forfatter for meg: Han gir ingen klare svar, men krever at leseren grubler litt. For det første: Jeg syntes også begynnelsen var noe springende, men regnet med at løse tråder kom til å bli nøstet opp undervegs. Og det syntes jeg de gjorde.

Jeg tror forfatteren med vilje gjør Jim til en mer gåtefull person enn Tommy. Alt vi får vite om bakgrunnen hans, er at han har ei mor som er enslig (sannsynligvis også ensom), lærer og med en ganske streng kristentro. Skyld, samvittighet og ideen om å måtte gjøre seg fortjent til andre menneskers anerkjennelse er nok noe Jim har i ballasten hjemmefra. Han er sannsynligvis også ganske ensom: Vi hører ikke om at han knytter seg til noen andre enn Tommy, og siden Siri.

Det er Tommy som nekter, mener jeg. Han er bevisst og godtar ikke alle krav som stilles til ham, mens Jim forblir unnvikende og uhåndgripelig.

Slutten synes jeg er genial. Vi venter åndeløst på løsningen: Vil Tommy og Jim møtes ved brua, og i så fall: Greier Tommy å finne ord som kan vinne Jim tilbake? Men i stedet for "løsningen" får vi altså høre Siris historie. Hun har gått videre i livet uavhengig av broren og kjæresten, og blir på en måte den som sørger for at ringen sluttes. Mens leseren sjøl må gruble videre når det gjelder bestevennenes skjebne.

Jeg må berømme språket også, Pettersons ekstreme styrke: Så hverdagslig, nesten banalt, og likevel så følelsesladd. Dialogene og beretningene i første person er fulle av underforståtte budskap og meninger - jeg bøyer meg nok en gang i støvet for Per Petterson!

Jeg nekter grep meg fra første til siste side. Jeg har kun lest to - tre av Petterson før, bøker jeg vil beskrive som gode, men som ikke har tatt tak i meg som denne. Etter min mening står Jeg nekter i en særklasse. Jeg følger langt på vei din gode omtale, Ellen.

Jeg ser at flere av dere hadde problemer med slutten. Det hadde ikke jeg. Jeg gråt.

Det eneste jeg ikke fikk tak i, var tittelen. Jeg ventet hele veien at den ville falle på plass til slutt. Det skjedde ikke. Jeg har lest den intessante ordvekslingen mellom deg, Ellen og Bjørg, og ser poengene dere har. En form for trass som finnes både i Tommy og Jim, og som gir seg ulike utslag. Så langt "forsvarer" ikke dette etter min mening tittelen.

Nå får jeg la boken synke inn. Kanskje ser jeg annerledes på det når det har gått litt tid.

En god omtale av ei fantastisk bok, Ellen! Jeg syntes slutten med Siri ble litt forvirrende, men poenget ditt med at hun også hadde overskudd til å hjelpe andre ga en god mening.

Det er mye som er åpent for tolkning i denne boka, og jeg leser det som at både Jim og Tommy nekter, men på hver sin måte. Jim sier: "Det slo meg ikke før nå, her i denne kaféen inne i Lillestrøm, hvor jeg satt og spiste en sein lunsj eller tidlig middag, at jeg alltid hadde gått ut fra at noen forsto hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde og behandla meg deretter, og sjøl om jeg ikke kunne huske noen ting, kunne legene, eller mora mi, når som helst ha fortalt meg hvorfor, hvis det var det de ville, eller hvis jeg hadde villet. Men at jeg ikke ville." Han tror altså at han kan få vite, men nekter å gjøre noe for å få vite det. Er det Jim som har tent på huset for å gjøre seg fortjent til vennskapet, og så skjønner ikke Tommy det?

En veldig god bok som "vokser på en" og blir (enda) bedre med dagene.

I ettertis lurer jeg på hva som skjedde først av hendelsen på skøytebanen og det at Berggren-huset brant? Noen som husker?

Nå måtte jeg bla litt i boka siden jeg ikke husker detaljene lenger. Ser at huset brant i mai 1970 (står bl.a. på side 125 i min utgave), mens episoden på isen skjedde i desember samme år (s. 147). Siri sier at Jim begynte å forandre seg like før jul det året, og han ble innlagt på sykehuset i mars 1971. Jim har en forestilling om at man bør gjøre seg fortjent til vennskap like før han i panikk redder seg selv på isen ved å skyve Tommy unna. Det virker som dette har vært medvirkende til å utløse endringen hos ham som fører til at han havner på sykehuset?

Tusen takk, Bjørg. Jeg lånte boken på biblioteket og kunne derfor ikke sjekke selv.
Jeg er enig i det du skriver om Jim.

Du verden, - det var en spennende tanke, at det skulle være Jim som tente på huset! Jeg har tatt det for gitt at det var Tommy, - sa han ikke at han ville tenne på?
Det er et så flott sitat du kommer med, og en så forførerisk tanke: at det alltid må finnes andre - eksperter - som naturligvis forstår hvorfor man gjør noe! Men det er jo en veldig passiv holdning, og selv om Jim sier at han ikke ville fortelle, opplever jeg det ikke som en aktiv nekte-holdning, mer at han gjemmer seg i sin passivitet - om du forstår! Og hvis han også nektet, ville han vel ikke brukt tauet, - og det vet vi ikke om han gjør, men jeg synes det bygger opp til det, - vi får i hvert fall ikke vite at han ikke bruker det!
Men jeg merker jo allerede at det er en stund siden jeg leste den, og at min egen tolkning har "satt seg fast";)

Ja, Jim nekter på en annen måte enn Tommy og velger å være passiv. Jeg vet ikke om han sier at han ikke ville fortelle, men leser det snarere som om han ikke ville la de andre (som han trodde visste) fortelle ham årsaken til sammenbruddet.

Jeg satt også med et klart bilde av at det var Tommy som hadde tent på huset, helt til jeg kom til side 213 hvor det står: ...og huset vårt brant ned i mai året før, og alle trudde det var jeg som hadde tent på. Det kan jo ha vært ham som gjorde det, men det sniker seg inn en tvil på grunn av måten han sier det på.

Jims forhold til Siri forandrer seg også like før sammenbruddet. Det kan kanskje ha noe med hans mor å gjøre - kanskje hun ikke liker at de to er sammen? På s. 181 (i samme kapittel som han forteller at han trodde de andre visste) forteller han om hvordan mora mislikte hans kone og tydeligvis oppførte seg så dårlig mot henne at kontakt var umulig. Kanskje det var en generell misnøye hos henne med å måtte dele ham med en annen kvinne?

(Jeg får ikke til å lese svaret ditt samtidig med at jeg skriver dette, så jeg må svare ut fra hukommelsen. Funksjonen med å åpne skjult tekst er fremdeles veldig ustabil. Håper det blir forståelig)

Det var en skarp observasjon av deg, den setningen som åpner for at andre kan ha tent på huset! Men ellers må jeg dessverre melde pass nå og lese boken en gang til - ved leilighet - , det er for mye jeg ikke husker ordentlig. I den forbindelse vil jeg nok gjenta min innvending mot boken, at jeg syntes det ble for rotete med all hoppingen frem og tilbake, noe som bidro til at det gikk litt tregt og at tråden lenge glapp mellom hver gang jeg leste.

Jeg leste hele på kort tid og ble dratt med i fra første side. Er enig i det meste du skriver, bortsett i fra at starten var rotete. For meg var slutten mer komplisert, men det at jeg ikke forstår eller fikk entydige svar på alt bidrar til at jeg liker boka. Tror jeg vil ta den frem igjen når det er gått en stund. Også håper jeg at jeg aldri glemmer det jeg oppfattet som en svært rørende historie i mot slutten: moren med de tre bildene av tilfeldige barn i samme alder som de hun forlot. Tolket du det også slik? At hun hadde dratt i fra bilder av sine egne og derfor bar med seg tre tilfeldige?

Ja, sånn tolket jeg det også, - hjerteskjærende!
Og jeg tror nok også at jeg kommer til å vende tilbake til den!