Denne boka er virkelig en liten perle! For det første får man et godt innblikk i hverdagslivet i Sør-Korea. En mor forsvinner og da begynner hennes mann og barn etterhvert å forstå hvor selvutslettende og grenseløs hennes kjærlighet til dem, som de har tatt som en selvfølge, har vært. En bok som kommer til å sitte i hjernebarken lenge.

God bok, om enn i overkant sentimental. Jeg oppfattet ikke hovedpersonen først og fremst som mor, men som et nesten selvutslettende menneske som ingen egentlig kjente. Hun hadde sider som familien ikke visste om, og andre sider som ble synlige bare for utenforstående.

Når jeg ikke er mer enn sånn passelig begeistret, er det i hovedsak på grunn av skrivestilen. Grepet med de ulike fortellerstemmene kunne kanskje ha fungert, men å la noen fortelle i "du-form" er en risikosport der det iblant har gått litt i ball for oversetteren (eller forfatteren?)

Jeg likte også boken, selv om den var litt forvirrende i begynnelsen med fortellerstemmen. Som du sier: Om en mors og kones selvutslettende, grenseløse kjærlighet som alle bare har tatt som en selvfølge. At hun forvinner, tvinger dem til å se både henne og seg selv i et nytt lys.

Jeg avbrøt lesingen foe noen dager siden - etter ca 60 sider.
Jeg syntes språket ble for monotont og lite levende. Jeg ser for meg at det er en naturlig måte å uttrykke seg på i Korea, men jeg klarte ikke å leve meg inn i det. Det ble for unaturlig, jeg følte at historien skred fram i ett og samme spor. Det lille (?) som skjedde underveis ble for platt og kjedelig, og det fenget lite. Jeg tror nok at den enkeltes lesers ståsted - ryggsekk - har stor betydning for om en lar seg berøre. I det ligger det at jeg kan godt forstå at boken blir godt likt av noen.

Jeg har fullført boka, men jeg er faktisk enig med deg i at spåket var monotont, forteller og forteller, evig dur. Jeg slet også med dette "du" hele tida. Du gjorde ditt og du gjorde datt, enten det var datter, mann eller bror sitt perspektiv, og etter hvert også mor som ser på sine barn. blir litt i stuss om hvem denne du er. Det kan være min uvitehent, kanskje dette oppfattes annerledes på koreansk. Jeg skjønner at mange kan bli grepet av denne historien, men meg traff den nok ikke helt.

Det er mulig at handlingen overskred min kritiske sans til språket. Når handlingen blir fascinerende nok, glemmer jeg nok språkdrakten mere enn om det er en "midt-på-treet"-bok! Her følte jeg at jeg var tilstede med alle sanser åpne. Kanskje fordi jeg nettopp hadde vært i Kina og Vietnam i små fattige landsbyer og kjente meg litt igjen!

Takk for din anbefaling, Lise! Her er min omtale etter å ha lest den:

Skjønt om morsrollen i et moderne Korea

Da jeg leste om denne bestselgeren fra Sør-Korea, som pt. er solgt i 23 land og som også er Sør-Koreas mest solgte roman gjennom tidene, var jeg ikke i tvil om at dette var en bok jeg ganske enkelt måtte få med meg.

Mor og far har reist til Seoul for å besøke sine barn, og så skjer plutselig det fatale: far går inn på T-banen fra en overfylt T-banestasjon, dørene bak ham klapper igjen idet toget begynner å aksellerere ... og så oppdager han til sin store fortvilelse at kona er vekk. Hun rakk åpenbart ikke å komme seg på toget. Og han? Som alltid strenet avgårde i full fart med sin kone på slep, som nesten ikke klarte å følge hans tempo, når brydde han seg egentlig om å snu seg for å forsikre seg om at hun stadig hang med? Aldri ...

Til tross for at faren og hans barn gjør alt som står i deres makt for å oppspore moren, dukker hun ikke opp. Hvor kan hun ha blitt av? Hvorfor kommer hun ikke tilbake? Månedene går, men all leting er nyttesløs ...

Men boka handler om atskillig mer enn letingen etter en forsvunnet kone, mor og kvinne. I denne boka slipper fire ulike fortellerstemmer fra familien til, og hver og en av dem memorerer fra tidligere tider. Hvem var denne selvoppofrende kvinnen som stilte opp for alt og alle? Hadde hun ikke egne behov eller drømmer? Var det tilstrekkelig for henne å være mor og hustru? På en stillferdig måte gjennom de fire fortellerstemmene får vi nærmere kjennskap til kvinnen som sto så sentralt i familiens liv, men som likevel var så usynlig. Det er ikke til å komme forbi at deres dårlige samvittighet bidrar til å opphøye henne til noe nærmest hellig nå som hun er borte, hvilket står i dyp kontrast til hvordan de behandlet henne mens hun var til stede. Hadde det ikke vært for at kvinnen selv, hun som er borte, også slipper til med sin historie, ville det hele kanskje ha endt opp som en klisjé over morsrollen. Når den like fullt ikke gjør det, så er det fordi det er enda flere bunner i denne boka. For den handler ikke bare om det å være mor. Den handler også om Korea, som på rekordtid har gått fra å være et nokså fattig samfunn til å bli en del av den moderne verden - på godt og vondt. På godt fordi sult og fattigdomssykdommer er et tilbakelagt stadium. På vondt fordi den yngre generasjonen er i ferd med å glemme de virkelig viktige verdiene i et samfunn, hvor familien var et være eller ikke være for de aller fleste. Det var også interessant å få innblikk i et lands kultur, som i alle fall jeg vet så altfor lite om. Et land hvor kristne verdier lever side om side med gamle tradisjoner, hvor man fremlegger offergaver for de døde - bare for å nevne noe.

Denne boka er aldeles skjønn! Og den har til og med noe viktig å fortelle meg som lever helt på den andre siden av jordkloden i forhold til der hvor handlingen finner sted. Ikke bare er det noe universelt med det å være menneske - det er også noe universelt ved morsrollen, som alle - uansett bakgrunn - kan kjenne seg igjen i. Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fem! Og måtte riktig, riktig mange finne frem til denne boka! Den fortjener mange lesere!

Einig i at dette er ei herleg bok! Ein blir gripen frå første side. Vi får litt etter litt eit bilete av ei mor som levde for at familien hennar, - ja, andre òg -, skulle ha det godt. Men det går ikkje opp for dei før det er for seint, kor viktig ho har vore i livet deira, og nå angrar dei på korleis dei har vore mot henne. To av stemmene vi høyrer er skrivne i 2. person, ein i 3. person og mora sin stemme i 1. person. Litt forvirrande heilt i byrjinga, men det fungerte etterkvart fint. Dette er ei fin og tankevekkjande bok, som nok vil sitje i lenge. Anbefalar henne på det varmaste!

Jeg er enig i at de ulike fortellerstemmene var litt forvirrende. Det burde jeg faktisk ha nevnt i min bokomtale. Ellers synes jeg selve fortellerstilen gjorde boka ekstra rørende. Det hele ble så nært.