Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner.

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min bloggomtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget.

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket.

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske.

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap.

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der.

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode.

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya.

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei!

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Jeg tror ikke jeg veit om en forfatter som er flinkere til å formidle via tekst enn Roy Jacobsen. Det er så lite som står skrevet, men så mye som sies.

"Hvitt hav", Roy Jacobsen
Veldig kjekt å være tilbake på Barrøy. Alle som vil lese denne bør/må lese De usynlige først - alle bør egentlig lese den.
Som i forrige bok De usynlige, som kunne het Det usagte, er heller ikke denne overforklart, men på en litt anna måte. I den første mangla dveling og unødvendige men vanlige dialoger - i denne legger han inn hull i handlinga som gir spenning. Han forteller altså uten å fortelle, og skaper spenning uten å formidle den. Det er fortellerkunst det. Det er så mange bøker, TV-serier og filmer om Andre verdenskrig, at jeg synes det er både rart og dristig å skrive mer om den, men den godeste Roy Jacobsen får det til uten at i hvert fall jeg føler å ha fått historia og kulissene tidligere. Boka er full av gode setninger. Setninger man vil lese om igjen og om igjen for å tygge og smake på. Sånt er herlig. Hvis det skal nevnes noe han etter min smak kunne ha spart på, så er det hovedpersonens fantastiske egenskaper og initiativ på det meste. Akkurat det ble til tider, eller i sum, litt for fantastisk - men tror nok mange vil like akkurat det veldig godt.
Mener å ha hørt rykter om ei tredje bok. Tror den kommer - og jeg gleder meg.

Dette var rett og slett en utrolig opplevelse! Jacobsen har en fascinerende og medrivende fortellerstil, der de tydelige omgivelsene og gjentagelsene av hverdagslige gjøremål i en for meg fremmed verden ligger som et byggverk rundt selve spenningshistorien som ofte drives fremover av bare små hint. Det var vanskelig å legge boken fra seg, jeg følte meg helt hensatt til miljøet og revet med i den seilasen dette året var for Ingrid, - fantastisk!

Fortjener alle de 6-erer den har fått! Intet mer å si!

Har nettopp lest ferdig Hvitt hav. Vi får et gjensyn med Ingrid som er alene på Barrøy, og vi blir også kjent med familier og enkeltpersoner som har blitt evakuert fra Finnmark. Det er krigens siste år, og livet er hardt.
Roy Jacobsen språk er enkelt og flyter godt, her er det ikke mange overflødige ord. Hvitt hav er en stille fortelling som etterlater spor hos leseren, i alle fall hos meg.

Undertegnede ble rent lykksalig da det skulle vise seg at forfatter Roy Jacobsen etterkom manges ønske om en oppfølger til "De usynlige".
Mens andre verdenskrig fremdeles raser møter vi Ingrid igjen i året 1944/1945, tilsynelatende helt alene, siden resten av Barrøyfolket har landet livene sine ulike steder i omegnen. Blant annet har Lars etterhvert funnet en livsledsagerske, og Barbro er på sykehus.

Minnene fra barndommens øy er sterke, og trekker Ingrid tilbake, lik kraftige havstrømmer. Forfatteren bygger mesterlig opp spenningen, idet både Ingrid og leseren blir klare over at noe forferdelig har skjedd på det lille stedet, med rot i krigsherjingene der ute i verden.
På grunn av disse hendelsene redder hun et liv og finner kjærlighet.
Ingrid fremstår som handlekraftig og oppfinnsom i sin livskamp, både for å redde seg selv og mannen hun elsker.
Noen vil kanskje innvende at hun beskrives som "for sterk". Dette er jeg ikke enig i, da mennesket har et utrolig overlevelsesinstinkt når det gjelder, som gjør at man i ekstreme tilfeller eksempelvis kan løfte en bil bort fra barnet sitt. Mange er umenneskelig sterke i truede situasjoner, og får etterreaksjoner når "bølgene" har lagt seg. Også Ingrid, som i bokas andre del havner på asyl, og man som leser tvinges til å lese videre, da vi lurer på: "Hvorfor?" "Hva skjedde, egentlig?" "Reiser hun tilbake?" "Hva med mannen?"
Roy Jacobsen fletter historien om Ingrid sammen med verdenshendelsene og evakueringen av Finnmark like solid som tauverket på ei fiskeskøyte. Liker svært godt språket i boka, og bruken av metaforer. I løpet av lesningen har jeg følt at jeg står ved siden av Ingrid, og kan både lukte og se det hun ser.
Etter min mening har også "Hvitt hav" flere lag enn bare historien om Ingrid og hennes vei tilbake til barndomsøya, og opplevelsene rundt kjærligheten til et annet menneske. Hver og en av oss kan oppleve "hvitt hav" innimellom, der bølgene er så krappe og store at blåfargen blir borte og bare frådende skumtopper skimtes. Hver og en av oss har også ulike strategier for å takle det hvite havet.
Evakueringen av Finnmark og de nye som søker ly blant fremmede lenger sør, kan henspeile på verdens flyktningesituasjon, og hvordan disse blir tatt i mot i ulike samfunn, tenker jeg.
Er slettes ikke enig i dem som kritiserer Jacobsen for svak litterær kvalitet, hverken i den første boka om øyfolket, eller denne. Det gjelder å lese mellom linjene!
Takk Roy Jacobsen for at jeg fikk møte Ingrid igjen, og at du lot henne få oppleve andre stormer enn bare vinterstormer. Denne gangen ble det en følelsesstorm, noe som beviser at du kan spille på flere strenger i forfatterskapet ditt. Hvor du enn er på ferie, - når den er ferdig; kom deg hjem og skriv mer mann, skriv mer! Tør jeg spørre deg om enda en oppfølger?
Terningkast: en solid femmer, intet mindre på en solfylt dag i Trøndelag.

Igjen en vakker bok om livet på Barrøy, denne gang under krigen, da Ingrid vender tilbake til Barrøy, mens Lars har funnet kjærligheten på Lofotfiske, og ikke har kommet tilbake. Igjen må Ingrid streve med livets daglige gjøremål på den karrige øya, men hun møter kjærligheten også her... Oppfølgeren til "De usynlige" - anbefales på det varmeste.

Tjaaa, hva skal man si? Roy Jacobsen har godt språk. Sier mye med få ord, men jeg kommer ikke helt inn i historien, mye for det jeg ikke blir ordentlig kjent med personene i boka. Jeg vet triologien hans er skrytt opp i skyene, men jeg ble ikke helt overbevist. Tredje boka ligger klar, men tror jeg skal lese noe annet først. Jeg gir boka en svak firer.

Andre bok om Ingrid Barrøy.

Året er 1944. Ingrid har blitt 35 år, og er på vei tilbake til Barrøy. Det er ingen som bor der lenger nå, selv om tanten, Barbro, påstår at hun skal komme til jul. Ingrid er alene på øya - tror hun.

I noen heftige vinteruker, opplever Ingrid kjærligheten. Det store utland har kommet til Helgeland grunnet krigen, og Ingrid må ta vanskelige valg.

Medrivende, overraskende, og godt håndverk av Jacobsen, nok en gang.

Eg er redd for å døy med uleste bøker på hylla; det kunne eg ikkje levd med, sjølv ikkje somedaude. Her er ei oversikt over det som blei lest i 2015.

Sortert etter rekkefølgjen dei blei lese

Bøker jeg har lest i 2015.

Her er en oversikt over bøker jeg har lest i 2016. Bøkene legges kronologisk inn etter lesedato.

Målet er minst 30 bøker

Vil lese

Hvilke bøker jeg ønsker meg i 2016

.

Nytt år nye muligheter for nye lese opplevelser

Har lest

Min søster anbefaler bøker. Lager en liste for å holde oversikt.