2010
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Karl Ove flytter til Bergen for å gå på Skrivekunstakademiet. Tida der blir en stor skuffelse; han vil så mye, vet så lite og får ingenting til. Til tross for dette fortsetter han å skrive og lese. Gradvis endrer både skrivingen og forholdet til omverdenen seg. Dette er en roman om nye, sterke vennskap og et alvorlig, omskakende kjærlighetsforhold, inntil det avgjørende øyeblikket da faren dør, Karl Ove debuterer som forfatter og alt bryter sammen. Dette er femte bok av seks om forfatterens liv.
Omtale fra forlaget
Femte bind av den selvbiografiske romanen Min kamp er skrevet med voldsom kraft og oppriktighet. Karl Ove flytter til Bergen for å gå på Skrivekunstakademiet. Det blir en gedigen skuffelse; han vil så mye, skjønner så lite, og får ingenting til. Med et tilsynelatende grunnløst pågangsmot fortsetter han likevel å skrive og lese. Flere av de han kjenner, blir antatt og debuterer som forfattere, og han begynner å tenke at han selv i beste fall kan bli en habil litteraturskribent, men ikke kunstner. Gradvis endrer skrivingen seg. Forholdet til verden rundt ham endrer seg også. Slik blir dette en roman om nye, sterke vennskap, og et alvorlig, omskakende kjærlighetsforhold, inntil romanen igjen når frem til det eksistensielle omdreiningspunktet som kanskje er den avgjørende impulsen for romanserien: faren dør, Karl Ove debuterer som forfatter og alt bryter sammen. Karl Ove Knausgårds tredje roman innebærer en enorm litterær satsning, og er en stor bok i mer enn én forstand: Min kamp blir utgitt som seks romaner. Første, andre og tredje bok utkom høsten 2009, fjerde og femte bok kom våren 2010, og sjette bok utkommer våren 2011
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788249507153
EAN 9788249507153
Serie Min kamp (5)
Genre Biografisk litteratur
Omtalt sted Bergen
Omtalt person Karl Ove Knausgård
Språk Bokmål
Sider 607
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Litt snobbete som eg truleg er, styrer eg som regel langt unna alle bestsellarar og andre litterære motefenomen, i overtyding om at det massane likar truleg er av liten interesse for meg. Så også med fenomenet Karl Ove Knausgård. Eg opna inga bok av han før alle andre hadde slutta å gjera det. Men så las eg første avsnitt av Min kamp 1 - og vart hekta.
No er eg halvveges i Min kamp 5, der eg også er på heimebane i og med at kulissane er Bergen og handlar om eit miljø eg har eit visst kjennskap til.
Det er berre å ta av seg hatten for dette prosjektet. Knausgård har ei eiga evne til å dra lesaren inn i boka, det er som ein sit der og seier "meir, meir" - eg klarar ikkje å leggja desse bøkene frå meg. Eg har heldigvis Min kamp 6 igjen, deretter dei to første bøkene og "Sjelens Amerika", som eg les litt i no.
Men kva kunstar er det Knausgård nyttar seg av? Først og fremst dette at han er personleg, og at skrivinga hans handlar om noko verkeleg - dette er ikkje noko som er oppdikta og kunstig (jo, sikkert noko oppdikta her og der). Stilen er enkel og rett fram, på den same måten som eg i si tid beundra hos ein del amerikanske forfattarar, t.d. Henry Miller. Og det er ein nerve der, ein desperat dirrande nerve som treffer dei fleste. Fritt for litterært jåleri og oppstylta ord. Ja, eg er seld.
I denne femte boka om Karl Ove Knausgård befinner vi oss hovedsakelig i Bergen. Der ankommer han etter oppholdet i Nord-Norge og en etterfølgende loffetur til Hellas, hvor han nesten holdt på å strande, pengelens og for stolt til å be noen om hjelp.
Å skulle studere i Bergen var intet mindre enn frydefullt! Fra før av hadde han kun besøkt broren Yngve der, og dette medførte en rekke forventninger til hvor fantastisk dette skulle bli. Sånn sett var han lite forberedt på alle de råtne hyblene som ble studenter til del, og hvor fort gjort det var å bli blakk midtveis i semesteret – etter elleville studentfester tilsynelatende uten bekymringer.
Et sted Knausgård bodde var det til og med rotter. I en by med en konstant boligmangel grunnet tilstrømming av tusenvis av utenbys studenter, var det få som gadd å pusse opp utleiehyblene. De fikk jo leid dem ut uansett. Og studentene innfant seg med det fordi de ikke hadde noe valg. Å bli blakk i midten av november var imidlertid en ganske annen sak … Når man var nødt til å ta strøjobber midt i den verste eksamensperioden, var veien mot det totalt mislykkede kort.
Knausgårds år på Skrivekunstakademiet ble en stor skuffelse, til tross for at forfattere som Jon Fosse og Ragnar Hovland ledet skolen. Han fikk ikke til noen ting. Alle andre fremsto som mye mer begavet enn ham selv, og det meste av det han klarte å produsere av tekster ble karakterisert som klisjefylte, uten dybde og spenning i teksten. Nærtagenheten kom tidvis i veien for at han klarte å ta til seg kritikken og lære noe av dette. I perioder hvor han var blakk, brukte han mer og mer tid på å ta vakter på Sandviken psykiatriske. Som den sjenerte unge mannen han var, trengte han alkoholrus for å klare å komme ut av skallet sitt. Alkoholen ble i det hele tatt et stort problem for ham, fordi han mistet all kontroll over seg selv. Og fylleangsten satt lenge i etter de verste festene. Noe som derimot ordnet seg til det bedre, var forholdet til damer. Plutselig ville damene ha ham!
I de påfølgende årene følger vi en ung desperat mann, som forsøker seg som forfatter, men som mislykkes gang på gang. Han er svært opptatt av at han SKAL bli forfatter, men hva i all verden skal han skrive om? Kamerater rundt ham debuterer i tur og orden, mens han ikke får til noe som helst.
I denne femte boka er Knausgård atter på høyden igjen! Dette er en bok som fortjener terningkast 6! Ikke bare skriver han som vanlig usedvanlig godt, men i denne boka beveger han seg ned i dypet av sin sjel igjen – slik han gjorde i bok nr. 1 og 2. Jeg kjente igjen at det noen ganger gjorde vondt å lese hans beskrivelser av seg selv som ung, mislykket student i Bergen. I denne boka er faren så godt som fraværende. Samtidig er han til stede i Knausgårds bevissthet.
Dette er en bok som virkelig berørte meg! Dette kan selvfølgelig ha en del å gjøre med at jeg selv har studert i Bergen, og har vanket på de samme utestedene som Knausgård gjorde noen år etter meg – Hulen, Garage, Café Opera, Henrik, Wesselstuen etc. At jeg etter å ha lest 2500 sider om Knausgård, fremdeles vil ha mer, er ganske enkelt utrolig! Denne kolossen av en roman i seks bind, er – selv om det sjette bindet ikke har kommet enda – nødt til å lykkes! Jeg kommer til å stille meg i kø den dagen den siste boka kommer!
At årene i Bergen var tunge år og en kamp for Knausgård med sine forfatterambisjoner, er godt beskrevet i denne romanen. Nå gjenstår bare nr 6, og så er jeg i mål med å lese serien. God roman. Mer om min leseopplevelse kan du lese her
For alt var forandret, det visste jeg. Hjertet mitt sa meg det. Og hjertet tar aldri feil. Aldri aldri feil tar hjertet.
På vei tilbake begynte det å regne. Og det var ikke slik at det begynte med en dråpe eller to, og så langsomt økte i styrke, som jeg var vant til, nei her gikk det fra null til hundre på ett sekund: i det ene øyeblikket regnet det ikke, i det neste falt tusen millioner regndråper ned mot bakken samtidig, og en rislende, nesten klaprende lyd steg opp fra bakken rundt meg. Jeg småløp nedover mens jeg lo inni meg, for en fantastisk by det her var! Og som alltid når jeg så eller opplevde noe vakkert, tenkte jeg på Ingvild. Hun var et levende menneske som fantes i verden, hun hadde sin helt egen opplevelse av den, sine egne minner og landskap hun hadde vokst opp i og gått rundt i, og alt det var til stede i henne, denne veldige kompleksitet som et annet menneske er, og som vi ser så lite av når vi ser dem, men likevel nok til å fatte godhet for dem, til å fatte kjærlighet til dem, for det skal ingenting til, et par alvorlige øyne som gleden plutselig skyller gjennom, et par lekende og ertende øyne som famler, finnes det noe vakrere enn det? Med hele sin indre rikdom, likevel famlende? Man ser det, man forelsker seg i det, og det er lite, kan hende kan man si at det er lite, men det er alltid rett. Hjertet tar aldri feil. Aldri aldri feil tar hjertet.
... og så stod vi plutselig alene og pratet, helt fordypet i hverandre, jeg så ingenting annet enn henne, som skinte med et så sterkt lys at alt annet forsvant.
[...] men det vi leste, var ikke ingenting, det handlet om de ytterste ting, og var skrevet av de mest betydningsfulle tenkerne og forfatterne i den vesterlandske kulturen, og det var i grunnen et mirakel, at det bare var å fylle ut en låneblankett på biblioteket, så fikk man tilgang på det Platon, Sapfo eller Aristofanes hadde skrevet ubegripelig langt tilbake i tidens dyp, eller Homer, Sofokles, Ovid, Lucullus, Lucrets, eller Dante, Vasari, da Vinci, Montaigne, Shakespeare, Cervantes, eller Kant, Hegel, Kierkegaard, Nietzsche, Heidegger, Lukács, Arendt, eller de som virket i vår tid, Foucault, Barthes, Lévi-Strauss, Deleuze, Serres. For ikke å snakke om de millioner av romaner, dramaer og diktsamlinger som fantes. Alt en blankett og noen dager unna. Ingen av disse bøkene leste vi for å kunne gjengi innholdet av, slik det forholdt seg med pensumlitteraturen, men fordi de kunne gi oss noe.
Hva var dette "noe"?
For min del bestod det i at noe ble åpnet.
Jeg tenkte på å ta livet mitt, rett og slett bare legge på svøm utover havet, og det var en pirrende og fin følelse, det fantes en dragning i den, men jeg kom aldri til å gjøre det, det lå ikke i min karakter å gi opp. Jeg var en som holdt ut. Men ingen hadde sagt at man ikke kunne bli bedre mens man holdt ut.
Så, gjennom den kokongen som er våre liv, flommer tiden.
Viljen til å ta til meg kunnskap hadde også noe panisk ved seg, i brå og forferdelige innsikter forstod jeg at jeg egentlig ikke kunne noen ting, og at det hastet, jeg hadde ikke et sekund å miste. Farten i det var nesten umulig å få til å passe med den langsomheten lesingen krevde.
og blant dem la jeg merke til en ung fyr med barbert hode og adornoaktige briller, ikke minst fordi han på bordet foran seg hadde et eksemplar av Ole Robert Sundes roman Naturligvis måtte hun ringe. Det var et statement og et signal, en kode for de innvidde, som ikke var mange, og derfor ekstra verdifulle. Han leste Sunde, han måtte skrive selv.
Jeg elsket å stå på bryggen og se ned i det klare, grønne, friske og dragende vannet, hvor lange tangremser stod rett opp og fisker svømte forbi og krabber fór sidelengs bortover. Sjøstjerner, blåskjell, hele den rike undervannsverdenen. En plastpose kunne drive bortover langt nede i vannet. Jeg elsket også å kikke på kaien, de små pakkhusene, alt utstyr, alt garn og alle stamper og kasser og kanner som fantes der. Men mest av alt, himmelen, hvordan skyene gled gjennom mørket om natten, som skip på vei mot land, eller tårnet seg opp før uvær, som alltid kom fra vest, og som fikk hele huset til å riste og dirre og puste og banke.
En ting hadde jeg forstått da jeg jobbet på den første institusjonen. Livet var ikke moderne. Alle avvik, alle deformiteter, alle vanskapninger, all åndssløvhet, all galskap, alle skader, alle stkdommer fantes fortsatt, de var like nærværende som de hadde vært det i middelalderen, men vi hadde skjult det, vi hadde satt dem ut i enorme hus i skogen, ordet egne leirer for dem, holdt dem konsekvent ute av syne, slik at man fikk inntrykk at verden var sunn og frisk, at det var det som var verden og livet, men slik var det ikke, livet var også groteskt og forvridd, sykt og skakt, uverdig og fornedret. Menneskeslekten var full av tullinger, idioter, vanskapninger, enten de var født slik eller ble slik, men de var ikke lenger ute på gaten, løp ikke lenger og plaget vettet av folk, men befant seg i kulturens skygge, eller natt. Det var en sannhet. Slangens liv der i akvariet var en annen sannhet. En gang fantes det ingen skapninger med øyne på jorden. Så utviklet øynene seg.
Etter at K.O. Knausgård har gitt ut fem av de seks bebudete bindene i sin bokserie Min kamp, er det blitt et skille mellom de som leser bøkene og de som ikke leser dem. Det som overrasker meg er ikke at folk ikke leser bøkene, eller for den saks skyld, bøker generelt, men mengden av svake argumenter for å velge å avstå fra å lese disse romanene. Jeg vil ikke tvinge folk til å lese verken det ene eller det andre, men jeg mener det bør legegs bedre argumenter enn disse til grunn. For eksempel at man ikke har lyst.
1: Boka er for lang. (Og nært beslektet: Det blir for mange sider med seks bøker på 600 sider)
2: Jeg synes Knausgårds prosjekt er for kommersielt
3: Hadde jeg ønsket å lese om onani og for tidlig sædutløsning, kunne jeg lest et pornoblad
4: Jeg leser heller mine egne dagbøker enn Knausgård sine
5: Dette har jeg sikkert lest før, hos Mykle eller Proust
Disse bøkene er nominert til Sørlandets litteraturpris 2011. Stem på din favoritt på prisens hjemmeside
Her er skjønnlitteraturen som eg les i 2010. Grei måte å føre oversikt på!
Her samlar eg dei bøkene eg har i bokhylla mi. På denne måten kan eg sjølv få oversikt over kva eg har lese og kva som bør lesast før eg tar av hos bokhandlaren. Pensumbøkene tar eg ikkje med;)
Liste mest for meg selv - for å huske/holde orden på bøkene jeg leser. Dette skulle jeg begynt med i 1970 - DET hadde vært moro å hatt,det! ;)
Bøker jeg skal lese på grunn av Day zero prosjektet mitt -
Start 01.november 2016 til 30.juli 2019
.
https://litteraturverden.wordpress.com/2016/11/01/day-zero-project/
Bøker (skjønnlitterære og sakprosa) som Sissel Gran henviser til i sin samlivsbok Det er slutt (2016). Dessuten henviser hun til disse filmene: Skal vi danse?, Fire bryllup og en gravferd, Før midnatt og Tatt av vinden.