Ingen hylle
2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Et eldre ektepar reagerer forskjellig på den pakten de har inngått om ikke å snakke om fortida si. Mannen reagerer med å lukke seg inn i seg selv, mens kona prøver å bryte ut av isolasjonen og tausheten.
Omtale fra forlaget
Et eldre ektepar har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Mens han lukker seg mer og mer inne i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten. Hvem var hushjelpen de begge ble så sterkt knyttet til i en periode, men som de brått sa opp? Merethe Lindstrøm har skrevet et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen - den har vært der hele tiden.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788203197215
EAN 9788203197215
Språk Bokmål
Sider 215
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen. Voksen 2011 Nordisk Råds litteraturpris 2012
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Da denne boka fikk Nordisk Råds litteraturpris, tok salget av. Også jeg leste Lindstrøm for første gang nå. Boka handler om fortielse. Det er en stillferdig bok. Langsom. Det liker jeg egentlig. Men jeg blir ikke grepet, jeg ler ikke og gråter ikke. Samtidig er det noe besnærende i det hverdagslige, noe jeg kan kjenne igjen. Det er bra. Jeg liker de borende bøkene, likevel ble det litt stillestående. Og jeg forstod ikke slutten. Historien om sønnen som den kvinnelige hovedpersonen adopterte bort, er sterk, den sterkeste i boka. Hvordan hun behandlet ham. Grøss. Men den forsvinner litt for meg – har den noe med slutten å gjøre? Den handler jo om den jødiske mannens slektninger.
Helt grei bok. Men Nordisk Råds litteraturpris? Hm.
Eva og Simon snakker ikke om fortida. Hvorfor skal de belemre seg selv, eller enda verre, døtrene med det fortida? Den er ubehagelig og er jo over uansett. Stillheten og alt de unnlater å si, pakkes inn i bomull, og uten at det egentlig skjer så mye er dette en skikkelig spennende roman, man lurer og lurer på hvorfor dette ekteparet ikke snakker om tingene som har skjedd tidligere i livet, og gradvis får vi små drypp, eller snarere sjokk, som sakte, men sikkert oppklarer hvorfor hushjelpen de var så glad i plutselig måtte slutte, hvorfor Simon aldri har klart å fortelle døtrene om fortida, hvorfor Eva har bygd en slags mur av likegyldighet rundt seg.
Dette er en utrolig god og velskrevet roman. Stille og sterk. Les den.
Simon og Eva er et eldre ektepar som har sluttet å snakke sammen. I fortiden lurer spøkelser som stadig hjemsøker Evas tanker. De tre døtrene skjønner seg ikke på foreldrene, og to av dem reagerer med å ta avstand fra dem, mens yngstedatteren Helena prøver å få moren til å søke faren inn på et hjem. De kommer stadig tilbake til spørsmålet om hushjelpen som var som en del av familien, og plutselig ble sagt opp. Hva skjedde?
En stille roman om anger, fortielser og savn med nydelig språk.
Eg-forteljaren er ei kvinne, eg vil tippe ho er i syttiårsalderen. Ho har vore gift med Simon sidan dei var heilt unge, og dei har tre barn saman. I det siste (det kjem ikkje fram kor lenge det har pågått) har Simon slutta å snakke. Kona trur det er eit val han gjer, og gjennom boka kjem det fram mange episodar frå livet deira og val dei har gjort som kan ha ført til at Simon har valt å bli taus. Forfattaren skriv sårt og vart om misforståingar, fortiing og manglande kommunikasjon mellom ektefeller. Ho skriv verkeleg godt. Vann fortent nordisk råds litteraturpris 2012 for denne boka.
Dette var vanskelig, - jeg har ennå ikke bestemt meg for terningkast, hvis jeg gir noe. Jeg merker jo at det er en god bok som tar opp viktige problemstillinger, - jeg sier det i flertall, for det var jo så mange av dem: å leve med fortielser av fortiden, opplevelsen av at ektefellen forsvinner inn i sin egen verden, fortrengt skyldfølelse (over mangel på skyldfølelse?) ++
Hovedpersonens og ektefellens historier er skildret på en ukronologisk og flyktig - men tankevekkende - måte, samtidig som de er fulle av detaljerte skildringer, og igjen, jeg merker at det er godt gjort, men jeg vet ikke om jeg liker det, det kan bli litt konstruert og irriterende.
Og det samme vil jeg si om selve den historiebærende fortielsen rundt Simons fortid - hans historie var av det beste og mest interessante i boken - , - men at fortielsen av denne fortsatt var så viktig etter at barna var godt voksne i vår tid, - det er da ikke troverdig?
Og jeg-personen selv var jo et deprimerende eksempel på hvor galt det kan gå her i livet, - hennes surrete samvittighets- og historieløse overflatiskhet (huff, nå blir jeg moraliserende!)! Men en bok kan jo være god selvom man ikke liker hovedpersonen, - og hun var godt laget!
Skildringen av utviklingen av vennskapet med hushjelpen opplevde jeg som altfor detaljert og uttværet, selvom det kanskje var nødvendig for å forklare hvorfor skuffelsen ble desto større.
Men boken var jo også full av interessante tanker og observasjoner, og den var lettlest og fengende på sin måte, - hmm, jeg tror jeg lander et sted mellom terningkast fire og fem, og siden jeg må velge, blir det fem, - for den ga meg mye å tenke på!
Jaggu fikk forfatteren meg til å tenke. Denne kommer nok til å surre en tid i hodet. Et blogginnlegg har jeg skrevet, men det var ikke enkelt. Link til innlegget
av Merethe Lindstrøm. Utgitt 2011.
Denne romanen fikk Lindstrøm Nordisk råds litteraturpris for i 2012 og Kritikerprisen 2011. I litteraturgruppa mi var dette en av romanene vi vurderte å velge i fjor, men da vi leste mer om innholdet i romanen, fenget det ikke. Jeg kjøpte romanen tidligere i sommer fordi den var superbillig, for til vanlig velger jeg heller å låne bøker på biblioteket. Billig og bra, og veldig greit hvis man ikke liker romanen man leser.
Forlaget Aschehoug skriver:
"Et eldre ektepar har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Mens han lukker seg mer og mer inne i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten. Hvem var hushjelpen de begge ble så sterkt knyttet til i en periode, men som de brått sa opp?
Merethe Lindstrøm skriver fram et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden".
Romanen fenget meg i grunn lite. Jeg irriterte meg litt over skrivestilen (fortid, nåtid, assosiasjonspreget, repeterende) og opplevde ikke at tematikken vakte interesse. Eller kanskje det heller er hvordan forfatteren velger å legge frem tematikken? Jeg "følte" hverken innholdet i romanen eller med jeg-personens tanker. Hvorfor forteller ikke ekteparet om hemmelighetene sine? Hvorfor blir mye forbigått i stillhet? Jeg føler meg i grunn mer irritert enn beveget og er litt glad for at dette ikke ble en litteraturklubb-bok. Hvis jeg skal trekke frem noe positivt er det at tittelen er dekkende og god. Andre som har skrevet om romanen er Pervoluto og Beathes bokhylle. Førstnevnte sier at vel mye blir fortalt og ikke ikke vist, noe som jeg er helt enig i!
Den begynner så utrolig bra, med familieproblemer som vi bare skal dekke over og ikke snakke om. men etterhvert blir det bare tregt og altfor mange ord. Skummer meg gjennom slutten uten at jeg går glipp av noe.
De fleste andre har skrevet en god omtale om hva boken handler om, så jeg nøyer meg med min egen respons på den. Dager i stillhetens histore fungerer forsåvidt i den beskriver hva som skjer når folk mister evnen til å snakke. Det åpner for en rekke muligheter til å skjule hemmeligheter som kunne fått dramatisk innvirkning på livet og blitt utnyttet i en bok med i utgangspunktet spennende problemstilling. Desverre reflekterer bokens stil i alt for stor bokens tittel, og selv om det er vakkert og vemodig skrevet, takker jeg skaperen (Merethe Lindstrøm) for at hun nøyde seg med å skrive 2019 sider. Bokens spenningskurver og turning points var for svake, og tematikken ikke sterk nok til at jeg kan gi boken en for sterk anbefaling. På en måte syns jeg boken faller i samme grøft som Julian Barnes' Sense of an Ending. Her loves mye, men lite blir sagt.
Godt skrevet, godt skildret, som om å ta en titt inn i en annens sinn... Det er ikke mange som klarer å gi deg følelsen av å ha hoppet inn i en annens hode for en stund, men hun ga meg denne opplevelsen. Interessant, mange vanskelige tanker, men jeg syns den tok en god vending på slutten... Og det at det ikke ble overforklart i slutten var et pluss for meg. Den fikk fem, og den fortjener det, etter min smak da.
Noen elever skilte seg ut, og annethvert år var det kanskje en spesielt interessert elev, en som ikke mente lesningen av Olav Duun var en personlig fornærmelse.
Jeg trenger å fortelle det til noen, hvordan det kjennes, hvorfor det er så vanskelig å bo sammen med en som brått er blitt taus. Det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lenger. Det er følelsen av at du selv heller ikke er det.
Den har utsikt mot et dystert landskap, alderdommen.
Jeg er lœrt opp til å bekymre meg. Det viktige er å kle seg, gå på do, spise drikke, prate. Uansett hvor vondt det gjør, alt det andre.
Kanskje man avleverer skyldfølelsen i en kirke fordi man ikke vet hvor ellers man skal gjøre av den.
Jeg er blitt en av disse kvinnene som ser verden fra busseter, fra ut gjennom vinduer.
Tysk er et språk der man tilsynelatende kan snakke et helt kapittel til ende, setning på setning, uten å sette punktum og røpe hvem og hva som blir snakket om, før de siste stavelsene. Selve innholdet er pakket elegant inn, som plommen i et egg, man knakker forsiktig mot en kant og innholdet renner, selvsikkert, seigt, men vakkert og fyldig, ned i bollen. Man sier at man har observert, man har gjort seg noen tanker om. Man hat sich Sorgen gemacht.
Jeg prøver alltid å gjette hva du tenker på, mamma
Gjør du? sier jeg. Jeg snakker jo hele tiden.
Nei, sier hun. Du gjør ikke det.
Han sa at han alltid hadde lurt på hva det var som fikk dem ut på den utrygge isen. Om det var følelsen av overmenneskelighet eller tomhet som gjorde at noen prøvde seg på sånt.
I søvnen, i timene de glemte oss, tenkte jeg på hva som skadet dem hver dag, hva som formet dem eller var med på å forme dem, hva de var redd for, som jeg ikke visste om, ikke hadde forutsetninger for å fange opp, men som var synlige for dem der inne. Jeg følte meg så hjelpeløs. De virket og virker så nœr meg, men likevel lever de sine egne liv, jeg vet ikke om jeg kjenner dem så godt.
Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finne på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt av oss som jobber på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske undertoner. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier.
Bøker som tar opp problematikken jødeforforfølgelse eller
konflikten mellom jøder og palestinere på en eller annen måte
"Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finnes på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med det beste innen tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt ut av oss som jobber her på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske islett. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier."
https://bergenbibliotek.no/inspirasjon/litteratur/til-kjernen/kjerneboker
Kriteriet for å komme på denne listen, er at jeg får lyst til, eller er blitt lokket til, å lese boken uten å vite noe som helst om den. Disse omslagene taler til meg på en spesiell måte - eggende, litt foruroligende og vakre.
Det er langt mellom de virkelig gode omslagene. Hvorfor - kan man spørre seg.
Gode bøker med lavt sidetall for når du føler at du trenger å få lest litt bøker, men ikke egentlig har nok tid til å komme deg gjennom en bibel. Eventuelt novellesamlinger (kan være tykke).