Utdrag fra omtale på bloggen min:
Uansett – underholdende er det, med et persongalleri hinsides det meste, med alt fra en søkkrik aksjetrader med kokaingnistrende hjernevinninger til en kvinnelig uteligger med dype tanker om livet generelt. Og så Vernon selv, da – som jeg gleder meg til å følge i de to kommende bøkene.

Despentes er fryktløs og smart. Hun tar oss med på en heftig og uforutsigbar reise, med
musikken dundrende i ørene og før du vet ordet av det har hun deg der hun vil ha deg. Med
øynene vidåpne.

Vernon Subutex er en forhenværende platesjappeinnehaver i midtlivskrise. Han kommer i
manges søkelys da ryktet sprer seg om at han besitter private videoopptak av den avdøde
rockestjernen Alex Bleach. Mange vil ha kloa i disse og dette er utgangspunktet for noe som
oppleves som en punk-rock thriller. Rollegalleriet i Vernons nettverk er stort og gjennom disse
karakterene tar forfatteren oss med på en episk sosialrealistisk ekspedisjon som tar for seg
fattigdom, religion, pornografi, misogyni, rasediskriminering og mye mer. Antagelig vil du mislike
karakterene sterkt i begynnelsen, men de kommer til å gro på deg. Det er beundringsverdig
hvordan Despentes får til nettopp dette.

Dette er ei bok med høy "kultfaktor", noe som gjør at boka får en god del omtale, og tiltrekker seg ganske mange nysgjerrige lesere. Men det at forfatteren slenger om seg med transer, fitter og pikker, kola, lesber, pornoskuespillere, rockesangere som begår sjølmord og blakke platesjappeeiere som røyker sigaretter som er rulla av sneiper finni på gata, gjør ikke dette til ei god bok. Her skjer det altfor mye, hele tida, og resultatet blir en usammenhengende, anstrengende og lite troverdig historie som det, i hvert fall for meg, blir vanskelig å henge med i og engasjere seg i. Nå skal det riktignok sies til bokas forsvar at jeg bare er litt over halvveis, og jeg leser alltid bøkene ut, så vi får se, men foreløpig blir dette litt for kult etter min smak. Det blir nok litt hurtigspoling.

Veron Subutex. Virginie Despentes

Vernon Subutex si platesjappe Revolver i Paris går konkurs fordi ingen lenger kjøper cd-er. Vernon faller utenfor diverse støtteordninger, og må søke tilflukt hos gamle venner fra subkulturer. Gjennom disse stemmene går det dårligere og dårligere med Vernon. En vestlig verden, sett med forskjellige briller i et utenforskap i Paris, får vi usminket kritikk av det meste i Vernon vei nedover fra fast jobb ned til et liv i rennesteinene, fortalt i et brutalt, nærmest pubertalt ordvalg, for å understreke det opposisjonelle til det privatisere borgerlige samfunnet, hvor alle etablerte miljøer får gjennomgå - uansett politisk tilhørighet.

Jeg hørte den som lydbok, og i perioder ble det nok for mye fitteprat og fæle skjebner, men boka sitter i.
Tror den kunne blitt for sterk om hun ikke hadde tatt såpass hardt i språkbruken. Jeg er litt sånn Less i more - type. Så når forfatteren beskriver for mye, klarer jeg ikke koble meg skikkelig på - og teksten blir svakere. I dette tilfelle er jeg glad for det.

Det jeg likte best med denne boken var alle de ulike personene og hvordan de ser på hverandre, hvordan de andre ser på de og hvordan de ser på seg selv. Mange av vår tids paradokser blir tatt på kornet gjennom ulike observasjoner og dialog.

Det er nærmest udiskutabelt at "Vernon Subutex 1" er utformet for å provosere. Likevel, midt i sin råskap, oppleves boken både sjelfull og sårbar. Despentes skriver virkelig godt om figurer de fleste vil anse som avskyelige (fx. konemishandlere og høyreekstreme), samtidig som hun gir dem en troverdig og nyansert stemme.

Jeg kan imidlertid forstå at boken kan være en "hit or miss" for mange lesere. De innledende kapitlene var et slags kultursjokk av nonchalant narkotikabruk, rock og vilkårlig sex. Jeg omfavnet dog ganske raskt den litt kaotiske karakteren til romanen, og gleder meg til å lese bok nummer to.

Første del av tre bøker om Vernon Subutex, tidligere eier av platebutikk nå blakk og uten bostedsadresse.

Med seg i bagen sin får han med seg noen private videokassetter av sin avdøde kompis, tilfeldigvis også rockestjerne og nasjonalt ikon. Her er det altså en potensielt gullgruve, men kan han tillate seg selv å dele en kompis sin fortrolige siste hilsen med offentligheten?

Det får vi ikke vite i denne boka, men vi får møte et urimelig stort knippe andre karakter, alle som forfatter Despentes, må jeg innrømme, skriver skikkelig godt om.

Noe annet om Despentes. Her har Aune Sand møtt konkurranse, for her humpes det avgårde i øst og gevær. Hun virker jo helt besatt!

I det store og hele skrives det virkelig godt, men flyter litt mye mellom litt for mange karakterer som gjør meg usikker på om jeg gidder en eller to bøker til.

Jeg ender med å trille til terningkast fire for denne boka i krysningen mellom Sult og Jordbærmus.

Njæh... ganske reperetende i stilen etter hvert: Stadig nye folks indre monologer om samtids-Frankrikes jævlighet. Jeg kjedet meg ganske ofte med denne boka.

En ungdomsbok for menn som pusher 50? Språket er lett og påtatt "røft", et stort persongalleri med personer vi såvidt får hilse på, men som vi ikke treffer igjen. Kanskje mange av de dukker opp i vol 2 og 3? Det får nok ikke jeg vite, for det holder med denne for meg.

Puh. Endelig ferdig.
Og det sier jeg trass i at boka som sådan er godt skrevet, har et sjeldent modig språk og sikkert meget presise beskrivelser av en flik av Fransk, eller var det Parisisk (under-) kultur?.
Jeg får bare innrømme at jeg ikke har peil (eller interesse) for verken Franske "underground" pop grupper, små-film regissører, platesjapper eller det hav av halvnarkomane selvforherligende idioter av noen tapere som utgjør en stor del av bokas personalgalleri.
Kapittel etter kapittel møter vi nye miljøer, men felles for dem alle er for det meste at alle rundt hovedpersonen er enten dust, hore, hjernedød eller, whatever. I hvert fall totalt mislykka.

Slik er ikke verden. Tror ikke på dette!

Positivt vil jeg trekke fram oversetter Gøril Eldøen. Her tror jeg hun har gjort en formidabel jobb med å fange bokas ekstremt vekslende språk, mellom det nesten dekadente til det språket man forbinder med med gatas loosers og taperne.
Dette er overbevisende fortalt, noe selvfølgelig Virginie i første rekke må krediteres for.
Men, for meg blir det altså altfor mye gørr, porno, og elendighet til at jeg gledet meg til neste side.
Skal jeg så lese bok 2?
Hmm
Usikker.
- Også på om Terningkast 3 er rett

Prinsessen får gave fra bokbransjen H. K. H. prinsesse Ingrid Alexandra fylte 18. år 21.01.22 «Bokbransjen har gått sammen om å gi prinsessen en dannelsesgave. Og hva er vel mer dannende enn en bokpakke? I et videointervju i regi av NRK svarer prinsessen på spørsmål fra andre ungdommer. En av ungdommene spør hva prinsessens nyttårsforsetter er. Prinsessen svarer: Å lese mer bok og være mer aktiv. Bokpakken består av et utvalg av de siste års vinnere av Brageprisen, Kritikerprisen, Bokhandlerprisen, Bokhandelens sakprosapris, Vesaasprisen, Rosettaprisen, Bastianprisen, Uprisen, Årets tegneserie og Arbeiderlitteraturprisen» (bok365.no, 21.01.22)

Enkelte bøker er også portretter av byer - der romankarakterene vandrer rundt i byen.

Flanøren er en gående betrakter av byen, sporadiske beskrivelser av en reise uten mål, men med mye mening. Jeg åpner listen min også for det som ikke er sorgløst, men mening må det ha.

Disse romanene kan være litterære reiseskildringer av en by.

Kom gjerne med innspill om bøker og byer som bør ha plass på listen.

Målet er 65 bøker.

Oppdateres løpende

Dette er liste for romaner og fiction. Lånt på bibliotek.