Fra min bokprat om denne boka:
I denne romanen får vi innblikk i en historisk hendelse jeg ikke hadde hørt om: De Sør-Koreanske myndighetenes massakre på sivilbefolkningen i byen Gwangju i 1980. Han Kang er selv fra området. Istedenfor den store, historiske skildringen får vi små blikk inn i tida før, under og etter massakren. Ungdommen som sitter på vakt ved gymsalen der alle likene legges for identifisering. Den som sitter på bar mange år etter og drikker fordi minnene er uutholdelige. Foreldrene som aldri finner ut helt hva som skjedde med barnet sitt. Den døde som ligger i en haug i skogen. Språket er lavmælt, rolig, ganske poetisk, og det får virkelig fram det brutale i overgrepene som skjer. Dette er rett og slett rystende skrevet om volden som bor i oss mennesker, om hvor plutselig den dukker opp og om hvor mye den skader, også lenge etter at den har skjedd.
Forfatteren har tidligere vunnet den internasjonale Man Booker-prisen.

Jeg likte godt den historiske delen av denne boka. Det er tydelig at forfatteren har satt seg grundig inn i stoffet, og beskriver det levende. Men krimdelen imponerte meg ikke. Selve drapet virker mest som en unnskyldning for å få Sime ut på Entry Island, og de fleste virker heller likegyldige til oppklaringen. Hovedpersonen Sime lider av mangeårig søvnmangel, og gjør tildels så slett jobb at det er utrolig at han ikke er permittert. Jeg sitter flere ganger og lurer på hva en ekte drapsetterforsker ville sagt om valgene som gjøres av politiet.
Så har du den åpenbare bruken av "Chekhov's gun". Et stykke ut i historien går Sime en litt formålsløs spasertur opp på en klippekant. Gjett om han havner der igjen sammen med morderen en mørk og stormfull kveld (bokstavelig talt)?
Sist men ikke minst har du beskrivelsene av de kvinnelige karakterene i boka, som nesten utelukkende fokuserer på utseende og i ett tilfelle er skikkelig rasistisk. Det er ikke nødvendigvis Peter Mays feil at Sime tenker slik om kvinner, men det plager meg likefullt.
Noen smakebiter:
"Med sitt korte, brune hår med lyse striper og slanke, atletiske figur, var det noe nesten guttaktig ved henne. Men det fantes ikke noe maskulint i de glassgrønne øynene eller de myke, røde leppene som strakte seg over de hvite tennene i det vinnende smilet." (kollega og ekskone)
"Alt ved henne distraherte ham. Måten håret falt mot skuldrene, stille akkurat nå, men likevel levende fordi det var naturlig fall i det. Så mørkt at det var nesten svart. De merkverdig ubevegelige øynene som ga ham følelsen av at de så tvers gjennom ham..." (første avhør med en mistenkt)
"Hun var ikke stygg, men heller ikke tiltrekkende." (samtale med nabokvinne)
"Hun var nærmere førti enn hun antakelig likte å innrømme, og var fremdeles en svært vakker kvinne. Hun hadde på seg en kortermet, avklippet topp som viste fram en brun, flat mage over stramme jeans som fremhevet de smale hoftene hennes." (samtale med en mistenkts kone)
Og ikke minst -Sime hos psykologen:
"Catherine var vel i begynnelsen av førtiårene, antok han. Hun hadde på seg en hvit bluse, åpen i halsen, og svarte bukser, en tiltrekkende kvinne, slank med kort, svart hår og vakre, skrå øyne, en arv fra sin slekts opprinnelige røtter et sted i Asia. Canada var en smeltedigel av ulike etnisiteter, og selv om han anså seg selv for å ha fransk som førstespråk, virket det likevel underlig at denne kvinnen snakket fransk med ham." Etterpå nevnes det helt kort at hun har doktorgrad...

Til tross for Simes store søvnproblemer, voldsomme oppførsel og indre kvaler kan du jo gjette om han "reddes" av en vakker, mystisk kvinne til slutt? Sukk...
Om du vil ha en krim som helt uhemmet spiller på denne klisjeen synes jeg du heller skal lese Clinch av Martin Holmén, som faktisk gjør dette på en stilig og gjennomført måte.

Boka var fort og greit lest, men da jeg tenkte på den etterpå ble jeg såpass irritert over det jeg har nevnt over at jeg definitivt ikke vil kalle den mesterlig slik det står på omslaget.

Til slutt forekom det et par oversettervalg som jeg også reagerte på, men nå finner jeg bare igjen det ene: hvorfor bruke anglisismen artritisk når man har det helt greie norske ordet giktisk?

Denne boka har jeg virkelig forsøkt å lese ferdig, men jeg klarte det ikke. Dette blir veldig tungt av utallige navn, militære begreper og tall på soldater etc. Det er hjerteskjærende skildringer her av soldatenes skjebnesvangre ferd over fjellet om vinteren uten utstyr. Det er bra at noen forsøker å få fram hverdagsmenneskers liv på denne tida. Og jeg vet boka har truffet folk veldig. Solid, men ikke særlig engasjerende for meg.

I denne boka skriver Bringsværd om sitt forhold til myter, eventyr og litteratur. Hva er forskjeller, og hva er likheter? Finnes det bra og dårlig litteratur? Han proklamerer seg som pessimist, samtidig som han viser stor tro på fantasiens og fortellingenes kraft. Jeg synes Bringsværd er som best når han skriver som i denne boka; med mange avbrudd og stikkveier fram til noe som kanskje er et poeng, krydret med ytterst sitatvennlige avsnitt. Sist, men ikke minst får vi være med på en minneverdig gudstjeneste hos den internasjonale klovnekongress.

Dette er så klassisk krim noir at det nesten blir parodisk. Ord som jerngrep, pengeinnkrever, skyggeside, illegale barer, gledespiker, bakgater gir dere et bilde på hva det handler om her.
Det som gjør boka bra er at den omfavner sin egen sjanger. Det er tydelig at forfatteren har gjort god research, og skriver fram et så levende bilde av Stockholm under depresjonen at du føler deg kald på tærne ute i vintergjørma og lukter sigarrøyken fra overklassens salonger. Holmén får den svenske hovedstaden til å virke som et fremmed sted, samtidig som det kjennes nært. Hvis du har sansen for denne typen krim, der beinharde menn er litt myke på bunnen, der replikkene sies gjennom munnviken og der damene er vakre og tragiske, så har du en innertier i Clinch.

Dette var morsomt å lese! For hva skjer når kvinnene plutselig får det fysiske overtaket over hele jorda? Som leser kan man ikke unngå å bli litt revet med, og man heier på kvinnene som smelter bilmotorer i Saudi-Arabia fordi de ikke får lov å kjøre, på kvinner som frigjør seg selv fra menneskehandel og slaveri, på jenter som kommer seg unna overgrepsmenn ved å bruke de nye evnene sine. Men så, da? Hva gjør dette med politikken? Hva gjør dette med religionen? Er den kvinnelige delen av menneskeheten noe bedre til å takle makt enn den mannlige? Om svaret var ja hadde dette blitt en kjedelig bok... Og det er den ikke! Dette er energisk, spennende og medrivende. En skikkelig karamell av en dystopi for deg som for eksempel liker Margaret Atwood. Jeg gleder meg allerede til TV-serien som sikkert kommer.

Noen ganger rammes jeg av lesetretthet. Jeg leser bøker og tenker, tja, den var jo fin den, men så er det liksom ikke mer enn det. Men man gir ikke opp, for hvem vet? Plutselig kommer man over en perle. Og i 2018 var dette perlen jeg fant. Bare tittelen (som for øvrig er fra et dikt av Yeats)! En søndag ettermiddag satt jeg og ble fløyet av sted på lette vinger av denne boka. Vi møter familien Morrison i Midtvesten i USA, i 1918 –idet verden er i ferd med å rammes av influensaepidemi. Moren i familien rammes av sykdommen, og vi får en tredelt fortelling der vi først møter Bunny på 8, så Robert på 13 og til slutt mannen James. Barndommens virkeligheter, båndet mellom moren og sønnene, forholdene i familien, alt skildres med varhet, nærhet, stillhet. Den gjør ikke mye ut av seg, tvert imot. Det er så utrolig vakkert skrevet! Dette er ingen ny bok. Den kom ut i 1937, og Maxwell selv døde i 2000. En stor takk til Pax forlag og oversetter Merete Alfsen som har gitt oss denne lille juvelen på norsk.

En nydelig bok! Små anekdoter, dikt, fakta og fortellinger om fuglene våre, og ikke minst de mest fantastiske fuglebildene jeg har sett. Dette er en bok med så mye kjærlighet til fuglene at man blir fullstendig sjarmert. Jeg er sikker på at alle kjenner noen som er litt ekstra opptatt av fuglebrettet sitt. Da er dette en perfekt bok for dem!

Jeg har etter hvert blitt skikkelig fan av Steffen Kverneland, og han er utvilsomt en av de mest interessante tegneserieskaperne i Norge. Han har for eksempel laget strålende bøker om Olaf Gulbransson og selveste Munch. I denne boka griper han derimot til egen familiehistorie. Da Kverneland var 18 begikk faren hans selvmord. Faren hadde slitt psykisk lenge, men han ventet rett og slett til ungene ble store. Dette er en bok du kan lese fort, og så komme tilbake til mange ganger. Kverneland utforsker sin historie med god tekst ikke minst med tidvis fantastiske tegninger. Temaet er uutholdelig, men jeg synes Kverneland reiser en vakker bauta over sin far. Denne

Hvis du synes at verden er et mistrøstig sted der alt går utforbakke og ting var mye bedre før synes jeg du skal ta deg tid til denne boka!

Rosling var professor i internasjonal helse, og dannet en stiftelse med sønnen og svigerdatteren som heter Gapminder. Formålet er å bekjempe uvitenhet med et faktabasert verdensbilde som alle kan forstå. Og den siste delen der er jo ganske viktig! Noen av dere har kanskje sett klipp med Rosling, på TED-talks eller ellers. I denne boka får du en enorm kunnskapsbase av fakta og statistikk presentert på en tiltalende og lettfattelig måte. Og hovedbudskapet er at veldig mange mennesker har fått det veldig mye bedre! Mange lever i elendighet, OG ting blir stadig bedre. Det går nemlig an, med fakta i hånd, å mene begge disse tingene på en gang og ha helt rett. Jeg liker at boka ikke retter så mange pekefingre. Det er ikke onde politikere, journalister eller storselskapers skyld at vi oppfatter verden feil. Vi har feiloppfatninger alle sammen! Og vi må begynne med å øke kunnskapen om våre egne feiloppfatninger. Boka vil hjelpe oss å forstå hva som er de største utfordringene i verden i dag og bruke ressurser på dem, og ikke det vi tror er problemene.

Jeg synes denne boka var trøstende på et vis. Det er godt å vite at ikke alt tyder på at man lever i endetiden, og at menneskeheten på mange områder har klart fantastiske ting, og fortsatt gjør det. De synes bare ikke så godt fordi de tar tid.

Et viktig og aktuelt tema, og en vanvittig og hjerteskjærende historie. Gangdal vet å finne temaer som smerter, og jeg glemmer nok aldri "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl". Når det er sagt, synes jeg ikke denne boka er så veldig godt skrevet. Jeg er glad jeg har lest boka, men som litteratur er det ikke mer enn midt på treet.

Fra min bokprat om denne boka:
Ringdal er en 29-årig debutant, og her møter vi det jeg forstår som et ungt menneske som er forelska, og der den ene vil mye mer enn den andre. Og det gjør vondt! Ringdal har slående bilder og fiffige formuleringer synes jeg. Jeg-personens sitasjon er lagt fram sånn at du kan kjenne deg igjen, eller i hvert fall forstå hvordan dette føles. Jeg finner humor her også, selv om den nok er av det ganske svarte slaget.

Fra min bokprat om denne boka:
Dette er en snakkis-bok fra USA. Perfekt for deg som vil bli klokere på en del av den amerikanske befolkningen som kanskje ikke kommer så ofte til orde. J.D. Vance skriver om oppveksten sin i et fattig arbeiderklassemiljø i Ohio. Vance beskriver en oppvekst med utrygge hjem i et nabolag med vold og fattigdom. Selv kommer han seg inn på en eliteskole, inn i militæret, og beskriver en formidabel klassereise slik bare amerikanere kan. Men han lovpriser ikke. Dette er ydmyke og ettertenksomme refleksjoner over hvor han kommer fra, over slektas og omgivelsenes påvirkning –hvorfor klarte han seg mens så mange andre ikke gjør det? Hva er det med det amerikanske samfunnet som skaper så store klasseskiller? Og hvorfor klarer ikke folk å hjelpe seg selv, når det faktisk finnes muligheter? Boka er smidig og lettlest skrevet, og kanskje litt vel amerikansk i stilen til tider. Men man får stor empati med folka Vance skriver om, som kjemper så hardt i en tilværelse der den yngre generasjonen får det verre enn de før. Her finner du også en fantastisk bestemor, som har levd et brutalt liv, og som kanskje blir tunga på vektskåla for at Vance klarer seg.

Fra min bokprat om denne boka:
Vitanza er fra Halden, og dette er hans fjerde bok. På utsiden av boka står det roman, men her har vi en fortelling godt planta i virkelige hendelser. Vitanza har nemlig snakket med en Syria-farer, en fremmedkriger, som sitter i fengsel i Norge nå. I boka kalles han Tariq, og vi får høre hans historie. Hovedinntrykket er en søkende sjel som opplever mye tidlig i livet. Han går på internatskole i Pakistan med militær disiplin, har en ungdomstid fylt av festing og narkotikahandel, og er hele tiden på leting. Så finner han islam, akkurat i det Syria-krigen er i gang. Etter hvert føles det ikke nok å sitte i Norge, og han reiser til Syria sammen med en kamerat. Siden dette er en roman trenger vi ikke å bry oss så mye om alt er sant, selv om du lett kan Google deg til hvem dette egentlig er. Det vi får er Tariqs minner, Tariqs virkelighet, Tariqs versjon. Det er nok mye vi ikke får vite her, og flere steder savner jeg litt mer refleksjon rundt krigen Tariq befinner seg i. Men her er vi tilbake til noe viktig med litteraturen: den gir deg nye perspektiver og innblikk i andres virkelighet. Syria-farere har et liv og en historie, de er hele mennesker. Så selv om krigeren Tariq har gjort ting som han er i fengsel for i dag, kan vi som lesere fortsatt få sympati med mennesket Tariq. Det synes jeg Vitanza får fram på en god måte.

Boka er nominert til ungdommens kritikerpris. Det har fått både gode kritikker, og blitt kritisert for å være et forsvarsskrift fra nok en «uskyldig dømt» kriminell. Les og døm selv!

Fra min bokprat om denne boka:
Boka finner sted i Tyskland, rett etter andre verdenskrig. Landet er nedkjørt, og andre land har interesser å beskytte der. De fleste, og spesielt tidligere krigsforbrytere, vil helst legge krigen bak seg og komme videre. Hovedpersonen er Bernhard Günther; en fallert privatetterforsker som forsøker å drive et slitent hotell da en mystisk, vakker kvinne kontakter ham. Snart er han innblandet i både storpolitikk og dramatiske hendelser.

Dette er klassisk noir, med hardbarkede menn og vakre kvinner, skarpskårne dialoger over våpen og alkohol. Så hva er det som hever denne boka og gjør den til noe ekstra å lese? Det må først og fremst være hovedpersonen. Günther har en mørk fortid som han må leve med. Den utnytter han i jobben, men han forsøker ikke å unnskylde den. Han har et svært mørkt syn på verden, og det gjør ham bitende ironisk. For å like denne boka må du ha sans for Günther. Den er en oppfølger til det som kalles Berlin Noir-trilogien, som Philip Kerr er mest kjent for, men det gikk helt fint å lese den alene. Når det er sagt var dette en så god leseropplevelse at jeg fikk god lyst til å lese forløperne også. Det er først og fremst språket som hever ham over mange andre i denne sjangeren. Jeg hadde stor glede av språket i denne boka. Forfatteren kommer med helt slående beskrivelser av folk, og han skriver skikkelig morsomme replikker til sin hovedperson.

Fra min bokprat om boka:
Det er fort gjort å glemme Karin Fossum i sensasjoner og suksesser, selv om hun er prisbelønt og populær. Hun skriver og skriver, dette er vel hennes 11. krim med Konrad Sejer som etterforsker. Men Karin Fossum er en stor menneskekjenner, som tilfeldigvis bruker kriminalhistorier til å fortelle om dem.

I denne boka møter vi Ragna Riegel. Hun er 46 år, jobber på Europris, har ingen venner, knapt familie, bor alene, lever et enkelt og ensomt liv. Men en dag ligger det en lapp i postkassa hennes der det står at hun skal dø. Og livet til Ragna Riegel rakner. Nå sitter hun og forteller historien sin til Sejer. Sejer har bare en birolle i boka. Det er Riegel som er viktig. Sakte, sakte får vi vite mer om Riegels liv, om hvor desperat hun etter hvert blir etter å finne ut hvem som er etter henne. Vi skjønner at noe grusomt har skjedd, men får ikke vite hva. Her er poenget å beskrive Reiegels tur ned i mørket. Fossum skriver rolig og avmålt om hvordan livet til Riegel snører seg sammen og blir mørkere og mørkere.

Dette er ikke boka for deg som vil ha action og et kjapp spenningskick. Her må du ta deg tid til å tenke, føle og oppleve noe sammen med Riegel og Sejer. Det er virkelig dystert og imponerende gjort.

Fra min bokprat om denne boka:
Ja, det er DEN Eirik Jensen. Her suges vi inn fra første setning, der vi kastes inn i et spektakulært verditransportran på E6 nord for Oslo. Under etterforskninga møter vi møter Sjur Holt, i avsnittet for spesielle operasjoner. Han er leder, men når denne saken kommer må han ut på gata og snakke med gamle kjenninger. Sjur Holt er en tøff fyr, og sammen med kolleger bruker han de fleste metoder for å finne ut hva som har skjedd. Samtidig får vi noen tilbakeblikk på Sjurs tidligere opplevelser, et brutt forhold, egne feil.

Jeg tror det er mye realisme i beskrivelsene av gjennomføringen av spaningsoppdrag, og det sterke samholdet mellom kollegene. Vi finner også mange meninger om hvordan behandling av politikilder bør gjøres, og en viss forakt for byråkrati og politisk spill. I denne boka finner vi også mange grep som sklir rett inn i denne hardkokte sjangeren; for eksempel den sinte sjefen som ikke forstår virkeligheten der ute og møtet med den mystiske, vakre kvinnen -som attpåtil ber ham med hjem.

Det er ingen overraskelser i denne boka, du får akkurat det du ser. Språket kan halte litt innimellom, men boka er lett å lese og har mye dialog, så jeg tenkte egentlig ikke på det før etterpå. Jeg må innrømme at når innledninga med ranet var unnagjort, var det mest spennende i boka også unnagjort for meg. Jeg skal innrømme at jeg valgte boka fordi jeg var nysgjerrig på Eirik Jensen, og han har sikkert hatt god bruk for bakgrunnen sin i arbeidet med denne historien. Boka funker som greit, norsk alternativ til en actionfilm, men ikke forvent deg mer.

Dette er en uhyggelig, vemodig, fredelig og litt annerledes postakopalyptisk roman. Nesten hele verdens befolkning dør brått i en verdensomspennende influensaepidemi, og boka følger en gruppe mennesker før, under og etter den store tragedien. Mye sirkler rundt skuespilleren Arthur og hans venner, medspillere og familie.

Boka viser hvor lett verden går videre uten oss. Her er ingen zombier eller dveling ved voldelige hendelser, selv om de skjer. Det er mer en undring over hvor fort alt vi tar for gitt kan bli borte og virke som noe utrolig og abstrakt for de som kommer etter. Jeg måtte tvinge meg til å lese saktere for å få med meg de poetiske og ettertenksomme beskrivelsene av landskap og mennesker, selv om jeg var utålmodig etter å bla om. Hvordan skal det gå med den omreisende symfonien? Kommer de seg unna den farlige profeten, han som mener det var en mening med at akkurat han overlevde? Jeg gikk fra denne boka i ettertanke og stor takknemlighet over det livet jeg har, som er et usannsynlig glimt i menneskehetens historie og som ikke bør tas for gitt.

Dette er en bok skrevet i et enkelt, nesten litt tidløst språk. Samtidig er det etter hvert ingen tvil om hvem som forteller, det er Maria –Jesu mor. I denne romanen er Maria en gammel kvinne. Hun lever mer eller mindre i skjul, og oppsøkes av det jeg tolker som disipler som vil høre henne fortelle alt som har skjedd, igjen og igjen. Men Maria forteller ikke slik de helst vil høre historiene. Marias historie er full av sorg og resignasjon, men også sinne og bitterhet.

Dette er en lavmælt men intens bok. Den er lett å lese men sitter i en god stund etterpå, og kan nok gjerne leses flere ganger.

Her har vi en lettbeint, men grundig fagbok om menneskenes jakt på udødelighet. Vi begynner med greske, egyptiske og mesopotamske guder som hadde udødelige kropper og kunne ha samkvem med vanlige dødelige, ofte til stor fare for de utvalgte menneskene. Noen få utvalgte kunne gjøres udødelige, eller de kunne gjøres guddommelige og deretter dødelige igjen, eller de kunne først dø og deretter hentes til evig liv av gudene. For å oppnå evig liv kunne man reise langt og til spesielle steder eller innta spesielle ting, som epler fra Edens hage eller alkymistenes mystiske drikk. Noen ble dømt til evig vandring og var udødelige mot sin vilje, som den evige jøde eller den flyvende hollender. Med kristendommen kom dessuten noe nytt: alle troende ble lovet evig liv, ikke bare noen få utvalgte. Vi får høre om frykten for hva som kunne skje under gjenoppstandelsen hvis kroppen din hadde blitt ødelagt på noe vis. Vi får beskrivelser av norrøne dauinger og middelalderens alkymister, hele veien til vår dagers zombier, vampyrer og kyborger. Og vi kan lese om dem som håpefullt fryser ned seg selv i håp om at framtidas vitenskapsfolk kan hjelpe dem å leve videre.

Litteratur og sagn, film, TV og vitenskap –rikholdige kilder flettes sømløst inn i teksten og gjør dette til en veldig interessant vandring gjennom flere tusen års kulturhistorie. Tonen kan kanskje virke litt uærbødig, men jeg synes det passer bra. Og forfatteren er ikke uten sympati for denne fellesmenneskelige streben, selv om man neppe får større tro på evig liv etter å ha lest Udødelighetens historie.