Denne boka har en helt åpenbar agenda: den ønsker å så tvil om årsaken til Jan Wiborgs død. Offisielt begikk han selvmord. Forfatteren går langt i å antyde at det kan ha vært drap. Boka sier det aldri rett ut, men jeg oppfatter den som redelig allikevel, fordi det er så åpenbart hva som er hensikten. Og Lindh skriver profesjonelt, journalistisk, greit. Men han overbeviser ikke meg.

Det er fascinerende at en så ruvende skikkelse i norsk offentlighet har blitt helt borte i løpet av få tiår. Eller er det bare jeg som aldri hadde hørt om ham? Harry Fett kommer ofte til orde selv, og det er artig å lese om alle akademiske intriger som fantes den gangen også. I tillegg til å være en solid, tradisjonell biografi synes jeg Aavitsland får så godt fram den store endringen i mannsrollen i løpet av Harry Fetts liv. Til tross for store faglige og samfunnsmessige triumfer oppfatter jeg ham etter hvert som en litt ensom mann. Dette spennet gjør boka interessant.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg visste svært lite om Voltaire. Derfor var det gledelig at denne boka var så givende å lese. Danielsen har stor kunnskap, men klarer å formidle den på en lett og tiltalende måte. Hun skriver ledig og kommer kjapt til poenget. Synes jeg fikk bedre innsikt i hvordan man tenkte om litteratur på Voltaires tid. Danielsen klarer å gjøre et temmelig smalt tema tilgjengelig for en allmenn leser.

Denne boka vrir på tidsoppfatninga di og gjør det velkjente 1900-tallet til et fremmed, uhyggelig sted. Imponerende komponerte dialoger. Skikkelig mindfuck!

Mørk, innestengt og fåmælt mann. Han går på jakt, ser tilbake på livet, undres over sin far, trenges opp i et hjørne. Mange fine naturscener. Jeg får sympati med hovedpersonen, spesielt som barn, og forstår hvorfor han bygger opp et sånt enormt indre trykk. Jeg måtte tenke på min favoritt David Vann og hans univers. Emanuelsen rekker ikke opp til Vanns nivå etter min mening, men er absolutt verdt å lese.

Fiffig fortellergrep

Her har vi en bok der hovedpersonen dør allerede i annet kapittel. For deretter å overleve i tredje. Og det sier det meste, egentlig.

I Liv etter liv har nemlig forfatteren valg et fortellergrep som jeg ikke kan huske å ha sett før, men som jeg falt veldig for. Jeg mener at temaet for denne boka er Europa, og spesielt England, på 1900-tallet. Og for å belyse et så stort tema i en roman, vil mange forfattere enten følge en slekt gjennom årene, eller fortelle om mange, mange forskjellig personer. Kate Atkinson har valgt å følge én familie, familien Todd. Men samtidig blir denne familien utsatt for mange av hendelsene som kunne påvirke en familie på 1900-tallet. Og det betyr at flere av dem dør. Stadig vekk. Og dermed må vi begynne forfra. Ved hovedpersonen Ursulas fødsel i 1910. Og jobbe oss framover på nytt, i håp om at det skal gå bra denne gangen.

Det virker kanskje rart dette grepet med å hoppe tilbake til start hele tida. Men det er utrolig effektivt. For eksempel når det tar så mange kapitler å overleve spanskesyken. Vi følger den samme familien, og bryr oss om Ursula, og håper at det skal gå bra denne gangen. Samtidig er det jo et utrolig effektivt bilde på hvor mange som faktisk døde av denne sykdommen! Og hvor store omkostninger første verdenskrig hadde. Over 50 sider av boka går med til å kjempe familien Todd forbi 1918. Det sier mye om Europa på denne tida, synes jeg.

Atkinson skriver godt! Vi følger også livet til resten av familien, og hvordan varianter av like hendelser får nye konsekvenser for dem. Samtidig er forholdet mellom familiemedlemmene det samme, og personlighetene deres forandrer seg egentlig ikke. Jeg blir glad i menneskene hennes og vil dem vel. At de utsettes for forskjellige hendelser i mange varianter gjør at de får vist fram mange fasetter av seg selv, og dermed blir mer virkelige for meg.

Fascinerende nok blir Ursula påvirket at det spesielle fortellergrepet. Alle gjentakelsene setter etter hvert preg på henne. Som liten får hun forutanelser, og rammes stadig av uhygge og følelse av fare. Men hun vet ikke hvorfor, og det gir henne store sjelekvaler.

En av grunnene til at jeg liker boka er kanskje at når man som leser gjennomskuer fortellergrepet ganske kjapt så føler man seg litt smart, og finner desto større glede i å lese resten og finne spor etter det vi som lesere vet, men som ikke hovedpersonene vet. Jeg liker også dette hva hvis-aspektet og det litt fabulerende ved ideen. Og jeg liker det veldig engelske i boka. Gjennom bøker og TV-serier og filmer opp igjennom årene har man jo ofte blitt utsatt for Det Engelske, og her kan man virkelig kose seg med personligheter, replikker og beskrivelser som gjør at alt blir levende for mitt indre øye.

Dette er kanskje en umulig bok å filme, men du verden så artig hvis noen hadde prøvd!

Fra min bokprat om denne boka

Hovedpersonen flytter til Oslo etter videregående. Hun skal egentlig studere, men det skjærer seg allerede første dag. Etter hvert går livet hennes litt i oppløsning, og vi følger forsøkene hennes på å mestre hverdagen når pengene fra Lånekassa tar slutt. Her har vi en ironisk, upålitelig jeg-forteller som ikke har særlig selvinnsikt. Boka er svært lettlest, med korte setninger, mye humor og hyppige kapittelbrekk. Jeg synes jeg ser spor etter Erlend Loe her.

En liten perle! På forbilledlig få sider, med knappe, lite følelsesladede setninger, får forfatteren fram en hel gruppes skjebne i historien. Det fiffige fortellergrepet med å gjøre alt kollektivt fungerer veldig bra synes jeg og vekker pussig nok stor empati med enkeltpersonene. Avslutningen er tankevekkende og gjør at boka trekker paralleller til oss-og-dem-tankegang til alle tider og steder.

Urovekkende noveller fra barndoms- og ungdomsunivers. Dyktig til å få fram hvordan barnas verden er helt utenfor de voksnes, der en annen logikk gjelder. Tittelnovellen beskriver vanskelig søskenkjærlighet på nydelig vis.

Ville så gjerne at denne skulle være fantastisk. I stedet er den helt fin. Har absolutt page turner-kvaliteter, og jeg likte hovedpersonen. Passer godt for de som vil ha en litt annerledes og udefinerbar grenseland-bok.

Fantastisk, klart, billedskapende språk. Passer til ettertenksom lesing.
Har litt vanskelig for å bry meg om hovedpersonene. Allikevel glad jeg leste denne boka.

Jane Eyre møter Hitchkock + litt Insomnia?
De små dialogene, den uuttrykte erotiske spenninga, naturen, den gradvise avsløringa og utbruddene av noia. Alt gikk sammen og ga meg deilige kilinger i magen under store deler av lesinga. Håper dette kan bli film!

Har lest dette før via Kanon, men artig å få alt i en sammenheng. Har gjennom årene fått mer og mer sansen for Kverneland, og her er han helt fantastisk! Klarer på en unik måte å få kildenes ord til å smelte sammen med meget subjektive tegninger. Kommenterer seg selv innimellom og viser stor selvironi. Viser også et meget høyt og variert nivå som tegner i mange stilarter. Hvis du bare skal lese ett verk om Munch bør det være denne boka! Hvis du bare skal lese en norsk tegneserie bør det være denne! Brageprisnominert med god grunn.

Bærer preg av bakgrunnen som tidsbilder fra dagspressen. Synes ikke den holder som bok. Mistet interessen, tross alvorlig tema.

Denne boka var jeg skeptisk til i starten, men den er grundig, spennende og virker seriøs. Jeg synes forfatteren åpner opp et litt ukjent land og kontinent for meg, og han belyser både negative og positive hendelser og konsekvenser av Chavez’ styre. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg lærte noe nytt, og dette er etter min mening en av de sterkere titlene på fagbokkartet i høst.

Denne har jeg kun lest ca 50 s. av. Synes den virket veldig solid, og forfatteren evner å gjøre teksten lesverdig og spennende. Temaet er selvfølgelig dramatisk nok for hvem som helst. Kunne godt tenkt meg å lese mer av boka.

Personlig. Magasinet-reportasje-aktig. Lettlest. Hadde kanskje ikke trengt å bli en hel bok?

Starten på denne biografien ble altfor oppramsende og innforstått, ispedd tilfeldige sitater fra kildene. Den klarer ikke å sette historien i en sammenheng som kan interessere eller opplyse lesere som ikke kan mye om denne perioden fra før. Synes den tar seg veldig opp i delene om krigsutbruddet, en dramatisk periode i Kohts liv. Jeg synes ikke jeg kommer nærmere den biograferte, og det hele blir for upersonlig og historiker-flinkt for denne leser.

Interessant innblikk i liv vi ikke får vite mye om på annen måte: kvinner som under store vanskeligheter utdanner seg til jordmødre i Afghanistan. Boka klarer å formidle godt hvilke tankesystemer hovedpersonene befinner seg innenfor. Kvinnene kommer selv til orde i stor grad i boka. Samtidig klarer den ikke å vekke det store engasjementet i meg, jeg føler ikke sterkt for kvinnene. Jeg klarer ikke å sette fingeren på hvorfor, men boka etterlot meg overraskende lite engasjert.

Smaaland er kunnskapsrik og sjarmerende, og det kommer tydelig fram i denne boka. Med fakta og anekdoter klarer han å allmenngjøre et litt sært tema som likevel kan oppta mange. For hvem har vel ikke et forhold til plen? På gress er en tittel som for meg faller inn i Vebok-trenden. Smaaland klarer å være lettbeint og faglig på en gang, og det er alltid positivt for en slik bok.