En bok som setter et vondt norsk tema i en internasjonal sammenheng. Hun forklarer temaet soloterrorister gjennom eksempler fra inn- og utland. Skoglund er en nyansert forfatter med et klart og fint språk. Anbefales for de som vil sette 22.07. i en litt større ramme.

I begynnelsen fenget ikke denne boka meg. Det ble veldig mange navn og oppramsinger, et pliktløp mange biografer må igjennom. Men når Gran blir voksen og historien griper ham tar boka seg veldig opp. Gran var en ukjent skikkelse for meg, men ofte er det jo de som mislyktes som er de mest interessante i litteraturen. Deres historier får fram at ting ikke alltid var så svart/hvite, heller ikke under WWII. Gran skriver også godt selv, noe som kan forsvare de tidvis lange sitatene i teksten. Pluss til Simonsen for ikke å skrive så himla tykk biografi!

En grei gjennomgang av Sivertsens liv. Synes hun får fram mye om hovedpersonen. Enkelt og greit nynorsk. Kildene kunne kanskje kommet mer til orde selv? Mer av en hyllest enn noe annet, og spiller virkelig opp til myten om den plagede kunstneren som er for var for dette livet.

Kudos for å skrive om et aktuelt, globalt miljøproblem! Skiller seg dermed veldig ut fra mange andre fagbøker jeg har lest i år. Enkelt og greit skrevet. Allikevel ikke en stor bok, synes jeg. Helt OK.

Fin, historisk gjennomgang av Vålerengas historie. Helt OK skrevet, og mye artig bildemateriale. Synes den første delen er mest interessant, den gir også et flott tidsbilde av Oslo.

Lettlest. Fint grep med hopp mellom nåtid og fortid. Har tatt noen klare valg for å levendegjøre det historiske materialet, og jeg synes ikke det bikker over. Morten tillegger ikke for mange følelser til de historiske karakterene. Samtidig vet man ikke så mye mer på slutten av boka enn på begynnelsen, og når jeg hadde lest Den svarte vikingen først ble denne litt for lett. Men som en liten smakebit på et innholdsrikt tema fungerer den.

Fine små tekststykker fra en gruppe som ikke kommer ofte til orde ellers. Ellers en typisk veldedighetsbok.

Denne boka leste jeg i mens rørleggeren var på besøk. Men jeg måtte bare slutte, for jeg gråt og gråt! I motsetning til Kerns bok klarer denne balansegangen mellom det private og det for private. Den har godt språk og oppbygging. Lorentzen er grundig, enkel og alvorlig men ikke deprimerende. Jeg mener at dette er en bok om stor kjærlighet i tillegg til stor sorg. Veldig følelsesmessig engasjerende, og uten tvil den fagboka som berørte meg mest i 2013.

Delene som omhandler rettsaken, tankene rundt håndtering av den og innsikten i en forsvarers arbeidsmåte er interessante. Detter litt ut av delene der han forteller om familieliv og prøver å utforme en livsanskuelse/legger fram sitt syn på samfunnsutviklingen. Synes det hele ender opp i en slags Gahr Støre-aktig svada med veldig lite substans. Var denne boka egentlig nødvendig?

Grundig og ordentlig gjort. Men veldig smalt og tungt å lese for en hvermannsen. For de helt spesielt interesserte. Klarer ikke å løfte seg ut til allmenheten, men det er kanskje heller ikke meninga?

Helt OK i de sidene jeg leste. Pluss for ikke å være ukritisk til sin hovedperson. Får mye gratis i dramaturgisk oppbygging i og med at boka følger en båtferd. Dette gjør det lett å lese videre. Samtidig er ikke dette noen stor bok, og jeg kommer nok ikke til å lese den ferdig.

Denne er lett og lese, og har et potensielt interessant tema. Ble etter hvert litt for springende og fabulerende i formen for meg. Jeg synes forfatteren forsker for lite i det som var mest interessant, nemlig bestefarens historie. Han klarer ikke helt skillet mellom personlig og for privat, noe som gjør at jeg mister interessen. Diskusjonen rundt ytringsfrihet forblir uavklart og lite prinsipiell. Kanskje dette heller kunne vært en reportasje eller en kronikk? Lett å lese.

Også denne biografiforfatteren har en del oppramsing av navn i starten, men klarer å sette personene i en sammenheng og gi dem litt liv. Hun får godt fram miljøet hovedpersonen vokser opp i og tidens stemninger i Oslo. Norsk offentlighet var ikke stor på den gangen heller, og mange kjente navn har gjesteopptredener i boka. Nissen gjorde radikale valg, og Jonassen gjør en god jobb med å beskrive hvor høy pris man måtte betale for å bryte ut på denne tida. Nok en honnør for ikke å skrive så utrolig mange hundre sider!

Meget grundig gjennomgang av norsk politi. Den tør å være kritisk, og den lille delen med systematisk gjennomgang av kommandooperasjonen mot Utøya 22.07. er særs interessant lesing. Men her er det også veldig mye tung, organisasjonsteoretisk språkbruk som gjør boka mest egna til de som allerede er innafor systemet. Savner flere konkretiseringer og uttalelser fra de mange han tydeligvis har snakka med, skulle gjerne hørt flere stemmer uttale seg fra en del av samfunnet som sjelden sier noe ellers.

Interessant beretning som kommer godt inn på personen Aasen, hans livsverk og samtida. Nytt for meg og fascinerende at skrift og litteratur sto så sterkt i Aasens del av landet minst fra 1700-tallet. En viss humor anes innimellom, noe som løfter teksten, og Grepstad er god på å slutte og begynne kapitlene med poengterte setninger. Jeg savnet i det minste ett bilde av Aasen, men et Google-søk på Aasen-tunet får raskt fram bildene som beskrives.

Sannheten på bordet er skremmende lesestoff om maten vi spiser til daglig. Personlig har jeg ikke turt å kjøpe laks siden jeg leste boka! Jeg liker godt at han avslutter hvert kapittel med noen forslag til hva man selv kan gjøre, for dette kan fort bli dystert og motløst (kan jeg ikke spise NOENTING, liksom?). Dette er en mann som har sett lyset og vil frelse leseren. Jeg savner motforestillinger/kritikk av egen overbevisning, for man kan bli skeptisk av ensidigheten selv om han kanskje kjemper mot sterke interesser. Teksten er lettflytende og driver leseren med, selv om det blir mange forskningsresultater.

En god gjennomgang av vanlige konspirasjonsteorier. Andre titler i samme gate jeg har lest fra dette forlaget har vært mer lekne og uhøytidelige og underholdende å lese, denne er dønn seriøs. Dette er kanskje en refleksjon av hvordan temaene har påvirket norsk samfunn på en helt annen måte de siste åra. Boka er allikevel ikke vanskelig å lese, men kan bli litt traurig. Moderne folkeopplysning, og absolutt å anbefale for de som ikke kjenner til disse teoriene fra før.

Dette er historien om Det Norske teatret gjennom 100 år. Som en som har et veldig uengasjert forhold til teater, var jeg skeptisk til denne boka. Så mange sider om et teater, hvordan kunne den være interessant for meg? Men Fidjestøl imponerte meg. Spesielt den første delen om teatrets oppstart med gateslagsmål etter forestillinger og sterke meninger i Norges samfunnselite er spennende stoff. Forfatteren klarer absolutt å sette teatrets utvikling inn i en sammenheng, samtidig som du får lese om de berømte stykkene, skuespillerne og sjefene. Anekdoter, slåsskamper og skandaler er det også plass til, Fidjestøl er ikke redd for å ta med det ubehagelige. Jeg mistet litt interessen mot slutten av boka, men det kan like gjerne være fordi jeg var helt utmatta etter å ha lest så mange hundre sider som at boka tapte seg. Trass alt bør nok ikke leses i ett jafs, men er et flott stykke arbeid som overrasket meg positivt.

Etter Myttings vedbok får vi nok en mini-trend med slike historier. Til skogs er mest interessant når forfatteren forteller om egen families historie og om den konkrete skogen på det konkrete stedet. Blir sikkert et veldig artig foredrag! Den generelle delen om skog blir for enkel, og på slutten kommer helt merkelige uttalelser som gjør at han mister min tillit og blir litt «sur, gammel gubbe». Noe uspenstig bildemateriale og ingen kart.

Her blir det mange navn og innforstått skriving. For den som ikke er historiker kan dette være ganske slitsomt. Jeg synes språket er snirklete og litt gammelmodig i formen, kanskje vel mye inspirert av kildene? Dette kan bli et hinder for mange lesere. Når det er sagt trenger det ytterst interessante ved tida og temaet etter hvert igjennom og gjør boka fengende, nærmest på tross av forfatteren. Fikk ekstra utbytte av denne etter å ha lest biografi om Koht rett før.