Denne boka var jeg litt skeptisk til, men den overbeviste meg med sin redelige tone, solide bakgrunnsarbeid og imponerende hovedperson. Det er virkelig forbløffende hva Ingrid Bjerkås turte å foreta seg under krigen, og jeg fikk helt bakoversveis av å lese om hva som møtte henne av reaksjoner i veien mot å bli Norges første kvinnelige prest. Det gjør meg ydmyk å tenke på hvor kort tid dette er siden og hva vi tar for gitt i dag. Man finner også et herlig portrett av Bjerkås' unike mann, som sto ved hennes side til siste slutt og også turte å utfordre roller og forventninger. I tillegg får forfatteren godt fram parets store kjærlighet til Nord-Norge. En positiv overraskelse i bokhøsten.

Fra min bokprat om denne boka:

Strøksnes er fra Kirkenes, og han er idéhistoriker, journalist, fotograf og forfatter. Undertittelen på denne boka sier egentlig mye om den ytre handlinga: Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Strøksnes slår seg sammen med kunstneren og væreieren Hugo Aasjord, med base på Skrova, et øyvær sørøst for Svolvær i Nordland.
Målet er å fange ei håkjerring, en haiart som holder til dypt nede i arktiske farvann. Håkjerringa kan bli opptil åtte meter lang, to meter lengre enn hvithaien. Havforskningsinstituttet sier: Føde: Det meste den kommer over. Og en slik hai drømmer altså Strøksnes og Hugo om å fange, med krok, fra gummibåt…

Vi følger de to mennene gjennom et år med bestrebelser på å fange ei slik håkjerring. Samtidig får vi naturbeskrivelser av havet i all slags lys og vær og innblikk i fiskeriets historie i nord. Vi får også vite mer om hva man har trodd om havet og alt som finnes der gjennom tidene. Konklusjonen må vel være at vi fortsatt vet ganske lite om alt det utrolige som finnes i havdypene, og at virkeligheten ofte overgår alt vi kan forestille oss.

Som en stakkars østlending må jeg si at universet i denne boka framstår som ganske fremmed og eksotisk. Strøksnes beskriver de små nyansene i havstrømmer og værskifter som de som levde av havet måtte kjenne og som de har helt egne ord for. Og han kan få havet til å virke skremmende og nådeløst, som det jo er. Samtidig får man kanskje en litt større forståelse av hvor viktig havet har vært og er for menneskeheten og planeten.

Det er nok ikke mange bøker som blir omtalt i Fiskeribladet Fiskaren! Det klarte denne. Samtidig vant den Brageprisen i klassen for sakprosa og er solgt til mange land. En bok om havet er altså noe som treffer folk, uansett bakgrunn. Man får stor respekt for havet i denne boka, og for alle som har levd av havet mot alle odds oppigjennom historien. Forfatteren tar mange avstikkere fra håkjerringjakta; til litteratur, historie og naturvitenskap. Men boka er lett og ledig skrevet, og enkel å lese.

Ta dere en tur til havs med Morten Strøksnes!

Ola har sittet i rullestol siden han var 3-4 år, kan ikke bevege seg ved egen kraft og klarer ikke å svelge. Snart kommer han til å miste taleevnen. Han er i begynnelsen av 20-åra og vet ikke hvor lenge han har igjen.

Olas sykdom heter Spinal muskelatrofi. Spinal muskelatrofi er en arvelig muskelsykdom der en genfeil fører til svinn av de motoriske nervecellene i ryggmargen. Når musklene ikke får signaler fra disse nervecellene får man muskelsvinn. Det finnes ulike typer av sykdommen, og rundt 1 av 6000 nyfødte rammes i vår del av verden.
Boka er en intervjubok med fetterne Arne og Ola. Arne stiller spørsmål om barndom, oppvekst, behandling, utfordringer, problemer og etiske dilemmaer. Ola svarer åpenhjertig og utfyllende. Innimellom får vi Arnes egne refleksjoner. Han er far til ei lita jente, har ett barn til på vei, samboer, hus og jobb. Samtidig overmannes han noen ganger av tungsinn. Hvorfor gjør han det? I følge Ola har Arne alt noen kan ønske seg. Og finnes det hverdagslykke for en som Ola?

Ola er en intelligent, reflektert og velformulert ung mann. Det er veldig tydelig at han har bestemt seg for å være helt åpen og ærlig, inn til det aller mest intime. Ola mener at vi ikke snakker nok om en del aspekter ved livet hans og han vil vise andre unge mennesker med lignende sykdommer at de ikke er alene. Arne stiller mange ubarmhjertige spørsmål, og Ola møter motstand på en del av resonnementene sine. Det at Arne er såpass nær, men samtidig litt nøktern og hard i tonen, gir boka en egen verdi.

Det er mye kjærlighet til foreldrene i denne historien. Vi får høre om en mor og far som har jobbet seg halvt i hjel for at Ola skal kunne ha et godt liv og føle seg trygg. Oppi det hele har de klart å gi Ola en tro på seg selv og en kampvilje, en følelse av frihet som han ikke alltid bruker på riktig måte, men som er veldig viktig for ham.

Lillebroren Simon er kanskje den viktigste personen i Olas liv. Ola sier selv at lillebroren er en av grunnene til at han vil fortsette å leve. Simon behandler Ola som alle andre, og tar sykdommen med en selvfølgelighet som nesten ingen andre klarer.

Denne boka fikk litt omtale fordi Ola forteller om da han reiste til Danmark for å kjøpe seg sex, noe som er et lovbrudd. Episoden er detaljert beskrevet i boka. Jeg synes ikke det blir spekulativt. Igjen innser jeg at man godt kan ha empati med en person selv om man ikke nødvendigvis er enig i den andres handlinger. Det som står igjen som viktig for meg er Olas store, store lengsel etter kjærlighet og nærhet. Han ønsker kjærlighet, drømmer om det, men er usikker på om han egentlig fortjener å bli elsket.

Ola har mye dårlig samvittighet. For å være den han er, for å leve, for å være en byrde for samfunnet og for familien. Det må være vondt å vite så godt hvor mye du koster kommunen du bor i!

Dette er hardt å gå inn i! Her behandles temaer som er ubehagelige, som de fleste vil ønske å skygge unna, beskrivelser av et liv som ingen vil ønske for sitt barn. Jeg kommer sikkert til å falle igjennom og si eller gjøre noe ubetenksomt også neste gang jeg møter noen som er funksjonshemmet. Men kanskje har denne historien fått meg til å tenke en ekstra gang før jeg sier noe skråsikkert?

Anbefales på det varmeste!

Fra min bokprat om denne boka

Boka kom ut i 1967 og på norsk i 1968. MacLean var en produktiv mann, og dette er vel en av de mest kjente titlene. Originaltittelen “Where eagles dare” er fra en scene i Shakespeares skuespill Richard III: "The world is grown so bad, that wrens make prey where eagles dare not perch" (wren = gjerdesmett).

Boka begynner i et bombefly i snøstorm. Inni flyet er en liten gjeng menn, og det er ganske åpenbart at vi befinner oss i andre verdenskrig. Snart får vi vite hvorfor denne iskalde gjengen er i ferd med å hoppe ut i fallskjerm over vinterlige bayerske alper: Den amerikanske generalløytnant Carnaby er tatt til fange og ført til Schloss Adler, Ørneredet, Gestapos hovedkvarter i Bayern. Carnaby vet altfor mye om de alliertes operasjon Overlord, altså invasjonen i Normandie. Det er bokstavelig talt livsviktig at han ikke røper det han vet til tyskerne.

Gjengen fra flyet ledes av major John Smith, og oppdraget deres er å få Carnaby ut av det tungt bevoktede, nærmest uinntakelige slottet før tyskerne tyr til usiviliserte avhørsmetoder. Og det er i grunn hele handlingen! Underveis møter selvfølgelig våre menn en rekke hindringer, som de overvinner med kaldblodig mot, militær kunnskap og snartenkthet. Innimellom tar de seg tid til å beundre lokale skjønnheter og kaste vittige bemerkninger til hverandre.

Forræderi er et viktig element i denne boka. Man vet nesten fra starten av at det er folk i følget som ikke er til å stole på. Smith skjuler også ting for de andre i gruppa, og holder kortene svært tett til brystet. Det er både dobbeltspill og trippelspill på gang, og innsatsen er høy.
Major John Smith er en skikkelig helt! Snarrådig, smidig, sterk og smart. Kald og rolig, alltid med en plan i bakhånd. Og med det umiskjennelige britiske viddet. I tillegg er han en redelig mann, som ikke engang dreper en tysk elitesoldat om han kan unngå det.

I denne boka får du kvikk dialog, spenning og litt humor, og siden vi snakker om helter fra andre verdenskrig går det selvfølgelig bra til slutt på sitt vis. For en nåtidig leser kan språket virke litt gammelmodig, men jeg synes det har sin egen sjarm, og replikkvekslingene er virkelig godt skrevet. MacLean visste godt hva han drev med! Dere vet sikkert at denne boka ble filmet, med Richard Burton og Clint Eastwood i hovedrollene. Og MacLean skrev faktisk filmmanuset og boka samtidig, mer eller mindre på oppdrag. Filmen er litt mer actionpreget enn boka, men regnes som en klassiker.

Det er selvfølgelig mange modige menn her. De få kvinnene som er med er dyktige og tøffe, men det må til stadighet nevnes hvor vakre de er. Sånt må man vel nesten regne med i en slik bok.

Jeg har lest mye MacLean, men det begynner å bli veldig mange år siden, og dette var et artig gjensyn! Jeg husket bøkene hans som litt trege i starten men spennende etter hvert. Men her synes jeg handlingen fungerer godt fra første side; med en tilbakelent, vittig beskrivelse av flyturen til Tyskland. Så jeg vil absolutt anbefale dere å fornye bekjentskapet med Alistair MacLean!

Med forbehold fordi jeg ikke har lest hele boka.
Meget detaljert og grundig. Følte at denne var tung å komme inn i. Får ikke helt grep om hva som skjer, fordi jeg hele tida må pløye meg gjennom en endeløs rekke av navn og familier og deres forbindelser. Hvem er boka for?

Sidene 116-117 er utrolig aktuelle.

Alle dystopiers dronning! Mange mener dette er en morsom bok, men jeg blir først og fremst dypt urolig. Atwood er glad i menneskene, men skriver fram en framtid der verden klarer seg helt fint uten oss. Hun viser fram tendenser i samtida på intelligent vis. Ubehagelig bra.

Korte snutter om tankefeil vi alle gjør. Nesten litt for kort om hvert tema, så den gjør ikke like stort inntrykk som Kahnemanns Tenke, fort og langsomt, men god intro til tematikken. Mistenker at jeg burde eie denne og lese i den jevnlig, spesielt på jobben!

Denne etterlot meg lunken. Lett å lese, pertentelig og ryddig, men klarte ikke å bry meg om hvordan det skulle ende. Lugger når personers karakterer beskrives ut fra utseende. Vagt irritert over framstillinga av kvinnene. Er det en språklig-kulturell kode jeg ikke tar, tro? For andre gang skuffet over min gamle favoritt.

Blurb av David Vann -da har du hekta meg!
Nesten-dystopi der to menn reagerer forskjellig når livene deres går i oppløsning: den ene melder seg ut av systemet, den andre går lenger og lenger inn. Barnet tar støyten. Også vakkert om en gammel kvinnes bånd til sin barndoms jordsmonn. En god kandidat for de som liker å lese om Det Mørke Amerika. Ingen happy endings her! Prøv innledningen, den er sterk.

Endelig en bok om mannen som spiller roller i nesten alle andre bøker om denne perioden i norsk historie. Heldigvis er det en veldig god biografi så langt jeg har lest den. Det gjør inntrykk å lese om Hermans harde barndom, hvordan han kjemper seg fri fra faren til et bedre liv og om lynkarrieren han gjør i tidas offentlige liv. Hvis jeg skal velge en bok fra titlene jeg har lest om tida rundt 1814 tror jeg det må bli denne.

Vi skal til Øst-Tyskland. Ikke det Øst-Tyskland som er nå eller har vært, men det som kunne vært. Vi befinner oss i 2011, i et Europa der muren ble åpnet og så stengt igjen. Øst-Tyskland består, og er mer nedslitt enn noen gang. Landet har overlevd på å distribuere gass fra øst til vest, men nå er myndighetene på randen av sammenbrudd og er i viktige forhandlinger med Vest-Tyskland. Midt i forhandlingene blir en mann funnet drept, og det ser ut som det er brukt gamle STASI-metoder. Dette setter de politiske forhandlingene i fare, og den lokale politiinspektøren Wegener får vide fullmakter til å etterforske saken i et unikt samarbeid med en vesttysk kollega.

Som all god krim ender Plan D opp med å si mye mer enn handlingsreferatet gir inntrykk av, om alle samfunn, og om mennesker. Urban skriver fram et dystert, fargeløst, nedslitt, illeluktende Berlin med motløse, desperate og oppgitte mennesker. Han ga meg den gode, mørke følelsen. Du får mer samtale enn blod i denne boka også, pluss mye angst. Dette er noe for deg som liker klassiske, fortvilte etterforskere ispedd storpolitikk, ala Le Carré. Anbefales!

Ikke uinteressant historie, men hvorfor en hel bok? Det hadde holdt med en artikkel i ett av avisenes helgemagasiner tror jeg. Ble provosert av beskrivelsene av kvinnene i denne boka. Biskopens lokkes av den forførende, timeglassformede elskerinna, kona har blitt tjukk og sur, datteren er bortskjemt og ufordragelig. Man skulle tro en biskop ikke var helt uten makt? Nei, hvis du vil lese en bok om en geistlig storhet i høst, så velg heller boka om Ingrid Bjerkås!

Et helt nytt bekjentskap for meg. Fort lest, tidvis tankevekkende, tidvis artig, tidvis likegyldig. En forfatter med gode formuleringer. Kanskje skrive noe litt større neste gang?

"Alle" vet jo at det er viktig å vite noe om de gamle grekere og romere hvis man bor i Europa, men det er fint med en påminnelse om hva de faktisk tenkte og hvordan de organiserte samfunnet. Ødegård skriver enkelt, opplysende og humoristisk. En behagelig leseopplevelse.

Allerede mens jeg leste tenkte jeg at dette var noe spesielt. Jackson klarer så utrolig godt å få fram den store uhyrligheten i det morfaren gjorde og mente. Og samtidig så utrolig godt den store kjærligheten som eksisterte i familien. Det er godt gjort å være så nådeløs som Jackson er når hun undersøker hva morfaren kan ha vært med på og hva meningene hans faktisk innebar. Hun prøver aldri, aldri å unnskylde noe. Beskrivelsene hun gir av sin egen radikale fortid er også veldig interessante og setter virkelig tankene i gang hos meg som leser. Parallellene til hva noen ungdommer opplever i dag er åpenbar. Noen bøker treffer i hodet, noen i magen. Jackson traff hele meg på en gang.

For alle som liker Askildsen er dette et uunnværlig tilskudd. Van der Hagen har gjort en kjempejobb med å lese seg opp, og det gjør tydelig inntrykk på Askildsen. Det oppstår tillit mellom de to, og Askildsen er ikke redd for å kritisere og reflektere over ting han har sagt og gjort. Man får også lese tekster som ikke er gitt ut før.

Det er vanskelig ikke å gjenta alt alle andre har sagt og skrevet om denne tittelen. Den gjorde dypt inntrykk på meg. Michelet lager scener som setter seg i hode og kropp. Hun klarer å koble det som skjedde i Norge med både tidligere historie og med hva som foregikk i resten av Europa. Den klare og lite følelsesladede teksten lager stort rom for egne refleksjoner, og får dermed fram grusomhetene på en enda bedre måte. Michelet nevner det ikke i teksten, men det er umulig ikke å tenke på våre tiders flyktninger mens man leser. Og det gjør boka enda bedre. En tittel som får deg til å tenke over hva det vil si å være et menneske. Bør leses, rett og slett.

Nok en tittel som tar for seg en underkommunisert side ved andre verdenskrig i Norge. Jeg synes temaet virket veldig interessant og så fram til å lese. Men teksten er nesten uoverstigelig for en som ikke er faghistoriker. Her er det så mange detaljer, forkortelser og inngående beskrivelser at jeg ble helt utslitt og måtte gi opp boka ganske tidlig. Jeg hoppet til oppsummeringa og hadde for så vidt glede av den. Jeg skulle inderlig ønske at dette materialet kunne gis ut igjen i litt mer tilgjengelig format. For jeg tror temaet kan interessere mange, og være opphav til samfunnsdebatt.

Fatlands bok om Beslan var meget god, og jeg gledet meg til å lese denne boka. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. Fatland skriver godt og innsiktsfullt, men jeg følte ikke at jeg fikk så mye ut av denne. Kanskje er det vanskelig å få med nok når boka skal dekke så mange land. Jeg synes det ble for springende og for lite. Men det er aldri bortkasta å lese Fatland, så jeg gleder meg fortsatt til neste bok. Og flott at man får noe på norsk om land man vet så lite om ellers.