Mange, mange norske fagbøker hvert år skuer bakover i historien, eller inn i enkeltpersoner. Denne boka skiller seg ut ved å skue utover og framover. Den tar for seg dypt seriøse og moralske spørsmål på en enkel måte. Det er lett å ta feil av denne lettheten og tenke at boka også er faglig lett, men her har vi heller en fagperson som virkelig makter å gjøre faget sitt forståelig for Alle. Dette er så elegant skrevet at man nesten glemmer hvor tungt temaet egentlig er. Veldig imponerende! Forfatteren er engasjert og sprudlende, og lar seg selv skinne gjennom teksten. Jeg smelter også veldig for en forfatter som vier et helt kapittel i boka si til å intervjue en som er helt uenig med henne, og oppgir e-postadressen sin slik at lesere kan skrive inn hvis de mener hun tar feil. Honnør og eksempel til etterfølgelse! Jeg savner nok en slags konklusjon, og synes boka flyter litt ut helt på slutten, men dette er etter min mening faglitteratur og forskningsformidling på sitt beste. Passer for alle.

Et helt ukjent tema for meg viser seg å være et kjempeinteressant vindu inn mot fortida. Forfatteren bruker fakta, erindringer og fiksjon til støtte for en spennende teori. Han klarer å gjøre historiske karakterer levende, og gjør deres veldig fremmede tenkemåter plausible. God oppbygging gir boka driv. Vet ikke om den holder vann faglig, men historien er god!

Akerhaug har skrevet en systematisk, grundig gjennomgang av et ekstremt miljø i Norge. Han har en lettfattelig og god oppbygging av teksten. Boka kan bli veldig journalistisk refererende, og jeg savner flere refleksjoner, ett steg tilbake der forfatteren kan sette ting i sammenheng. Mange navn og organisasjoner å forholde seg til er vel ikke til å unngå, men de gjør teksten tyngre. Dette er en skremmende bok på mange måter, men jeg synes ikke den er spekulativ.

Vi befinner oss i en spektakulær del av britisk historie; det er 1535-1536, Henrik den 8. har brutt med pavekirken i Roma og er gift med sin andre hustru Anne Boleyn. Men det er Thomas Cromwell som er hovedpersonen i bøkene. Mantels trilogi følger Cromwells formidable klassereise fra mishandlet sønn av en smed til kong Henrik den 8. nærmeste rådgiver. Via denne bakveien får vi et unikt innblikk i 1500-tallets politikk og samfunn, intriger og maktspill ved hoffet, og et liv der feilsteg kan føre til døden.

Mantel skriver at dette er et forslag til hva som kan ha skjedd mer enn en historisk korrekt fremstilling av hendelsene. Likevel er det ingen tvil om at forfatteren har det historiske på plass. Vi får gode inntrykk av klær, interiører, mat, steder, skikker, tale- og tenkemåter. Mantel synes å være veldig fascinert av sin hovedperson, som innimellom virker mistenkelig progressiv i sine tanker om samfunnets organisering. Jeg vet ikke hvor godt belegg hun har for at Cromwell hadde disse tankene, men de gjør ham til en god inngang inn i 1500-tallet for en nåtidig leser. Det er veldig mange personer å holde styr på for leseren her, men stort sett går det bra og husker man ikke helt så får man med seg handlingen allikevel fordi fokus hele tiden er på Cromwell.

Språket er nøkternt, og det er samtaler og dialoger som driver det meste av boka. Og nettopp disse samtalene er så geniale; skarpe, kloke, intelligente, vittige og interessante. Dialogene mellom Cromwell og personene rundt ham gjør egentlig hele boka, og viser på mesterlig vis hovedpersonens geniale måte å tenke og manøvrere i tidvis fiendtlige omgivelser.

Jeg hadde lest Mantels Hinsides svart fra 2007 og syntes den var meget god. Men da hun kom med Ulvetid tenkte jeg at den kan ikke jeg lese, for jeg kan ikke nok om denne historiske perioden. Så prøvde jeg allikevel og ble helt revet med. Falkejakt var derfor en bok jeg så fram mot med skrekkblandet fryd (dere vet den tenk-om-den-er-dårlig-frykten man får før nr. 2-boka). Heldigvis var Falkejakt like fantastisk, og en hel romjulskveld og -natt ble jeg fullstendig transportert til 1500-tallets England. En av de to beste romanene jeg leste i 2012!

Visste du at møblene måtte stå langs veggen før så man ikke skulle snuble når man gikk gjennom rom kun utstyrt med et stearinlys? Hvorfor er dørene så korte i gamle hus? Og hvorfor er det akkurat salt og pepper som står på alle middagsbord? Bryson er verdens mest sjarmerende forfatter! Han har skrevet flere reiseskildringer, vitenskapshistorien En kort historie om nesten alt, og denne gangen er det hjemmets historie som står for tur. Han tar utgangspunkt i huset han selv bor i, en gammel prestebolig i Norfolk, England. Hvordan er hjem inndelt, hvorfor er rom som de er og har hjem alltid vært som de er nå? Via hjemmets synsvinkel får vi mathistorie, møbelhistorie, arkitekturhistorie, sykdomshistorie og mange anekdoter om besynderlige engelskmenn. I denne boka er det noe å lære på hver eneste side! Selv om jeg kanskje ikke husker så mye etterpå så koste jeg meg glugg i hjel mens jeg leste. Faktafryd for historieinteresserte!

Helen gjør klart gjesterommet til sin venninne Nicola. Nicola har kreft i siste stadium og er oppgitt av legene. Hun kommer fra Sydney til Melbourne for å følge et alternativt behandlingsopplegg. Nicola er en overdådig, divaaktig, aristokratisk kvinne, som nekter plent for at alt håp er ute. Helen er den jordnære, praktiske og skeptiske. I tre uker bor Nicola på gjesterommet mens hun gjennomgår den ene hårreisende behandlingen etter den andre. Helen steller for henne, lager mat, skaffer smertestillende og holder på å forgå av frustrasjon over venninnen som ikke vil innse at slaget er tapt. Vi suges inn i frykten og sorgen, men også omsorgen og kjærligheten mellom venninnene. Først og fremst er Helen sinna. Hun er rasende på Nicola som klistrer på seg et smil selv når hun ikke kan sitte oppreist, på de alternative behandlerne og på Sykdommen og Døden. Det store sinnet gjennomsyrer Helen og gjør henne helt utslitt.

Boka er lavmælt, men intens. Det er tydelig for meg at forfatteren er et menneske som har levd et liv, som forteller noe ekte og sant. Dette er rått og desperat, fryktelig og rørende. Historien er faktisk basert på en hendelse i forfatterens liv, og det er derfor hun har valgt å gi hovedpersonen sitt eget navn. Hun vil vise de stygge følelsene vi kan få i møte med alvorlig sykdom og død. Dette er en liten bok som gjorde stort inntrykk på meg.

Jeg tror de fleste empatiske mennesker kan like denne boka, og alle som har mistet noen de var glad i til kreft eller annen sykdom vil finne ekstra mye å kjenne seg igjen i.

Denne boka leste jeg på en strand i Syden. Og omtrent så lyst og godt må man ha det for å klare Caribou Island. Her er det mørkt og stadig mer desperat! Vi er i Alaska, med vakker men ugjestmild natur, slitne småsamfunn og desillusjonerte mennesker. Gary skal levendegjøre sin gamle drøm om å bygge hytte helt selv på en liten øy i en av Alaskas sjøer. Men som så mange av hans prosjekter er dette forsinket, dårlig gjennomtenkt og håpløst utført. Kona Irene er motvillig med på prosjektet, men samtidig overbevist om at ekteskapet er i oppløsning. Ordknappe beskrivelser av ekteparets fysiske strev, deres stadig skarpere kommentarer til hverandre og større og større anspenthet på den værharde og avsondrede øya gir en isnende spenning som bygger seg rolig og ubønnhørlig opp gjennom sidene. Til slutt befinner begge seg i en marerittaktig tilstand som det er vanskelig å rive seg løs fra som leser.

Vi møter også den bekymrede datteren som bare ønsker seg et enkelt liv, hennes ufølsomme forlovede, hennes likegyldige bror og andre fortapte sjeler i Alaskas småbyer. Vi får til og med en liten historie om isolerte fiskerlandsbyer der nesten alle har norsk avstamming, og den er slett ikke pen.

David Vann skriver i det jeg oppfatter som en korthuggen, visuell og maskulin stil der natur, fiske og fysisk arbeid spiller en viktig rolle. Både Vinter i Maine av Donovan og Mørk kyst av Temple slo meg som referanser. Vann har gitt ut to bøker på norsk, og begge henter materiale fra hans egen familiehistorie. Jeg vil nok henge Legender om et selvmord litt høyere enn denne, men Caribou Island er en bok som blir sittende. Kan anbefales alle som tåler kulde i kropp og sjel!

NRKs litteraturredaksjon kåret Norges morsomste bøker i 2012, og da kom den første boka i den såkalte Vassbygda-trilogien som en av ti titler på finalelista. Kolerud har tydeligvis klart å skaffe seg en gjeng med tilhengere, og få ting er jo hyggeligere enn det! Denne boka er altså nr 2 i en trilogi, og flere av personene har vi møtt før. Hovedpersonen er nok Bendik Uføre. Uføre bor i Vassbygda, den siste nynorskbygda i landet. Men bygda er splitta mellom de som vi ha a-endinger og de som vil ha i-endinger. Derfor kjører Uføre en Toyoti, mens hans nemesis Sylvia kjører rundt i en Auda. Uføre er en mann med mange prosjekter! I denne boka er ett av dem å fremme bruken av offentlige skjemaer på nynorsk. Han sniker seg for eksempel inn på diverse offentlige kontorer og drysser støv over bokmålsskjemaene. Han overtaler mora på 76 til å søke markedsføringsutdanning i Sarpsborg for at de skal få brukt søknadsskjemaer på nynorsk. Og han setter i gang et stort prosjekt med å lage samlekort med nynorske diktere. Så har vi Enella Frø, som er overfølsom og sliter med at hun tenker og assosierer for mye. Derfor får hun ikke lov av legen å lese mer enn ett dikt per dag. Allikevel takker hun ja til å være med i gruppa som lager de nynorske diktkorta.

Som dere skjønner er denne boka full av absurde folk og hendelser. Men boka har ikke bare språklig humor og pussigheter, den er også underfundig og empatisk i sin behandling av alle disse menneskene som balanserer litt på kanten av samfunnet. Kolerud er perfekt for alle som vil ha noe morsomt, feks. de som Hundreåringen…. Ta gjerne med Internasjonalen av Gunnar Kopperud samtidig!

Her har vi en samling kortkorte noveller eller skisser. Noen av historiene er veldig fantasifulle, mens andre følger mennesker i et hverdagslig liv, med den ørlille tvisten som skrur det hele til som litteratur. Noen av historiene sitter godt i, andre flyr fort forbi. En av historiene jeg likte best handler om en mann som havner i et parallelt univers der alle våre løgner lever. En ganske rystende opplevelse for hovedpersonen, kan jeg forsikre om!

Selv om alt i denne boka ikke er like bra, har Keret skrevet mange gode noveller, og er et navn verdt å merke seg.

Mørkerom er en kollektivroman. Einar Abrahamsen, byens original, dør og etterlater seg en rekke konvolutter. De leveres til mange postkasser i byen og viser seg å inneholde detaljerte beskrivelser av mottakernes livsløp, tanker, følelser og ikke minst hemmeligheter. Konvoluttenes innhold oppleves som svært dramatisk av de som leser og får dramatiske følger. Fristelsen til å lese andres konvolutter blir uimotståelig for noen. Hvis du først godtar premisset for denne romanen -eldre mann har hatt fullstendig oversikt over både indre og ytre liv hos de som forteller- er dette en fascinerende bok, der jeg ble interessert i de som forteller og i mysteriet rundt brevene. Spesielt likte jeg den første halvdelen. Avslutningen på boka syntes jeg var litt utilfredsstillende. Vi introduseres for enda flere personer, og til slutt blir det mange uavklarte historier. Vi får heller ikke høre så mye om Einar Abrahamsens bakgrunn, og han blir mer en katalysator enn et menneske. Til tross for den noe skuffende slutten er Mørkerom godt skrevet.

De fleste voksne mennesker som tåler en litt urovekkende bok om naboens indre mørke vil ha glede av denne.

Dette er en ganske tradisjonell krimbok. En mektig mann myrdes, og vi følger to «helter» som prøver å løse saken. På veien kommer de borti mange tvilsomme folk og hendelser. Det som ikke er tradisjonelt med denne boka er miljøet. Alt foregår nemlig i fotballmiljøet. Den drepte var fotballagent, og de som løser saken er en tidligere fotballspiller og en sportsjournalist. På veien får vi innsikt i et grumsete marked for overganger, hvordan unge spillere lures av grådige agenter og hvordan afrikanske spillere sluses gjennom Norge før en videre karriere i Europa. Dette er miljø og temaer som forfatteren åpenbart kan mye om. Stavrums kjennskap og meninger skinner igjennom historien og gjør den interessant, til tross for en heller middels handling, middels interessante hovedpersoner og middels godt språk. Det er i grunnen merkelig at ikke flere har skrevet skjønnlitterært fra fotballen, som er så viktig i Norge og verden. Mitt syn på kunstgras blir aldri det samme etter å ha lest denne boka!

Jeg vil anbefale Golden Boys til de som leser det meste av norsk krim, men kanskje aller mest til de som er litt ekstra interessert i fotball. Jeg tror også den kan passe for fotballinteressert ungdom.

Delisles samboer jobber for Leger uten grenser, og han blir med henne til Jerusalem i ett år. Han passer barna deres, prøver å tegne og undervise litt mens hun jobber. Vi får Delisles inntrykk kronologisk gjennom opplevelsene han har i løpet av dette året. Delisle har en veldig gjenkjennelig strek. Han forklarer ikke så mye, men lar tegninger og situasjoner stå for seg selv. Han snakker med mange forskjellige mennesker, og alle får komme til orde med sine historier. Denne åpne måten å fortelle på gir svært poengterte og tankevekkende bilder. Siden Delisle er vestlig, får vi hans utenfor-, Lost in translation-aktige opplevelse av Jerusalem, og det fungerer veldig bra for en leser som meg, som har samme bakgrunn. Delisle er også en underfundig humorist, og det er heldigvis plass til litt humor tross de noen ganger dystre omstendighetene.

Delisle er ikke den første som tegner fra dette området, jeg kan jo nevne Joe Saccos meget gode Fotnoter i Gaza for de som vil se et helt annerledes eksempel. Jeg er veldig begeistra for Delisle, og synes streken hans er enkel, elegant og innholdsrik. I Jerusalem synes jeg han gjør sitt beste arbeid siden Pyonyang fra 2003, og det er godt gjort når han beveger seg på så ømfintlig grunn som her. Anbefales varmt til alle som er interessert i tegneserier eller Midtøsten generelt.

Skildrer livet på Masada før den uunngåelige undergangen. Sanselig, poetisk, høytidelig men også enkelt, rått og klart språk. En virkelighet der alt har symbolsk betydning, der alle hendelser og fenomener varsler om noe annet. Mest om kvinner og kvinners liv, men også om deres fedre, brødre, sønner og elskere. Skiftende synsvinkler, men alle hovedpersonene er bundet sammen og ender sin historie på samme sted.
En bok som kommer til å sitte i meg lenge, lenge. Ligner ikke noe annet jeg har lest de siste årene, men Hoffman ligner seg selv! Fremmed, men også nært.

Her får du en oversikt over klassiske bøker, filmer, radio- og TV-programmer fra 1945 og framover, fordelt på tiår. Da jeg leste denne tenkte jeg at alle som kommer til Norge bør få et eksemplar av denne boka! Helst med filmer osv vedlagt. Har du sett og hørt det som er nevnt her, tror jeg du har rimelig god oversikt over norsk populærkultur. En herlig nostalgitrip for alle som er født etter krigen! En bok å bla i, glede seg over, diskutere med andre og ikke minst irritere seg over det man synes mangler. Mitt eneste ankepunkt er at boka mangler mye av barnekulturen fra denne perioden.