Fra min bokprat om denne boka:
Boka finner sted i Tyskland, rett etter andre verdenskrig. Landet er nedkjørt, og andre land har interesser å beskytte der. De fleste, og spesielt tidligere krigsforbrytere, vil helst legge krigen bak seg og komme videre. Hovedpersonen er Bernhard Günther; en fallert privatetterforsker som forsøker å drive et slitent hotell da en mystisk, vakker kvinne kontakter ham. Snart er han innblandet i både storpolitikk og dramatiske hendelser.

Dette er klassisk noir, med hardbarkede menn og vakre kvinner, skarpskårne dialoger over våpen og alkohol. Så hva er det som hever denne boka og gjør den til noe ekstra å lese? Det må først og fremst være hovedpersonen. Günther har en mørk fortid som han må leve med. Den utnytter han i jobben, men han forsøker ikke å unnskylde den. Han har et svært mørkt syn på verden, og det gjør ham bitende ironisk. For å like denne boka må du ha sans for Günther. Den er en oppfølger til det som kalles Berlin Noir-trilogien, som Philip Kerr er mest kjent for, men det gikk helt fint å lese den alene. Når det er sagt var dette en så god leseropplevelse at jeg fikk god lyst til å lese forløperne også. Det er først og fremst språket som hever ham over mange andre i denne sjangeren. Jeg hadde stor glede av språket i denne boka. Forfatteren kommer med helt slående beskrivelser av folk, og han skriver skikkelig morsomme replikker til sin hovedperson.

Her er min omtale av Det Ene Fra Det Andre: https://mineboker.wordpress.com/2016/03/09/det-ene-fra-det-andre-av-philip-kerr/

Jeg har seff lest Berlin noir, trilogien. Denne boka, Det ene fra det andre, er den fjerde bok i serien om privatdetektiven, Bernhard Gunther. Sånn sett er ikke Berlin noir egentlig en trilogi, men en quadrologi! Altså fire bøker. Vel… nok om det.

Det ene fra det andre er solid håndverk og ypperlig krim/ thriller-litteratur med røtter i vår ikke alt for fjerne historie. Jeg koste meg glugg med denne boka. Og de tre foregående i serien. Bøkene bør helst leses i rekkefølge, men dette er strengt tatt ikke nødvendig. Hver bok står godt og selvstendig alene.

En liten ting som irriterer…. Ikke bare med disse bøkene med Bernhard Gunther, men for så vidt alle krim/ thrillere. Det, handlingen og hendelsene, blir ofte litt for utrolig. Ikke misforstå. Alt henger fint på greip og det hele er ypperlig funnet på og komponert, men tar jeg på virkelighetens strenge briller… hehehe, vel, ting hadde neppe alltid landet så pent som det gjør for bokens helt. Men, som sagt, dette er noe spenningslitteratur generelt sliter med:)