Hestekrefter. Lars Mytting.

Denne mannen. Denne mannen som "fører et tilbaketrukket liv i nærheten av Østerdalen med kone, to barn og tre engelske biler, en gammel 790 kubikks paralelltwin, en samling motorsager, jordfresere og annen redskap", slutter aldri å imponere meg.
Jeg begynte seint å lese denne svært produktive og populære forfatteren, for han har vært så omtalt at jeg har holdt litt avstand, og har lest bøkene i motsatt rekkefølge enn de er utgitt, (men hoppet over Hel ved).

Hestekrefter er hans første, og er blant tidenes mest solgte debutromaner fra Norge, og handler om Erik Fyksens kamp for å drive en nostalgisk bensinstasjon. Nostalgiske verdier står høyt og i veien for utvikling, men skaper desto mer innvikling i denne romanen. Innvikling og innfletting av samfunnsutvikling, folk og teknikk, er det som bærer denne dramatiske, men allikevel stillfarne romanen. Den er både sår, dramatisk, bygderomantisk og romantisk på samme tid. Det føles helt naturlig med tankestreif til ungdommsforelselsen i løpet av boka her.
Tydelig, og jeg liker det godt, at Mytting er opptatt av og har skrevet om musikk, for han legger inn noen viktige låter her og der. Han kunne godt lagt inn First cut is the deepest av Cat Steens ev Rod Steward også, men her var mye annet fint.

Sult. Knut Hamsun
Jeg var ung og visste alt, skulle jeg til å si, når jeg første gang prøvde meg på Sult. Jeg visste ikke den gang at jeg hadde det med å bli dypt berørt av bøker, og ikke evnet å skille mellom dårlig stemning og dårlig bok. Nå som jeg har lest den som voksen, er den langt bedre.
Det er jo skrevet så mye om den boken, at ytterligere kommentarer fra meg er unødig, men vil påpeke at den godeste Hamsun så for seg eboka (s. 27) allerede i 1888. Framsynt fyr.
Anbefales.

Leksikon om lys og mørke. Simon Stranger.

Denne boka om Rinnans ve og virke er sterk lesing, men veldig lettlest og engasjerende. Det er nok vanskeligere å finne lyset enn mørket i denne boka som er redigert soom et leksikon, og er allerede en stor suksess med kontrakter i flere land. Mørket var godt skildret. Spesielt siste del av boken der mange detaljer fra Rinnans virke under krigen var som vi vet grusomt.

Romanformens styrke er å kunne legge inn tanker og dialoger som kanskje ikke stemmer helt med virkeligheten. Det vet man aldri, men i denne boka har forfatteren valgt å vise frem at Rinnan også hadde andre sider enn en liten jævel som vi er vant til å omtale ham som. Også Rinnans oppvekst ble belyst slik at vi, leserne, kunne tenke oss hvordan hans komplekser for egen kroppshøyde, samt mobbing kan ha bidratt til at han ble en fuling og gjorde valg som førte ham inn i historien vi alle kjenner. Med tanke på lys, ble hjelpearbeidet med å få jøder over til Sverige nevnt.

Dette er ei bok dere bør få med dere. Det ligger flere intervju med den gode forfatteren og formidlere på bla NRK. Klikk og se. Kjøp og bla

Alle dagers ende. Jenny Erpenbeck.

Ei bok om jødehistorie, som i og for seg ikke kommer med noe som ikke har blitt fortalt før, men det er måten den blir fortalt på som er det spesielle.

Boka har et veldig godt språk, gode bilder, stemninger og røde tråder. Den er veldig original i sin form, ved at forfatteren bruker virkemidler fra sin teaterbakgrunn med å nystarte og binde samnen fortellingene med intermezzo. Sterk lesing om forfølginga av det jødiske folk i krig og fred.

"Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende".
Forfatteren lar hovedpersonen sin dø fem ganger i livet.

Serotonin.Michel Houellebecq.
En bestselger av de sjeldne. Det ble solgt nesten 800 000 den første uka. Vi følger en flink karrierefokusert agronom, som lever et liv og forfekter et kvinnesyn som nok kan provosere mange. Forfatteren er kjent for å provosere, han er flink til det.
Etter å ha levd et utsvevende liv, hvor eskortepiker er med som et krydder på tilværelsen, går agronomen mer og mer til grunne, hopper av kjøret, oppsøker venner fra studietiden og hans liv og problemer blir rullet ut.
Jeg tror forfatteren vil skildre hvor følelsesløse vi kan fremstå om vi ikke er ærlige mot våre verdier og følelser. Tydelig at han angret på han ikke gikk nærmere inn i et forhold til ei jente i studietida, og at dette preget ham senere, gjorde ham følelsesmessig usikker og kanskje noe avstumpet. Boka er også en kommentar til opprøret mellom by og land vi ser bla via de gule vestene i Frankrike. Verdt å merke seg at denne er skrevet før det opprøret - så teft for nåtidas konflikter og utfordringer har han. Dette er ei bok som svir litt, og setter merker.

Svøm med dem som drukner. Lars Mytting.
Denne boka har vel alle lest, og omtalt som fantastisk bra. Jeg har problem med å lese bøker som blir hyllet av alle, akkurat i det de blir hyllet - så denne har stått på vent utrolig lenge.
Jeg ble veldig imponert av Mytting i Søsterklokkene, og hoppet på denne også nå.
Det jeg liker aller best med Mytting er tempoet han skildrer ting på. Han passer på å beskrive alle scener, personer og lokasjoner så godt at bildene i hodet blir så klart, men han passer på å male det ut i passe mange lag, sånn at det ikke blir langtekkelige beskrivelser uten driv i handlinga.
Ei veldig velskrevet mysteriebok om slekters gang og hemmeligheter.

Lavterskeltibud. Jens M. Johansson
Jeg pleier å lese et 2-3 av bøkene som er nominert til Romanprisen i P2. Denne bestemte jeg meg å lese allerede før den var nominert, fordi den ytre sett skal handle om en forfatter, Adam Berg, som tilhører den kulturelle og intellektuelle middelklassen, og vil skrive en skikkelig realistisk arbeiderklasseroman, da han synes den klassen ikke har en stemme. Altså vil han være en stemme for de stemmeløse. Vel, jeg er en avdanka heismontør, med et kulturelt alibi, siden jeg leser mye og jobber frivillig på Litteraturhuset, men jeg synes ikke det er så mye som stemmer i denne romanen. Boka er vittig, det er den. Men at den kom med så langt i konkurransen; ja, nei, det forstår jeg ikke - men så er jeg jo bare en stakkars arbeider jeg da.

Denne boka har fått mye skryt, og forfatteren er jo utvilsomt en av våre store, men...
Jeg las og las, sovnet og las. Hadde et håp om å komme meg skikkelig inn i fortellinga, og bli kjent med folk og miljø, men...
Dette var rett og slett for kjedelig, og fungerte mer som ei uinspirerende naturfagbok, så etter å ha lest 1/3 la jeg den fra meg.
Noen her som likte den, og kan forklare dette skrytet?

Dei sju dørene. Agnes Ravatn.
Eg elskar, altså er eg.
Vel, ser at boka vert omtalt som ein kriminalroman, og det kan vel være rett; for her skjer urett og kriminalitet, som hovedpersonen, litteraturproffessoren Nina, vil etterforske. Det er spanande, irriterande og til dels imponerende, men fram for alt er boka ei flott bok å være i. Agnes skriver med snert, og har eit blikk og formuleringsevne om omverda som berre dei store kan, og denne boka kan nok også etterkvart bli omtalt som ei bok som tar inn over seg metoo-problematikken - i form som ei gresk tragedie.
Agnes Ravatn er ein av våre absolutt største samtidsforfattarar, ho er ennå ung; så eg gleder meg som ein unge til hennar neste prosjekt.
Har du ennå ikkje lese noko av ho; kan du kanskje begynne med essaysamlinga Stillstand.

Sølvveien. Stina Jackson.

Selv om jeg er drittlei krimbøker som handler om unge søte flinke jenter som på mystisk vis bare forsvinner, så å si sporløst, så var det noe med denne boka som gjorde at jeg ga den et forsøk - og den bestod.
Som regel så er det jo flere jenter som forsvinner, når først ei har gjort det, og i krim er ofte etterforskeren avhengig av noe, eller er redd for tilbakefall, og er gjerne i konflikt med minst en autoritet - i tillegg til å ha en nær relasjon til et av ofrene, naturligvis. Og for å løse mysteriet, må helten ta minst en stor sjanse og gjøre noe som er på kant med love. Så også i denne boka, men jeg likte variasjonene. Det er jo stort sett bare lensmann, lærer og prest som sømløst helt naturlig kan oppsøke og ha kjennskap til folk og familier i bygd og by. Vi har jo sett og lest om lensmenn og prest, men i denne boka er etterforskeren en lærer, og han hadde en tidligere last som nikotinavhengig, som et alternativ til disse sårede og deppa whiskeydrankere fra politikorpset som vi er så vant til å lese om. Kjempebra grep.

Handlinga er lagt til ei langstrakt bygd i Norrland, og skildringene av folk, gårder og hus, med til dels store sosiale, bygnings- og medmenneskelige utfordringer, er kjempegode, og boka er svært spennende. Vi kommer tett inn på folk med et "levd liv". Det likte jeg svært godt.
I og med at krimsjangeren har noen strenge formler, er det ikke så veldig vanskelig å skjønnne hvem som er den største kjeltringen her, så jeg valgte å lese boka som en god thriller.
Anbefales.

Babetts gjestebud. Karen Blixen

Jeg skulle ha noen gjester, og ville lage Coq au vin, som er en fransk nytelse, og tenkte at å høre Babettes gjestebud kunne være en fin forberedelse.

Historia om disse overklassesøstrene er lagt til Berlevåg, og jeg husker at jeg likte filmen som i 1988 fikk Oscar for beste fremmedspråklige film.
Vel; film er film; lydbok er lydbok.
Jeg sovnet fra hele greia, men med gjentatte forsøk kom jeg meg gjennom. Mulig jeg ser filmen igjen, om jeg kommer over den.
Jeg fikk forresten laga en god Coq au vin, men jeg brukte økologisk kalkun fra Hardanger. Kjempegodt.

Brand. Henrik Ibsen.
Ikke viste jeg at alle disse Ibsensitatene jeg har hørt om kommer fra fortellinga om Brand.
Fortellinga går i rim. Forfatteren hadde jo svart belte i riming, og jeg må bare si at jeg er mektig imponert.
Jeg valgte å kjøpe lydboka, og bruker normalt å sovne eller få tankeflukt når jeg hører på lydbøker, men dette var en fest. Mye takket være Bjarte Hjemelamd og Trine Wiggen, i tillegg til bla Giske Armand, Kim Haugen, Reidar Sørensen.
For dere som er sunnmørimger, kan jo en funfact være at stedet gode gamle Ibsen hadde i tankene når han rimet dette stykket, var Hellesylt.
Ibsens kone hadde slekt på gården jeg jobba mye på i yngre år, Solnør Gaard i Skodje, og det gjorde at han gjestet denne flotte delen av landet. Fortellinga Rosmersholm er lagt til det huset.

Før plogen din over de dødes knokler. Olga Tokarczuk

Ikke viste jeg at årets Nobelbok er 10 år gammel. Jeg hadde heller ikke kjennskap til den engelske poeten og romantiske mystiksren William Blake; at han var opptatt av astrologi og var en fiende av den katolske kirka. Jeb var heller ikke klar over at viktige tema i boka er sterkt splittende og opprørsk mot et mannsjåvinistisk Polen; at Olga har fått drapstrusler og har vært svartelistet i kulturlivet, og med det gått glipp av mange muligheter og stipender.
Hadde jeg vist dette før jeg las boka, hadde jeg muligens forstått og likt den bedre.
Jeg las den som den krimboka den påstås å være, og siden jeg synes astrologi er overtro, ble det hengende med meg som en minusfaktor i boka.
Synes allikevel det var ei bra bok. Spennende og fargerik hovedperson, men jeg ble ikke så godt kjent med de andre som var med i boka. Noen ble drept, andre etterforsket, mens et kobbel viste seg å bare være med.
Boka ble filmatisert 2017, og fikk en sølvbjørn i filmfestivalen i Berlin i 2018, under navnet Jaktsesong.
Det er nok forfatteren og ikke boka som fikk prisen. Hun har vist skrevet noe stort som ennå ikke er oversatt til norsk.

Den andre dødssynd. Jan Guillou.

Det er mange, når de nærmer seg 70 år, særlig menn, som føler et sterkt behov for å øse på med sin viten og klokskap, ved å skrive historiske romaner. Noen får det til. Nå er det flere sånne bokserier som går. Jeg var innom Skogsmatrosen, men gav meg etter den første boka. Det ble for mye oppramsing. Bestemte.meg heller for å følge Jan Guillou sin serie, for jeg likte så utrolig godt den første boka i serien om vårt hundrede år; Brobyggerne.
Han har siden den om bla bygginga av Bergensbanen, fulgt en familie gjennom tykt og tynt i alle år, og denne boka tar for seg 80-tallet, med jappetid og politisk kamp. Jan er jo journalist, men også en halvstudert jurist. Dette med juridiske spørsmål ned til kveruleringsnivå, synes jeg fikk litt for stor plass.
Synes allikevel at boka var veldig god. At forfatteren ikke tilhører jappeklassen, er veldig tydelig - og det synes jeg er veldig bra.

Søsterklokkene. Lars Mytting.

Mye fint er sagt og skrevet om denne boka, og det forstår jeg godt.
Dette er en utrolig fin og god historisk roman. Disse søstrene og klokkene, betydde svært lite for meg.
Det som fenga meg var skildring av det harde og kalde bygdelivet i et trangt samfunn.
Som leser følte jeg meg veldig godt ivaretatt i dalen, med at jeg ble godt kjent med flere - ikke bare med en hovedperson som rød tråd. Her skildres godt bondelivet, drømmene og frustrasjonen av ei fremoverlent jente. En prest som kommer med kunnskap, kløkt og sjarm fra et annet land og klasseskille. Konfliktene er sånn passe overhengende, og drømmene gir god samklang med disse. Akkurat som myten om både søstrene og klokkene. Dette er mesterlig fortalt av en svært god forteller, som gir både karakterene, naturen og bygningsmassene et levende liv.
Skulle det vise seg ved en DNA prøve at Mytting er i slekt med både Hoem og Faldbakken, blir jeg ikke forundret i det heletatt.
Dette er skikkelig håndtverk.

Due og drone. Kjartan Fløgstad.
Dette er mi første bok av denne forfatteren. Boka, og forfatteren i sær, har fått masse skryt, både her og der.
Jeg valgte boka av overnevnte grunner, i tillegg til at jeg synes vi er i ei spennede tid, da vi endelig kan ta opp gråtoner om 2. verdenskrig og etterkrigstida. Var alt så svart/kvitt som mange vil ha det til?
Vel, vi følger for så vidt ikke så veldig mange karakterer i boka, men den er allikevel full av navn, og det tok litt tid for meg å skjønne at det var bare noen ytterst få av dem jeg måtte bli skikkelig godt kjent med. Noe jeg for så vidt ble, men jeg ble på ingen måte imponert over hvordan forfatteren fortalte deres historie, og rullet ut deres karakterer. Her er det svært få dialoger, og i ei bok på over 500 sider blir det lett for mye fortellerstemme når historia ikke brytes mer opp - synes jeg. Forfatteren legger inn noen dikt, her og der, han gjør det, men det gjorde ikke meg mer knyttet til verken historia eller karakterene.
Jeg hadde ventet meg så utrolig mye mer av denne, at skuffelsen er rimelig stor.

Full spredning. Nina Lykke.
For meg var det nok bestselgeren Hulebjørnens klan, tidlig på 80-tallet, som åpna ei spennende dør for meg; nemlig det kvinnelige blikket gjennom hovedpersonen Ayla og fortellerstemme til Jean M. Auel. Siden den gang har jeg lest utrolig mange av andre, for det er noe av det beste med romaner; at de kan zoome inn og ut på steder, hendelser og folk, akkurat som forfatteren vil vektlegge og fargelegge verden. Nina Lykke er en av våre mange kvinnelige samtidsforfattere som lykkes med det.
I denne boka følger vi en 47 år gammel fastlege, Elin, som har et noe slapt privatliv med sin mann, som er mer opptatt av å sjekke pulsklokka enn pulsen på kona - for å si det sånn.
Legen drikker, legen helbreder - og legen er egentlig drittlei mange av pasientene sine, særlig de av dem som følger understrømmene og det noe motebeviste sykdomsbildet som pasientene plages av. Elin
plages også av det, men på hun plages altså av de som plager henne med plager. Hun er forresten på FB også. Hvem i hennes alder er ikke det? Og jaggu meg finner hun profilen til en ungdomskjæresten sin der ute, og fra da av tar livet ei ny vending. Litt for lenge i samme retning, kanskje.
Veldig bra bok, som med fordel kunne vært stramma litt inn, eller gitt flere nye retninger underveis. Det ble litt for mye av det samme, litt for lenge.

Helvete. Erlend Loe.
Dette er ei bok om å kunne lære seg å se litt lyst på livet, selv om det meste ser litt lite lyst ut, fortalt på en måte som bare Loe kan - og det er nok en fordel å ha lest litt Loe tidligere, sånn at man allerede har akseptert hans dribling med virkelighet og fiksjon.
Dro litt på smilebåndet, av og til, men at Loe ikke fikk meg til å le mer, tror jeg skyldes at dette må være et hastverksarbeid. Han kan så mye bedre, og med ei sånn ramme burde han fått meg som aksepterer hans litterære virkemidler til å småhumre hele veien; tur/retur.

”Brobyggerne”, Jan Guillou
For en som har vokst opp med verdens fineste konstruksjon, syklet over, klatret på, fisket fra og dykket under, hatt den som kommunevåpen, logo på det lokale busselskapet; Ja, den får et helt spesielt forhold til bruer. Den sammenligner alle bruer en ser i hele verden med Skodje bru – og ingen kan måle seg når det gjelder arkitektur, omgivelser, utførelse og stolthet. Sånn er det bare. Når en ser en dal, en kløft eller en holme, funderer en på hvor mye finere der kunne bli hvis de bare hadde fått på plass ei skikkelig bru. En leter etter fine bruer i landskapet, og skulle en se en avgrunn, leter en etter en mulighet – også på den metaforiske måten. Så når jeg åpner en bok som heter ”Brobyggerne”, gjør jeg det både med andakt og argusøyne. Hvis du så skulle tro at dette var en avsporing, så er det ikke det. Denne boka handler om det å bygge boer i verdens videste forstand. Ikke bare teknisk, men også den metaforiske betydningen av ”det å bygge broer”. Den viser også med tydelighet hvordan den vestlige verdens tekniske forsprang og innovasjonstekning øker utviklingsforspranget til den tredje verden.

Vi følger noen brødre fra fattige kår utenfor Bergen, som får muligheter til en teknisk høy utdannelse i Tyskland med pliktår i Norge for å bygge et prosjekt få trodde var mulig; Bergensbanen. Vi følger de fra barnsben, gjennom utdannelsen, videre i en dannelsesreise både i Tyskland, Norge og Afrika, på en utrolig spennende, billedlig og historisk forankret måte. Skikkelig artig å lese om en viktig historisk tid i på en slik måte. Boka har alle ingredienser som tenkes kan; nød, lykke, skjønnhet, dramatikk, kjærlighet, erotikk, vanskelig kjærlighet – mye av det, jakt, flukt, arkitektur og ingeniørkunst, miljøskildringer som får en til å krympe seg, og dramatikk som får en til å tenke; NEI IKKE DET!!!! Den tar også for seg brobygging i videste forstand. Ikke bare fysiske broer, men broer mellom mennesker, klasser av mennesker, folkeslag og kulturer – men også nedriving, utbytting og terrorisering av disse. Boka veksler handlingen mellom brobygging på Bergensbanen og i Afrika. Begge scenene er like spennende, hører sammen og føres på et fantastisk godt fortalt vis sammen mot slutten. Vi får også gode og dramatiske skildringer om og i første verdenskrig.
Tror jeg kunne ha skrevet en hel bok om denne boka, som er den beste jeg har lest på utrolig lenge, så jeg må passe på å runde av her. Skulle jeg kastet terningen, hadde jeg nok ikke kunnet si hvor mange øyner som ville vende opp. Noe som er hele poenget med å kaste terning, så hvorfor det blir gitt som symbol på at noe er bra eller dårlig har jeg aldri skjønt, og gir derfor aldri terningkast - men håper at dette skribleriet kan få andre til å få øynene opp for denne boka .
Gleder meg til våren – da blir det togtur.

På randen av Vigeland. Roy Jacobsen.
I dag er det 150 år siden Gustav Vigeland ble født. Ja, han som laga den parken som alle har et eller annet forhold til. Noen har tatt på Sinnataggen, andre har kutta hodet av den, alle har sett den - og de fleste andre skulpturene har kommet i skyggen av den og Monolitten. I denne lille, sterke, fine og som alltid velskrevne boka av ordkunstneren Roy Jacobsen tar han oss med til den andre kunstnerens park - og herfra går historien om livet, mora, faren, havet, kjærligheten og døden, på en sånn måte som bare store forfattere klarer å formidle det.
Les den.