Jan Guillou. Slutten på historien.
Begynnelsen på denne historien, Brobyggerne, fikk jeg bakoversveis av, og bestemte meg for å følge denne serien over vårt århundrede, som nå er avsluttet med denne 10. boka.
Det har vært litt opp og ned, men veldig mye er veldig bra. Denne boka også er både spennende og fengende, men det ble i denne som i forrige litt mye advokatpreik. Ikke unaturlig da hovedpersonen onen her er nettopp advokat, men da synes jeg han i det minst kunne dreid litt på sakene. Å fokusere så mye på mulige justismord i sexrelaterte saker mot barn, er ikke spennende.
Ellers synes jeg det har vært bra.

Allis sønn. Magnhild Haalke.
Dette er nok den vondeste boka jeg har lest.
Allis skjebne er at hun som kommer fra fastlandet, gifter seg med en øyboer som reiser til sjøs, kommer hjem hvert 6. år, mens Alli da bor mer eller mindre opp på sine svigerforeldre. Selvtilliten er på bunn, tilsnakket er strengt, så her er utenforskapet til å ta og føle på. Hun føder en sønn, Elling, som har "sine sider" se om det heter når man ikke er akkurat som andre. Alli har dårlig selvtillit, dekker over, skjermer og ting går ikke helt etter boka - det blir dramatisk.
Denne boka var hennes debutroman, har solgt i bøtter og spann, i flere utgivelser i mange land.
Moderinsering/normering av språket ble senest diskutert i mandagens Klassekamp.
Jeg las vekselsvis en gammel utgave online på Nasjonalbiblioteket, og en fra 1992 på BookBites. Den gamle hadde sin sjarm, men likte nok best 92-utgaven. Nå har de vist laga enda en.
Strek bok, les den.

Vernon Subutex3. Virginie Desspentes.
I denne tredje og siste boka i Despentes trilogi, reiser denne, kall det kultgruppa, litt rundt, danser og fester, stridigheter oppstår, hevn og jakt på noe noen tror er veldig viktig å slå kloa i, er også gjennomgående her.
Folk strides, og undres på om å leve litt alternativt til det bestående er mulig.
Saftig samtidskritisk trilogi, i en litt utradisjonell form.

Vernon Subutex2 . Virginie Despentes.
Det som skjer i Paris, angår oss alle, og etter å ha lest Serotonin av Michel Houllebecq fikk jeg lyst på mer fra den kanten. Frankrike, Paris i sær, er en smeltedigel av folk, kulturer, makt og avmakt.
Denne trilogien snakker mest om avmakt.
I første bind mista hovedpersonen, Vernon Subutex, jobben da han måtte stenge platesjappa si - pga teknologisk utvikling kjøper nesten ingen vinyl lengre.
Vernon blir fattig, sulten, skitten og bor ute.
I denne boka ser det ut til at Vernon mestrer utelivet, når han fikk litt hjelp.
Han etablerer seg ute ved å få nye spennende venner, som synes han er både spennende og flink. En kult utvikles, og innviklet.
Dette er grov samfunnskritisk satire. Kritikken går mot alt og alle.
Spennende og litt merkelig bok, i og med den er litt frakoblet det jeg vil kalle et alminnelig liv.

"Harens år", Arto Paasilinna

"Hehe.

Ja. Nei!

Jaja - haha.

Så Googlet jeg litt. Hvem er denne Arto? Hvor mange bøker han gitt ut. Å!? den også? Ja, den har jeg hørt om. Jøss. Hehe."

Ja, det var et lite handlingsreferat om meg de siste dagene. Sett fra min iPhone eller iPad, for denne boka leste jeg som E-bok, og det funka kjempefint. Vekslet mellom enhetene, alt etter tid og sted – og det er jo så fint med E-bøker; at når man setter bokmerke i en enhet, finner man det igjen på den andre.

Det var litt om formatet. Når det gjelder innholdet, så var jo det veldig fornøyelig, som med sine korte avsnitt passet supert på iPhone. Lettlest morsom bok i fint og ujålete språk - godt, varmt, brutalt og humoristisk fortalt.

Hva boka handlet om? Jo, den handlet om en, eller helt først, to menn, en journalist og en fotograf, som kjørte bil gjennom de finske dype skoger, og var så uheldig ved at de kjørte på en hare. Eller det vil si; den ene av dem, fotografen, var uheldig, for han mistet sin gifte, bedratte, desillusjonerte kollega, med begynnende magesår og andre bekymringer, ved at journalisten hoppet ut av bilen, og dermed også ut av sitt vanlige liv, og startet et nytt liv uten journalisttittel, men med en ny bestevenn, livsledsager, samtaleparter og reisefølge; haren, som han ville ta vare på – selv om han ikke viste så mye om harer, og at akkurat denne haren fikk en skade – eller kanskje nettopp derfor.

De sies at enkelte mennesker får sterkere tilknytning til dyr enn til mennesker. Vel, Vatanen var en slik person, og haren fulgte ham, og ofte omvendt, på en lang reise - både fysisk, mentalt og metaforisk.

Rart, men så utrolig fint for meg, at jeg har ikke lest flere bøker av denne forfatteren, for jeg har jo hørt om bøkene både titt og ofte. Nå skal jeg lese flere - på iPhone. Passer bra å lese litt morsomme bøker på ca 150 – 200 sider innimellom. Erlend Loe har helt sikkert lest alle, Han har sikkert klistret dem fulle med post-it lapper også. Det har sikker han som skrev "Hundreåringen" også. Har forresten en følelse av at alle har lest dem. Men for dere som ikke har det: sett i gang.

Krypdyrmemoarer. Siljo O. Ulstein.

Ei veldig ambisiøs debutantblk fra en spennende forfatter. Handlinga er lagt til Kristiansund og Ålesund, så som sunnmøring i exil måtte jeg bare... Her er mye bra, veldig mye bra - bare så synd at forlaget ikke har fått komprimert den. Skal man klare å holde oppe spenninga i 443 sider, må man være god.
Dette er en psykologisk thriller, som triller hakkete frem og tilbake i tid i fleres liv i to byer. Vi følger og blir kjent med mange personer og en slange. Alle får komme til ordet, da fortellerstemmen/ jeg-perspektivet skifter i hvert kapittel. Det var det grepet som berga boka. Jeg begynte på den, la den fra meg, las et par andre - og tok den opp igjen.
Denne hoppinga 15 år frem og tilbake i tid, etter hvert som liv og litt død blir fortalt, er en bra måte å male ut på, vel og bra - men det ble for mye hopping, for lite som kom frem. Her burde de kunne kutte ned betraktelig. Skildringene av miljø, folk og følelser er gode - så det blir spennende å følge forfatteren videre.

Jeg har fotografert deg mens du sover. Alicia Thi Nguyen Ryberg.
Ei lita fin og spesielt bok fra ei ny stemme.
Studenten Inga skreller livet sitt, lag for lag, som løk, ved å skrive brev som forklaring på hendelser tilbake i tid, og om sine innerste tanker til folka som har betydd noe, positivt og negativt, i livet hennes. Via disse breva får vi dypere og dypere innsikt og forståelse for Ingas situasjon. Og som i romaner flest, er her mye som har vært vanskelig og noe komplisert. Artig komponert om relasjoner. Bra bok.

Zeshan Shakar. Gul bok.
Alle vet hvor Tante Ulrikkes Vei er pga Zeshans forrige mye leste og omtalte bok. Ei bra bok om å være innvandrer i oppvekst blant sine egne.

Denne boka handler om å ta steget ut i av den verdnen, inn i voksenverdnen, ut av barndomshjemmet, inn i regjeringskvartalet, ut av det trygge, inn i parforhold, ut av bomiljøet, inn i et "hvitt" miljø - med forventninger fra opphavet hengende over seg.
Synes han skriver veldig godt og troverdig, forsiktig og subtilt om de små men store forskjellene det er å vokse opp med minst tre kulturer; opphavets, sin egens generasjons, de melkevites i landet en er vokst opp i.
Spesielt sterkt å lese om når bomba til ABB gikk av. Det vakumet og mistenkeliggjøring som oppstod før det viste seg at terroristen heldigvis var melkehvit.
Selv var jeg midt opp i det, kjørte gjennom området foran ambulansene, før støvet hadde lagt seg, uten en anelse om hva som vi skjønte ville komme i historiebøkene. En spesiell opplevelse, som det er spesielt å lese om - og jeg ble som mange lettet over hudfargen til ABB. Vi hadde hatt et annet land om han hadde hatt pigmenter og kunne flere språk.

Veron Subutex. Virginie Despentes

Vernon Subutex si platesjappe Revolver i Paris går konkurs fordi ingen lenger kjøper cd-er. Vernon faller utenfor diverse støtteordninger, og må søke tilflukt hos gamle venner fra subkulturer. Gjennom disse stemmene går det dårligere og dårligere med Vernon. En vestlig verden, sett med forskjellige briller i et utenforskap i Paris, får vi usminket kritikk av det meste i Vernon vei nedover fra fast jobb ned til et liv i rennesteinene, fortalt i et brutalt, nærmest pubertalt ordvalg, for å understreke det opposisjonelle til det privatisere borgerlige samfunnet, hvor alle etablerte miljøer får gjennomgå - uansett politisk tilhørighet.

Jeg hørte den som lydbok, og i perioder ble det nok for mye fitteprat og fæle skjebner, men boka sitter i.
Tror den kunne blitt for sterk om hun ikke hadde tatt såpass hardt i språkbruken. Jeg er litt sånn Less i more - type. Så når forfatteren beskriver for mye, klarer jeg ikke koble meg skikkelig på - og teksten blir svakere. I dette tilfelle er jeg glad for det.

Med berre nevane. Siri Helle
Siri Helle skriv så godt om mine verdiar og interesseområder i Dag og Tid, at eg måtte berre kjøpe denne boka om verdien i kunne bruke nevane.
Etter mi meining ein egenskap som er veldig nedsnakka, og mange teoristerke og skuleflinke nok trur at mange av dei som jobba med hendene og kroppen ikkje bruker haudet også.
Siri drøser litt rundt temaet, samtidig som ho bygg seg eit do ved hytta si.
Siri har ei viktig stemne som eg likar godt.

Apens år. Patti Smith
Denne gamle unge kloke dama kan og vet veldig mye. Skrive bla. Lage musikk også.
I denne boka skriver hun omtrent sømløst om tapet av en venn, minner om et annet tap, små store hendelser og minner hun har med seg hvor hun enn er i verden. I denne boka forflytter hun seg både fysisk og i minnene. Vanskelig å beskrive hva boka egentlig handler om, men dere som liker godt flytende sptåk, tanker og utforskning om det ekstensille vil like boka godt.
Patti er en mester å bruke blikket, minnene og språket.

Alle fugler små. Hanne Gellein.

Grunnen til jeg valgte å lese denne, er at jeg bor helt nederst i Nidelva til høyre på omslagsbildet, og at jeg liker å lese fortellinger, sanne eller oppdiktede, fra egen by og elv. Ikke fordi det står "blodig lovende" på omslaget.
Vi følger altså noen kvinner, barn og menn gjennom sitt ve og virke i denne flotte byen, Trondheim. Den ene kvinna er faktisk nabo til et hus opp for Brubakken vi legger ut for salg på Finn nå i kveld. Løp og kjøp. I en liten by, er det gjerne sånn at blir forbindelser mellom folk og miljø, både i bøker og i virkeligheten. I denne boka feks, synes jeg forbindelsene, og hva som skulle skje, var litt for forutsigbare. Det er jo en spenningsroman, ikke krim, så sånn sett er det ikke bom, men jeg reagerer veldig på måten spenninga blir laga; nemlig at tilsynelatende smarte og oppegående folk gjør tåpelige valg akkurat når det er viktig å gjøre det rette - bare for at forfatteren skal kunne skrive noen sider ekstra.
Dette holder ikke. Bedre lykke neste gang.

Jenny. Sigrid Undset.
Sigrid ble frarådet å skrive en historisk roman, for det var ikke der hun hadde sitt talent. Vel, så skrev Sigrid om Kristin Lavransdatter, og resten er historie. Så godt skrevet at mange ligger sønderknust i tårer og tror det er faktisk historie. Sånn sett så har den jo blitt norgeshistorie

Men altså; seks år før "Kristin" slo hun gjennom med Jenny. Den kalles vel sosialrealisme, om jeg ikke tar feil.
Om hun hadde talent for det også? Ja, så definitivt.
Her tar hun for seg store eksensielle spørsmål. Handlinga foregår i Oslo og i Roma, og i disse byene er det mye hjerte og smerte, masse kunst, kunstnersjeler og arkitektur. Hun beskriver alt dette veldig billedlig og ekte, så det er ikke rart den vakte oppstyr når den kom ut.
Relevans i dag? Ja, så det svir. Mange invandrerjenter i Oslo øst, står nok i dag i det samme indre og ytre presset som jenter fra vestkanten for 100 år siden. Kortere enn det ogdå, forresten.
Flott bok, selv om det for meg, hvit mann 55 år, synes noen av disse hjerte og smerte passasjene ble litt lange, sett med 2020 briller.

Norske tilstander. Lars Lenth.
I og med de tolv vindturbinene er oppkalt etter Jesus tolv disipler, er jo denne boka fin påskelektyre. Her er både svik, mammon og henrettelser.
Handlinga er på Stadt, eller Vestkapp om du vil. Familiens overhode, ei gammel dame med null moral, higer etter å selge en vindkraftpark til et danskkinesisk firma. Denne rasisten har også livvnært seg og sine som flyktningebaron, har alliert seg med andre skruppeløse bygdetullinger, så konfliktene med øvrig familie står i kø, da ikke riktig alle i familieen har de samme holdningene som henne.
Persongalleriet er veldig karikert, skrivestilen er morsom og handlinga kan godt passe til en slags thrillerkomedie, men han burde ha strammet inn denne 300 siders boka til ca 200 sider. Vittigheter og karikaturer er fine krydder, men bør etter min smak brukes litt forsiktig. Det ble litt for mye for meg, men jeg humret godt inn i mellom - og den var spennende også.

Vi er fem. Matias Faldbakken.
Ja, nei; at denne boka vant Romanprisen og er nominert til Nordisk råds?
Ja, nei; det forstår jeg lite av. Jeg sovnet fra den flere ganger mens jeg las, så det forklarer sikkert hvorfor jeg ikke fikk med meg hva som var så bra.
En familie på fire. Barna vil de skal bli fem. Mor vil ikke. De får seg hund. Hund forsvinner. Far lager en leirklump av skummel leire. Klumpen blir levende og spiser håret til folk. Folk blir engstelige.

Sånn ble det. Maren Uthaug.
Ja, sånn ble det; jeg har fått meg en ny favorittforfatter.
Etter å først ha lest bok nummer to, "Der det finst fuglar", av denne danske multikunstneren, som ble født i Kautokeino, har masse slekt i Trøndelag, men som altså flytta til DK som 8-åring, bare måtte jeg gå rett på hennes første bok.
Ei knallgod bok. Ytre sett om ei halvt samisk jente som etter noen ytre omstendigheter blir flyttet sammen med sin far til DK for å komme seg i trygghet.
Herfra går boka inn i en morsom skrevet fase om søken etter identitet. Det å holde på den man har, og samtidig takle ytre press fra nye omgivelsener, og ikke minst utforskningstrang for å finne sin plass, behøver ikke å være så lekende lett
Maren skriver lekende, effektivt og lett. Hun legger stadig inn nye spenningsmomenter, samtidig som hun ruller ut en familiehistorie, med noen hopp i tid, frem og tilbake. Men ikke så ofte at man detter av - hoppene er oppklarende.
Boka er både morsom og alvorlig, og jeg synes Maren bruker gode virkemidler for å drive historien frem.

Der det finst fuglar. Maren Uthaug.

Hoddu syn og du bin!!!
Forfattaren er født i Kautokeino, men flytta tidleg til Danmark, der ho no livnærar seg som tegnestripemakar, bloggar og forfattar. For denne boka fikk ho Romanprisen i DK.
Maren Uthaug: som etternavnet avslører, fører blodlinja hennar til Ørlandet på Trøndelagskysten. Slekta har tydelige fortellertradisjonar - og takk Herren for det.
Vil du kome deg litt bort fra pandemier og anna, hopp inn i denne boka og ta et opphald på Kjeungkjær fyr.
Eit fyr kor fyrvoktarane har det med å gå til grunne i.
Handlinga går frå 1920 til ei stund etter krigen. Her er så mykje mellommenneskelig dramatikk, at WW2 blir knapt nevnt. Me følger fyst Johan. Ein gut fra fattige kår som vil bli fyrvoktar for å kunne forsørge seg og mor si etter fars død, men pga dårlege erfaringar med einslege menn i einsomheit, er det krav om at han må ha kone å ta med seg ut. Dette fikser han styggfort en laurdagskveld og eit familiedrama tek av.

Som i dei fleste romanar fra rurale strøk, er prestefamilien, den største garden, og fattige folk, viktige bærebjelkar for romanens bindingsverk. Kjønnsdrift; som maktfaktor, underkastelse, fristelse, overgrep, incest og spreidning av gener også. Her stemmer nok ikkje alt i kirkeboka - for å seie det sånn. Her er også kjærligheit og hat, lengsel, gevinster og tap, fyll og fiolin.
Dette er spenning på høygir.

Fortellergrepet er knallgodt, ved at ho fortél først Johans historie, så etter nokre dramatiske år rykker oss tilbake i tid, og gir oss mykje av historia til dei hine i deira perspektiv; om korfor dei tok dei valga dei gjorde.
Ei fantastisk bok. Det er lenge sida eg har lest meg natta gjennom.
Gleder meg til å lese mer av Maren.

Denne mannen som fører et tilbaketrukket liv i nærheten av Østerdalen med kone, to barn og tre engelske biler, en gammel 790 kubikks parallelltwin, en samling motorsager, jordfresere og annen redskap, har gitt ut noen fantastisk gode bøker.
En knalldeby mef Hestekrefter, så denne, før han slo skikkelig igjennom med sakprosaen Hel ved, og fulgte opp med Svøm med de som drukner og Søsterklokkene.

Vårofferet er vel minst kjent, men er ei kjempebra bok. Vi følger ei fiktiv bygd i denne dalen vi tror vi kjenner så godt, denne gang via en Løytnant Akselsom er under etterforskning for uansvarlig opptreden ved en stresstest av tøffe gutter som ville til Afghanistan.
En soldat døde, og Aksel må bli i Norge og rydde i en leir. Her blir han kjent med ei ung jente, og ting baller på seg. Miljøbeskrivelsene veldig gode, og særlig godt likte jeg måten han fikk frem både omsorgsevnen og omsorgsbehov for de tøffeste av de tøffe - og hvordan omgivelsene ikke alltid forstår disse.
Her er endel beskrivelser av militære og tekniske effekter, så jeg innser at jeg som bådde har jobba på gård og har bestått den stresstesten som gikk galt i militæret, og også er FN-veteran, kan finne deler av boka lettere tilgjengelig enn andre.
Flott bok av en glimrende forfatter. Gleder meg masse til neste bok om Søsterklokkene kommer.

Høst. Ali Smith
Denne boka handler om ei ung jente sitt forhold til sin nabo, en eldre mann, i små vinduer i oppveksten - og da får man skrevet inn veldig mye egentlig.
Veldig, veldig godt språk, med mange morsomme nyanser.
Karakterene var spennende, og spenningen mellom dem, og andre spenninger, holdt meg i boka - selv om jeg også kjedet meg litt, her og der.
Forfatteren skal skrive om flere årstider, tre til, og jeg blir nok med henne.

Koke bjørn. Mikael Niemi
Nord-Hålogaland bispedømmeråd tilbød Julie Schjøth ansettelse som sogneprest i Nordreisa sogn i Nord-Troms prosti i går 23.02.2019 - men hun tar betenkningdtid, for læstendianerne har meldt at de da trolig vil utebli fra preknene. Dette er altså i 2019, så Lars Levi er fortsatt blant oss.

Dette er ei helt spesiell krimbok, hvis handling lagt tilbake til 1852. Her tar forfatteren av Poppmusikk fra Vittula tak i legenden Lars Levi Læstadius på en skikkelig måte, og med stor respekt - for han leser seg skikkelig opp på denne sagnomsuste fyren fra hans hjemtrakter, og finner ut at han nok ikke var så fæl og konservativ som hans tilbedere vil ha han til, selv om han nok var både hard i ord og meninger. Men Levi var noe annet også; han var som proster flest på den tida langt mer belest og utdannet enn de andre. Han hadde i tillegg svært gode talegaver og en lidenskap for planteriket.

Forfatteren er sønn av en politimann, så han kan litt om etterforskningsteori, og bygger opp en fin krim, hvor prosten og hans unge hjelper etterforsker noen drap og utukt som foregår i bygda. Prester er en jo fantastisk fin skikkelse å bruke til hva man vil, når man vil, hvor man vil. De kan fremskives som usikre dilletanter, som har pugget seg til det de kan, og andre diktes til kloke maktsyke herskere med like stor troverdighet. Prester er som poteten, og det var faktisk på denne tida potenten kom til Norden - og det var selvsagt prester involvert.

Vel, boka er utrolig spennende, velskrevet, med god balanse mellom krimgåta og utmalinga av livet og karraktetene rundt sjølvaste Læstadius.

Den må dere få med dere.