Bokelskere.no

”Brobyggerne”, Jan Guillou
For en som har vokst opp med verdens fineste konstruksjon, syklet over, klatret på, fisket fra og dykket under, hatt den som kommunevåpen, logo på det lokale busselskapet; Ja, den får et helt spesielt forhold til bruer. Den sammenligner alle bruer en ser i hele verden med Skodje bru – og ingen kan måle seg når det gjelder arkitektur, omgivelser, utførelse og stolthet. Sånn er det bare. Når en ser en dal, en kløft eller en holme, funderer en på hvor mye finere der kunne bli hvis de bare hadde fått på plass ei skikkelig bru. En leter etter fine bruer i landskapet, og skulle en se en avgrunn, leter en etter en mulighet – også på den metaforiske måten. Så når jeg åpner en bok som heter ”Brobyggerne”, gjør jeg det både med andakt og argusøyne. Hvis du så skulle tro at dette var en avsporing, så er det ikke det. Denne boka handler om det å bygge boer i verdens videste forstand. Ikke bare teknisk, men også den metaforiske betydningen av ”det å bygge broer”. Den viser også med tydelighet hvordan den vestlige verdens tekniske forsprang og innovasjonstekning øker utviklingsforspranget til den tredje verden.

Vi følger noen brødre fra fattige kår utenfor Bergen, som får muligheter til en teknisk høy utdannelse i Tyskland med pliktår i Norge for å bygge et prosjekt få trodde var mulig; Bergensbanen. Vi følger de fra barnsben, gjennom utdannelsen, videre i en dannelsesreise både i Tyskland, Norge og Afrika, på en utrolig spennende, billedlig og historisk forankret måte. Skikkelig artig å lese om en viktig historisk tid i på en slik måte. Boka har alle ingredienser som tenkes kan; nød, lykke, skjønnhet, dramatikk, kjærlighet, erotikk, vanskelig kjærlighet – mye av det, jakt, flukt, arkitektur og ingeniørkunst, miljøskildringer som får en til å krympe seg, og dramatikk som får en til å tenke; NEI IKKE DET!!!! Den tar også for seg brobygging i videste forstand. Ikke bare fysiske broer, men broer mellom mennesker, klasser av mennesker, folkeslag og kulturer – men også nedriving, utbytting og terrorisering av disse. Boka veksler handlingen mellom brobygging på Bergensbanen og i Afrika. Begge scenene er like spennende, hører sammen og føres på et fantastisk godt fortalt vis sammen mot slutten. Vi får også gode og dramatiske skildringer om og i første verdenskrig.
Tror jeg kunne ha skrevet en hel bok om denne boka, som er den beste jeg har lest på utrolig lenge, så jeg må passe på å runde av her. Skulle jeg kastet terningen, hadde jeg nok ikke kunnet si hvor mange øyner som ville vende opp. Noe som er hele poenget med å kaste terning, så hvorfor det blir gitt som symbol på at noe er bra eller dårlig har jeg aldri skjønt, og gir derfor aldri terningkast - men håper at dette skribleriet kan få andre til å få øynene opp for denne boka .
Gleder meg til våren – da blir det togtur.

Hjertelig takk for din entusiastiske bokomtale!

Jeg siterer:

«Boka har alle ingredienser som tenkes kan; nød, lykke, skjønnhet,
dramatikk, kjærlighet, erotikk, vanskelig kjærlighet – mye av det,
jakt, flukt, arkitektur og ingeniørkunst, miljøskildringer som får en
til å krympe seg, og dramatikk som får en til å tenke; NEI IKKE
DET!!!! Den tar også for seg brobygging i videste forstand. Ikke bare
fysiske broer, men broer mellom mennesker, klasser av mennesker,
folkeslag og kulturer – men også nedriving, utbytting og terrorisering
av disse.»

Men dessverre, nettopp det som gjør deg så entusiastisk: «alle ingredienser som tenkes kan», knekker min entusiasme. Boken gir seg ikke ut for å være annet enn den røverromanen Guillou har skrevet. Greit nok. Den inneholder mye interessant stoff, spesielt om Bergensbanen, som det viser seg er basert på autistisk materiale. Dette er etter min mening de beste partiene i boken. Men totalen blir rett og slett for mye av alt for min smak!

Boken fant jeg i en ferieleilighet og her ligger sannelig også oppfølgeren, «Dandy». Lurer på om jeg orker gå løs på den, for å få den tredje brorens, Sverres historie …

Jo, enig i mye, men husk at denne boka,er åpninga til flere bøker i seie om vårt århundre. Da må han legge på noen navn, steder og relasjoner som han kan ta videre siden. Jeg har lest alle til nå, og denne er klart best i en noe ujevn serie. Gleder meg til resten.
Siden denne boka er første bok, kan den godt leses som en frittstående bok.

Det er ikke det at forfatteren legger ut "noen navn, steder og relasjoner han kan ta videre", jeg reagerer på. Det er dette sammensuriet av at alt skal med.
Når du sier at "Brobyggerne" er den beste i en ellers ujevn serie, avgjør det saken for meg. Jeg kommer jeg ikke til å lese flere i den. Takk for dine synspunkter.
Jeg har forresten allerede lagt bort "Dandy" til fordel for Erich Maria Remarques "Tre kamerater", som jeg også fant i dette "feriebiblioteket". Det var andre saker!