Etter å ha lest først Monster og deretter Karma, som begge var meget godt skrevet og fremfor alt, spennende, bestemte jeg meg for å sette i gang fra begynnelsen med første bok: Skyggejakten.
Den gikk unna på 2 dager. Det sier vel sitt.
Litt av en debut bok må jeg si. Ikke på langt nær så komplisert som de sistnevnte, men til gjengjeld litt forunderlig og ... merkelig?
Og spennende!
Anbefales!

Dette er den første boka jeg har lest av Jæger. Og det må jeg si med én gang; dette var meget bra!
Sjelden har jeg lest en bok så fortettet med spenning at det nesten blir vanskelig å legge den fra seg. Og det uten at historien blir uvirkelig eller virker overdrevet for spennings momentets skyld.
Spennende fra første til siste side!
Synes også framdriften i selve "plottet" balanserer ypperlig mellom handling og mellom-menneskelige forhold. Vi blir passe godt kjent med de viktigste personene i historien, uten at dette tar for stor plass eller blir trettende.
Historien fremstår i starten som relativt opplagt og enkel, men saken tar flere ganske uventede vendinger gjennom det meste av boka. Det kunne derfor lett bli rotete eller for komplisert, men Jæger har en fin og ryddig forteller stil og klarer sy det hele sammen på en troverdig måte.
Spenningen er der gjennom hele boka og blir en "page turner" av rang.
Innimellom fletter Jæger på elegant vis også inn små elementer både av politi-reformens mindre heldige sider og folks fordommer mot f.eks. etniske folkegrupper.
Bra!
Lykkelig er jeg som har en rekke bøker av Jæger på "u-lest" lista mi.
En soleklar 6 er innen krim.

Kort sagt; en god historie men altfor lang.
Ikke ofte jeg skumleser, men her må jeg bare bekjenne at 30 % av boka kategoriserte jeg som nokså kjedelig og uten særlig verdi for fremdriften av historien.

Kort sagt en høyst fornøyelig historie fra første til siste side.
Men, om dette er en krim eller en roman, kan det nok være delte meninger om. Spiller for så vidt ingen rolle. Spenningen er der og det handler jo vitterlig om et drap. Riktignok begått for over 40 år siden og en gjerningsmann har sonet ferdig drapsdommen for lengst.
Men, alt er ikke helt som det ser ut til og to gamle gretne gubber, hvorav den ene er jeg/forteller stemmen, har satt seg fore å løse "gåten".
Historien utvikler seg og det mangler i og for seg ikke på spenning.
Det som løfter boka for min del er Nessers forteller stil som nærmest spruter av energi,
Fikk meg ofte til å tenke på Nessers "Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen".
Slutten er vel kanskje ikke av det mest troverdige jeg har lest, men synes likevel boka fortjener en solid femmer.

En av Fjelds beste, kanskje den aller beste om jeg tenker meg om.
Høyt tempo og stigende spenningsnivå for hvert kapittel i boka.
Det er et, eller egentlig to, ikke-relaterte plott som utspiller seg, noen i nå tid, noen flere ti år tilbake i tid. Man skal likevel ha lest en del kapitler før man aner konturene av en viss sammenheng mellom disse to fortellingene.
Dialogene mellom personene flyter naturlig og selv om historien(e) strengt tatt kanskje er litt vel utrolige, er det hele troverdig nok til at jeg vil kalle dette en page turner av rang.
Jeg slet i hvert fall hardt med å legge den fra meg.
Hakke bedre enn det meste jeg har lest i den senere tid innen genren og det blir en velfortjent sekser fra meg.

Dette var en uventet bra bok!
Spennende hele veien, og jeg fant det (meget) vanskelig å legge den fra meg. Ikke ofte jeg leser ut en bok på to dager!
Temaet, en far på evig jakt etter sin forsvunne datter på landsbygda oppe i nord-Sverige, høres kanskje ikke så veldig "spennende" ut, men der tror jeg mange vil få seg en overraskelse.
Fortellingen legger sakte men sikkert både små og større hendelser til en allerede mystisk historie og drar deg inn i de merkeligste kroker og kriker i det lille bygdesamfunnets miljøer. Og etter hvert som mysteriet øker stiger også spenningen til store høyder.
Hovedskikkelsene er like godt skildret som en god roman og fortellingen flyter avgårde gjennom de forskjelligste miljøer.
Mine beste anbefalinger og en soleklar sekser fra meg..

For å si det helt kort:
Har kost meg storlig med alt av Kurt Austs hittil. Men dette må da være Kurt Austs beste hittil?

Uansett, boka er en berikelse for den historie interesserte "roman" leser. Her er det nemlig ikke bare et spennende plot, men de mange historiske interessante forhold som danner bakgrunn for kjernen i hele historien vil nok overraske en del lesere, i alle fall meg. Snakker her særlig om Europas delaktighet i slavehandel og, ikke minst afrikanske småkongers egen delaktighet i det samme. Her handles kuler og krutt mot svart "kjøtt".
En slaves verdi er nøye spesifisert i forhold til andre nyttige ting. Som hvite tjenere, frie slaver, hester og sånt...
Jeg beundrer også måten K.A. finner det lett gammelmodige sproget til en slik fortelling.
Ord og vendinger lyder bare så tidsriktig.
Fortellingen springer litt fram og tilbake i tid og situasjoner, eminent redigert etterhvert som opplegget blir tydeligere utover i boka.
Mye mer kan sies.
Nøyer meg med min sterkeste anbefaling; Dette er en kjempebra bok.
Må leses!

Når en biografi skal skrives vil jeg tro forfattere generelt ønsker å gi en fremstilling som er nøytral og ærlig, og at det klargjøres tydelig for de deler av biografien som bygger på antagelser eller usikre kilder.
Gjelder biografien person (eller sak) som fremdeles er i live er vel kildematerialet som regel såpass tilgjengelig og omfattende og derved også etter-kontrollerbart, at unøyaktigheter her raskt vil bli påpekt og debattert.

Annerledes stiller det seg nok for det som kan kalles historisk biografi, som f.eks. biografien om Holst.
Her er de aller fleste "samtidige vitner" døde og det bevarte skriftlige materiale komplekst.
Dette åpner for å vri biografien i forskjellige retninger om forfatteren skulle ønske det, uten direkte å kunne anklages for løgn eller å oppfattes som åpenbar tendensiøs.
Desto større ansvar hviler da på forfatteren til å være tydelig når det er knyttet tvil til opplysninger og kilder som benyttes i biografien og i tillegg trekke fram informasjon som kan gi støtte til alternative forklaringer.
Her mener jeg forfatteren Sigrun Slapgard gjør en forbilledlig jobb!

Historien om Holst er nesten for utrolig til å være sann. Men; måten Sigrun i samarbeidet med barnebarnet Ole Holst, skritt for skritt bygger opp fortellingen om Wilhelm Holsts aktiviteter i Spania i førkrigsårene og senere som motstandsmann og hemmelig agent i Frankrike under Nazi-Tysklands fremmarsj fremstår som så nøkternt og redelig fortalt at jeg tenker; nærmere sannheten kommer vi ikke.
Formen i boka er for det meste direkte og fri for særlige superlativer. Er det sakprosa det heter?
Av og til unner Sigrun seg imidlertid en viss frihet til å komme med litt mer subjektive oppfattelser og vurderinger. I disse deler av biografien får vi da en helt passe dose med vakker prosa som kan nytes i fin kontrast til den ellers stramme stilen til boka.
Etter å ha lest boka var jeg nesten skamfull over hvor lite jeg visste om borgerkrigen i Spania, om Franco og hans da allierte Italia/Mussolini og Tyskland/Hitler herjinger. Og om Europas inkl. Norge (og USA's) unnfallenhet til å hjelpe sivilbefolkningen ved å snu ryggen til Francos herjinger. Forbløffende å lese at i Norge ble de som frivillig søkte å hjelpe kvinner og barn der nede straffeforfulgt.
Denne boka er selvfølgelig først og fremst en biografi, men beskrivelsen av miljøet og forholdene rundt Holsts aktiviteter er så observant og realistisk gjenskapt at den sannelig også tjener som en historiebok. Sigrun Slapgard og Ole Holst har her gjort en imponerende detektivjobb i å grave fram livs historien til Wilhelm Holst.
Jeg håper mange leser denne boka. Det er en overbevisende fortelling om en person som få har hørt om og noen tydeligvis helst ville glemme.
Applaus til Sigrun Slapgard.

Krig er vanskelig og det første som dør er sannheten, sies det. De "frie valg" skrumper inn og beslutninger må ofte tas på tynt grunnlag. Tilgjengelig dokumentasjon for ettertiden kan være mangelfull og preget av både sikkerhets problematikk og datidens tankesett og talemåte.
Tror derfor man skal være litt varsom med å trekke for bastante konklusjoner eller dømme kvinner og menn for datidens handlinger basert på nåtidens normer, moral og kunnskap.

En skal ikke ha lest mange kapittel før det synes klart at denne "varsomheten" ikke er noe M.M har brydd seg særlig om.
Motstandsmenn, politimestere, kirkeledelsen, flere kjente personer fra hjemmefronten og ikke minst eksilregjeringen får alle sine uttalelser, handlinger og valg, veiet og dømt av M.M.
Hennes "bevisførsel" bygger for en stor del på antagelser og tolkninger av gamle intervjuer og dokumenter. Og indisiene blir fort til bevis i denne boka. Er det tvil om hva som faktisk ble sagt, virker det for meg som hun ofte velger det som "passer" hennes agenda, heller enn å la spørsmålet stå ubesvart.
Ordvalgene sier også mye om hennes "sympatier":
• Man "lefler" med høyre siden…,
• Takket være "kommunistenes store innsats"….. osv.
Etter hvert synes jeg hennes "konklusjoner" blir såpass spekulative og tendensiøse at de i liten grad blir egnet til å bevise at hjemmefronten ganske så bevisst unnlot å informere jødene om Nazistenes planer om deportering.
De mest sentrale i hjemmefronten visste sikkert mer enn folk flest, men hva skulle de gjøre egentlig?
Avbryte sine egne operasjoner slik at det for okkupasjonsmakten ble "fritt frem"?
Hjemmefrontens oppgave var jo, slik jeg forstår det, satt opp med to hovedmål:
• Aktivt motarbeide nazistenes og deres sympatisører's okkupasjons apparat.
• Redde de som ble avslørt med å rømme til Sverige, slik at ikke deler av motstands apparatet ble blåst under press og tortur.
M.M nevner som et eksempel på hvor antijødiske motstandsbevegelsen var, en situasjon hvor en gruppe sabotører og motstandsfolk pluss to jøder, var satt opp på en fluktrute til Sverige.
I siste liten ankom to motstandsfolk til, og jødene måtte vike plassen. (De ble riktignok reddet ut et par dager senere)
Dette mener M.M beviste hvor dårlig behandling jødene fikk.
Jeg mener at under de rådende omstendigheter var dette helt rett.
Etter hvert ble det satt opp fluktruter også for sivilbefolkningen, hvor en stor del jøder selvfølgelig fikk plass. Her kom kostnader inn i bildet og de som flyktet ble bedt om å bidra etter evne. M.M feil siterer her (bevisst?) en kilde og skriver i forbindelse med en flukt av noen jøder at "jeg fikk betalt"…, slik at leseren får inntrykk av at betalingen gikk til egen berikelse, hvilket hun ønsker å bevise.
Mens det som var fakta var at "vi fikk betalt"…, noe som bare bekrefter at organisasjonen som drev denne flyktning ruta fikk betaling slik de oppfordret til, for derved å kunne hjelpe flere.
Trass i slike mer eller mindre bevisste feil og tendensiøse stil har boka likevel en viss historisk interesse. Det er bare så synd at nøytraliteten glipper og man ender opp med å tvile på det meste av det som forsøkes bevist. Selv om noe av det sikkert medfører riktighet.
Jeg strekker meg til en 3 er.

Denne boka fortsetter fortellingen om Kristiane som vi møtte i "Havet syng". Meget godt fortalt om livet på vestlandet, i siste halvdel av 1800 tallet.
Mine synspunkter om "Havet Syng" gjelder også her.
Må leses.

Får bare "innrømme" med en gang: Denne boka ga meg svært lite.
Jeg skjønner at en nær uredigert utgivelse av nedtegnelsene fra en overlevende fra Auscwitz kan ha en egen verdi. Men for meg ble det nokså rotete. Jeg greide aldri helt å sette meg inn i Eddys og hans kjære Friedels situasjon.
Det hevdes at fortellingen er skrevet mens han var fange i leiren. Virkelig?
Med så mange ransakinger, kontroller, beslag og angivelser, finner jeg dette merkelig. Og intet sted i fortellingen hintes det om at "dette må jeg notere ned", eller "jeg fikk da tid til å finne fram mine notater ogskrive litt mer"
Og hvorfor er det en "Hans" som er hovedpersonen i boka, ikke Eddy, og fremstår som Friedels ektemann. Og heller Ikke skjønner jeg hvorfor "Hans" gjennomgående beskrives i tredje person.

Vel, vel. Ikke noe stort ankepunkt, men jeg var dessverre bare glad når fortellingen var slutt.
En drøss med etterord var da også lest, uten at jeg ble nevneverdig klokere eller mer positiv til boka.
Det står f.eks. helt kort at Eddy og Friedel fant hverandre igjen etter at de kom tilbake til Nederland, men nevnes bare helt kort at de da gikk fra hverandre.
???

Må bare erkjenne at denne boka ga jeg opp!
Kan ikke huske sist noe slikt skjedde. Jeg leser ALLTID en bok ferdig når jeg først har begynt på en. Men etter 100 sider og stigende irritasjon begynte jeg og skumme.
Og boka ble jo ikke noe bedre med det...
Likte ikke hverken forteller stilen, person galleriet eller "historien".
Det siste minte meg om gamle dagers "Finsk Fjernsyns teater".
Vel bekomme.

En spennende og stort sett godt konstruert krim, bevares. Men det tar litt av etter hvert. Ikke minst på slutten, hvor drapsmannen er avslørt og skjulestedet hans invaderes av den ene politibetjenten, etter den andre. Som ofte i krimmens verden har da alle mobiltelefoner sluttet å virke, vær og vind er på sitt mest ufyselige og var det ikke for heltens grenseløse oppfinnsomhet og utholdenhet, ville både han diverse andre av aktørene på den rette siden av loven brent i helvete, bokstavelig talt. Når en bok blir preget av litt for mange slike u-logiske handlinger, blir fortellingen vanskelig å tro på og det hele virker konstruert. Da detter spenningen for mitt vedkommende.
Jeg hadde likevel strukket meg til en femmer, for det er mye bra i boka også.
Men oversettelsen, "da mann"? Den synes jeg virkelig det er en del å trekke for.
Merkelige setningsoppbygning-er, skrivefeil, snodige ord i en ellers litt røff skrivestil; hvem visste for eks. hva Mesén er?
Ikke jeg i hvert fall. Og hvorfor bruke et slikt ord når det finnes gode helnorske alternativer?
Mye annet jeg kunne si, også, men jeg stopper der og nøyer meg med en firer.

Den beste fra Chris Tvedt så langt!
Ja, kanskje den beste av Norsk krim i år uansett?
Jeg storkoste meg fra første til siste side, og slik boka inviterer til, engasjerte jeg meg også til å finne mulige alternativer til de antagelser som forsvarsadvokaten Brenne må legge til grunn i sin håndtering av saken i rettsapparatet og sin egen etterforskning.
Og som man mest triumferer i stille sin, overbevist om at her har jeg en annen løsning på både det ene og det andre, så tar fortellingen en ganske så annerledes vridning. Ja, burde kanskje skjønt det, at fullt så enkelt er det nok ikke, da "løsningen" min ble åpenbar litt over midt i boka. Og hva var dert da å skrive mer om på de neste 120 sidene?..?

Boka dreier seg selvfølgelig også en god del om dilemmaet som ligger i begrepet "formildende omstendigheter", her i en setting hvor en person gir full tilståelse for selve drapet.
Rett i kasjotten? Å nei, så enkelt er det jo ikke.
Her får vi et fint innblikk i påtalemyndighetenes vurderinger, arbeidsmetoder og prioriteringer og viktigheten av detaljer og grundighet, også fra forsvaret.
Men i det store og det hele er dette en kriminalfortelling. En høyst troverdig sådan. Befriende fri for absurde volds sener med blod og gørr. (Nettopp ferdig med Keplers Lazarus"..., milde himmel)
Personal galleriet synes jeg beskrives inngående og godt, slik at de viktigste personene fremstår levende og troverdige. Ikke minst gjøres Brenne levende.
Og spennende er det. Stort sett hele tiden.
Dette er for meg noe av det beste jeg har lest på lenge.
En klar femmer, men jeg gir jaggu seks, da Tvedt klarer å lage spenning uten overdreven vold.

Nok en god og spennende bok fra Schepp.
Godt driv fra de første sider og, til tider, meget spennende. Særlig mot slutten må jeg innrømme at sidene forsvant fort.
Deler av historien blir likevel nokså forutsigbar, ikke minst fordi mønsteret gjentar seg fra hennes tidligere bøker.
Jeg merker også at jeg begynner å bli litt lei denne stillingskrigen mellom Danillo og Jana.
Jana har tilsynelatende overtaket og full kontroll, men selv som fengslet greier Danillo å manipulere seg til akkurat det han selv ønsker og slipper unna.

Synes nok også at deler av persongalleriet nesten blir som for karikaturer å regne;
Her har vi den i utgangspunktet velmenende fengselsbetjenten som i grenseløs beundring og naivitet blir Danillos budbringer ut til hans kriminelle hjelpere.
Også har vi dette "offeret" da, hvis kone blir drept og sønn kidnappet. Han opptrer med komplett hysteri, ikke bare i de første åpenbart grufulle øyeblikk, men i hele boka igjennom! Ikke en eneste relevant opplysning til etterforskerne. Og disse på side evner aldri å gi han inntrykk av at de faktisk leter etter sønnen. Voldsomt hemmelig dette her.

For meg ødelegger dette litt, den viktige troverdigheten skranter og spenningen blir litt…skal vi si overfladisk?
På den annen side er beskrivelsene av politibetjent Mia Bolander en ren fornøyelse å lese. Og faktisk ganske morsomt til tider. Det aller beste er da kanskje at i denne boka er nettopp Mia viet ganske stor oppmerksomhet. Både som politikvinne, og privat.
Det er særlig i det private, hvor hun nå søker lykken på sitt sedvanlige overfladiske vis, og har et forhold til en meget velstående herremann, Hr. Silverskjøld eller noe sånn het han visst. Mia nyter de luksuriøse settingene og fire-retterne, og gulper gladelig ned både sin egen pils og gjerne også det halvtomme glasset til hr. Silverskiøld. Men denne jævla dattera hans, hun med egen fucking hest, kunne hun gjerne vært foruten.
Et betydelig positivt innslag i boka.

Oppgjørets time, dvs. de siste sidene, synes jeg faktisk funket meget bra.
En solid firer

Dette er den første boka jeg leser av Ludlum.
La meg si det med en gang:Nesten utrolig at det går an å skrive en bok med så gjennomført bruk av klisjeer og komplett virkelighetsfjerne hendelser og oppgjør.
Eks.: Mann og kvinne på båt forfølges av en endeløs gjeng tungt bevæpnede muskelmenn og mordere. No problem; vår "helt" og hans ukjente kvinnelige medhjelper finner akkurat i tide nye fluktveier og rekker å sette en kule midt i panna for hver sving fluktruta tar dem. Inntil de de selvfølgelig finner seg en fluktbåt som går akkurat fort nok til å smette unna forfølgerne. Og selvfølgelig har de med seg akkurat det våpenet de trenger for å blåse skipet og forfølgerne til himmels.
Troverdigheten i denne boka er for meg 0,0.
Og da blir det stort sett gjespende kjedelig.
Kanskje denne boka er ment som en parodi?
- Bare at jeg ikke hadde skjønt det?

Forrykende bra krim. Oppfinnsom, original og spennende som bare de beste krim kan være.
Må leses!

Petimeter orientert fortelling om en etterforskning som beskrives i minste detalj.
Gjespende kjedelig.
Selv ikke slutten løfter denne noe særlig, slik krim ofte gjør.
I dette tilfelle snarere det motsatte.
GW skriver dog med en trivelig og til tider, lystig penn.Også med litt sarkasme som jo kan ha en viss underholdende effekt.
I et anfall av endeløs godhet, spanderer jeg en treer på terningkastet.

En ganske spennende roman, fint satt inn i rimelig korrekt historisk vindu for Europa og i særdeleshet England midt på 1500 tallet. Som ren historiebok er boken interessant nok. Ihvertfall for en som meg, som ikke akkurat har fordypet seg i denne til tider ytterst dramatiske epoke i Europas historie tidligere.
Det som også slår meg når jeg setter igang med boka, er den litt klisje aktige formen Follet benytter i sin beskrivelse av hovedpersonene; Helten(e) er muskuløse og smarte og har et skarp blikk for de minste detaljer i motpartens svakheter. Og kvinnene er på samme overtydelige vis både formfullendte ("yppige") og så smarte at man tidlig skjønner at disse havner i helten(es) favn før eller senere i fortellingen.
Til tider tenker jeg at dette er en fin ungdomsbok.
Boka blir etter min mening også ganske forutsigbar etter hvert, om enn ikke direkte kjedelig.
Når sant skal sies går sidene unna...
Sammenlignet med f.eks. C.J.Sansom tenker jeg at de begge forteller middel-alder historie på spennende vis, men Follets roman-del får litt ukeblad-preg der hvor Sansom overbeviser med en roman på høyt nivå og stor troverdighet.
Faktisk synes jeg også vår Dansk Norske forfatter Kurt Aust har mer å by på enn Follet.
En grei firer.

Historiske romaner synes jeg ofte byr på noe "ekstra",... - hvis de er godt skrevet da. Ikke bare får man en presumptivt spennende historie, det være seg krim eller roman, men man får også et godt innblikk i livets ofte brutale realiteter i "gamle dager". Dette er i seg selv spennende lesning.
Trude Teige har skrevet flere fine Krim bøker. God spenning uten overdreven vold.
Vel igang med romanen Havet Syng tenkte jeg tidlig at denne romanen er da enda bedre enn hennes samtids krim'er.
Vi bringes tilbake til tiden midt på 1800 tallet og til vestlandet. Et lite samfunn hvor livet henger i nokså tynne tråder av fisk, uvær og los tjenester. Et mannsamfunn hvor kvinnene bærer tunge bører livet gjennom, men likevel må tie i forsamlingene.
Trude skriver med overbevisende realisme og kraft. Vi blir godt kjent med Kristiane og følger henne i tykt og tynt i kampen mot tradisjonene, livets lyster og livets forpliktelser.
Realismen og den litt forsiktige fortellerstilen står ofte i kontrast til dramatikken som ofte ligger på lur bak odden.
Jeg fant boka meget velskrevet, nesten på høyde med f.eks Roy Jacobsens eminente "De usynlige". Og det sier ikke så lite.
Boka er ikke av de "tykkeste" men heldigvis fortsetter den i bok no to: "Lene seg mot vinden" som er akkurat like fin.
Må leses!