Den siste av Ferrantes utgivelser i Norge, samtidig som den første hun skrev (1999) såvidt jeg skjønner.
Og kanskje like greit at vi fikk Min briljante venninne ++ først.
For dette var en mørk og tung historie må jeg si. I motsetning til alle hennes senere verk, klarte jeg aldri helt å engasjere meg, hverken i personene eller selve historien.
Hadde det vært en helt ukjent forfatter, hadde jeg muligens kutta ut etter 50 sider.
Men, jeg holdt ut og håpet på noe "mer".. vet ikke helt hva, men det ble bare mer "skitne truser", forknytte og fortrengte minner samt en del mannlig fysisk vold som tydeligvis var hverdagen der ned, på den tiden.
Nei, dette var ikke noe for meg.
Til nød en firer..

Alltid spennende med "ny" forfatter.
Dette eksemplaret fant jeg på hytta, som en utgivelse i superkompakt utgave. Antagelig noe som har fulgt med et ukeblad eller noe.
Var tom for lesestoff og det var en regnfull dag, så hva gjør man?
Vel vel, om boka var liten, så var fortellingen stor. Og spennende fra første side.
En imponerende debut må jeg si.
Faktisk synes jeg denne var såpass original i sitt tema, og god i fortellerstil at når siste side var lest, og jeg kunne "slippe pusten", var min første tanke; dette vil jeg ha mer av!
Kan da nevne at den neste er allerede lest, og jeg syntes faktisk at den var enda et lite hakk bedre. Men, lest de i rekkefølge, ellers misser man mye viktig bakgrunnstoff.
En god femmer.

En litt annerledes krim/kaprings drama.
Spennende nok, men Ikke av det mest nervepirrende jeg har lest. Det skyldes vel kanskje mest at det for min del glapp litt med troverdigheten etter hvert. Og, etter hvert, ble deler av historien litt forutsigbar.
Mye luft mellom linjene i denne boka så det ble likevel en "page turner", i dobbel forstand.

Jeg er svært glad i "historisk krim", altså historier hvor setttingen er lagt såpass langt tilbake i tid at hovedpersonene for lengst er døde og levesettet skiller seg betydelig fra dagens liv og kulturelle føringer. Særlig godt liker jeg fortellinger fra vikingtida og helt fram til slutten av 1800 tallet.
Ingen bør derfor bli forbauset over å finne bøkene fra forfattere som Kurt Aust og Patrick O'Brian på min liste over favoritter.
Og, la det være sagt med en gang; Niklas Natt og Dag gikk rett inn på denne lista!
Rett og slett en av de beste bøker jeg jeg har lest i sjangeren. Kanskje den beste.
Niklas trekker oss inn i Stockholm, helt på slutten av 1700 tallet, og gir oss en flott og fargerik skildring av hvordan livet for de mindre velbergede kan ha artet seg på den tid. Her er det nok av grusomheter og urettferdighet. Korrupsjon og maktmisbruk preger det offentlige styre og stell. Kampen for å overleve visker ut grensene for moral og hva som er rett og galt. Og jo lenger ned på rangstigen, jo verre blir det. Og nederst, der står kvinnene...
Jeg har ingen problemer med å tro, at ja, slik var det, eller slik kan det godt ha vært.
Og dialogene og sproget henger godt med. Tale-form, valg av ord, den påtatte høflighet, alt virker meget tidsriktig. Om det faktisk ER tidsriktig eller ikke, vet jeg forsåvidt ikke, men det spiller ingen rolle, all den stund forfatteren evner å gi meg følelsen av å være tilbake i tid, oppleve hvordan en annen kultur og tankesett styrer en samtale.
Boka er verd en 6'er, bare for den roman-dokumentariske delen av boka.
Men boka er jo mer enn et historisk dykk tilbake til den sen-Gustavianske tid. Den er også en hårdbarka krim. Så full av ondskap og grusomheter at selv Jo Nesbø blekner litt.
Men, til forskjell fra Jo Nesbøs bestialiteter, virker faktisk det meste i denne boka nokså troverdig, sett i lys av tidens rettsløse vanvidd og elitens overdimensjonerte makt.
Boka starter, kort fortalt med et likfunn og etterfølgende drapsetterforskning. Ett stykke på vei, forlater vi etterforskningen og hopper over på en tilsynelatende helt annen historie. Og så til en tredje.
Men fortvil ikke. Disse tre historier bringes sammen på eminent vis og gjør boka til en meget interessant roman og en spennende om enn rystende krim.
En sterk 6'er fra meg.

Mange bøker prydes på omslagene med høye terningkast fra både kjente og mindre kjente anmeldere og aviser.
Skal jeg bare "ha en bok" kan det nok være jeg lar meg påvirke denne form for reklame.
Men, som oftest vet jeg hva jeg vil ha når jeg besøker min lokale bokhandler.

"Mormor danset i regnet" var en slik "ønsket og planlagt baby" så jeg merket meg ikke den rosende omtalen som var å finne på innsiden av omslagene (paperback) før jeg satte i gang med boka.
Men, for en gangs skyld er jeg faktisk enig i mye av disse "omtalene".
Dette er en meget bra bok.

For det første synes jeg temaet boka er basert på er meget interessant. Typisk for Teige bygger hun opp sine historier rundt utsatte og sårbare grupper; her "Tyskertøsene".
Her dreier det seg ikke bare om Norske jenter med forhold til Tyskere, men om jentene som enten ble forvist av familie eller frivillig reiste til Tyskland med sin Tyske kjæreste, i 45.
Fulle av ungdommelig romanse, håp og tro.
Det som ventet i Tyskland er rystende lesning. Likeså reisen dit og kampen om å få komme hjem for de som prøvde på det.
Som jeg leser tenker jeg ofte at dette er for jævlig til være diktet opp, dette må være sant. Jeg snakker her om hovedtrekkene, detaljene er selvfølgelig skapt av forfatteren.
Men det er meget godt utført og utvilsomt bygget på en omfattende research.
For meg virker det meste ytterst troverdig, selv om enkelte "tilfeldigheter" i boka virker skapt for å gi driv i fortellingen.
Jeg tillegger ikke dette så stor vekt, og lar meg rive med i denne spennende romanen fra årene rett etter frigjøringen.
Jeg liker måten Trude skriver på. Direkte, og nokså nøkternt. Setningene er gode å lese, ingenting må "tydes". Overtydelig mener noen? Vel, vel.
Fortellingen veksler effektivt mellom da-tid og nå-tid. Synes dette fungerer fin-fint og det skaper en ekstra spenning mot krysningspunktet som ligger foran.
Avslutningen blir vel noe konsentrert, som om forfatteren enten er sliten, eller forlaget har satt en grense for antall sider. Tenker vel at det var en god del i siste "kapittel" som med fordel kunne ha vært viet større oppmerksomhet.
Dette er ikke helt "Ferrante", men et ekstra poeng for temaet skal hun få og da blir det en femmer.

Nok en bra bok fra Teige.
Denne gang fra miljøet rundt bedehusene på vestlandet, i mix med overgrep, fyll og masse dobbelt moral.
Det hele er overbevisende og bra skrevet. Og ganske spennende til tider. Det kunne blitt en solid femmer, men synes slutten ødelegges av overdrivelser og flittig bruk av tilfeldigheter, som det blir vanskelig å tro på.
Det stormer på havet, redningsmannskaper stenges effektivt ute da sjøen slår over alle broer, samtidig med telefon nettet slutter å virke, både for fast telefoner og mobil. Viktige beskjeder gis, men mottager oppfatter akkurat lite nok til ikke å bli advart mot dødelige farer.
Det som kunne blitt en meget spennende avslutning blir da mer et, ...jesp.

En virkelig bra bok. Spennende og interessant. Mørke hemmeligheter fra krigens dager, overbevisende blandet med bygdedyrets ødeleggelser.
Anbefales på det varmeste!

Likte denne boka godt. Mysteriet rundt selve koden i særdeleshet. Plottet er også bra. Om ikke spenningen hele tida er på topp, så er boka likevel vanskelig å legge fra seg. En gammel og en ny forsvinning-sak med mange mulige, men få plausible løsninger etterforskes på noe et noe u-ortodoks vis. Og den ellers så plettfrie Hr. Wisting må jobbe litt utenfor "komfort sonen" for om mulig å fremprovosere en tilståelse fra en av de aktuelle mistenkte.
Mye bra her og jeg koste meg godt underveis.
Positivt og typisk for Horst er også troverdigheten og den nokså nøkternt fortellerstilen. Her utpensles ingen grusomheter og det krypes i liten grad rundt i mørke skumle kjellere med hevet øks ventende bak neste sving. Ingen "grøsser m.a.o., men nok spenning til at det er godt driv i boka.
- Jeg tenkte lenge at her har vi en "femmer".

Men, slutten av boka bringer Wisting på "hyttetur" med en mistenkt. Dialogene her synes jeg er stive, tomme og unaturlige. Nesten litt ubehagelig å lese. Disse to karene er liksom beste venner, og så har de så lite å snakke om...
Denne delen ble for meg mindre troverdig, og femmer'n forsvant.
Likevel en solid terning med kast 4

Forsåvidt godt skrevet, og et viktig tema.
Godt gjort i det hele tatt å spinne en roman rundt det faktum at Biene (polinering) er helt avgjørende for vår livsførsel.
Artig og litt lærerikt også å lese om utviklingen av den moderne bikuben.
Problemet for min del er at hele historien etter hvert ble nokså forutsigbar.
At biene har forsvunnet i deler av USA og sikkert også andre steder, vet vi jo allerede.
Det kom derfor ikke som noen bombe.
Og når denne lille kineseren i fremtidscenarioet plutselig ble syk, tok det ikke mange sidene med lesing før i hvert fall jeg skjønte hva som hadde skjedd.
Og da blir det rett og slett nokså kjedelig.
Jeg sa puuuh, da siste side endelig var lest.
Terningkast 4 er derfor generøst, sett fra min side, men hun fikk 1 ekstra pga temaet.

Hadde relativt store forventninger til dene boka. Nobel prisvinner og greier. Og, det er jo en del å glede seg over, det skal sies. Likevel gikk det dessverre slik, at etter noen sider, følte jeg den ene sida ble en kopi av den foregående. Ingen spenning egentlig og lite som egentlig overrasker.
Og slik ble de neste 400 sidene faktisk. Litt kjedelig, rett og slett. Kanskje det er meg det er noe galt med? Dette skulle jo liksom være "top of the line" nnen genren.

Jeg har lest en del bøker fra andre, adskillig mindre kjente kinesiske forfattere som f.eks. Amy Tan og Anchee Min, som i (mye) større grad har grepet meg, dratt meg inn i fortellingen og vekket mine sanser, min nyskjerrighet og empati.
Rød Asalea f.eksempel!

Kjøpt som Lydbok, beregnet på en lang biltur, som ikke ble noe av.
Da ble det ørepropper "på senga" i stedet.
Er ikke særlig glad i lydbøker (med unntak av i bil). - Har lett for å glippe taket i fortellingen.
Så jeg ville antagelig fått mer ut av å lese boka, enn bare passivt å lytte.

Innledningen er, etter min mening laang, og fortellerstilen ytterst omstendelig. Hver lille handling utført av bokas hovedperson, "jeg-personen" Lo blir gjenstand for en omstendelig "konsekvensanalyse" og pepret med detaljer. Mye av dette opplevde jeg som helt unødvendig og derfor noe langtekkelig.
Handlingen foregår i hovedsak på et lite Cruise skip, men før denne båten legger fra kai, må man gjennom flere hundre sider for liksom å bli kjent med Lo.
I korthet vil jeg vel si hun er en lett forfyllet, usikker nevrotiker, med jevnt forbruk av antidepresiva siden 13 års alderen.
Jeg får vel bare erkjenne at jeg ville ha litt problemer med å omgåes Lo i det virkelige liv.
Det å lese noen hundre sider om henne i en bok er mer enn nok.
Dog skal det sies at boka etter hvert blir ganske spennende og har en god del uventede vendinger. I det ene øyeblikk aner man kanskje en løsning på de ytterst mystiske hendelsene, bare for i neste øyeblikk å erkjenne at man var på villspor. Hvem er venn og hvem er fiende?
På dette området er fortellingen både troverdig meget fiffig lagt opp. Har men først kommet seg gjennom de første 200 sidene fester boka grepet bedre og bedre, inntil de aller siste og meget spennende kapitlene.
Dette er en ganske original krim, fri for bestialiteter á la Nesbø, realistisk og ganske så spennende. Men dette veier ikke helt opp for den litt for lange historien og den omstendelige forteller stilen.

Kanskje ville jeg gitt en femmer om jeg hadde lest boka, Nå får en firer være mer enn nok.

Vedr. handlingen:
- Det er mulig jeg sovnet fra et kapittel eller to under veis...
Jeg sliter i alle fall litt med identiteten til ett av ofrene (likene) helt på slutten.
Om noen med full forståelse av hele løsningen kunne sende meg en msg., hadde det vært fint!

Mor og far skilles i en alder av ca 70.
Deres tre barn tar skilsmissen nokså forskjellig og boka gir hver og en av dem en jeg-stemme som forklarer hvordan de opplever, ikke bare skilsmissen, men også hverandres måte å håndtere den nye situasjonen på.
Familien må vel klassifiseres som gjennomgående intellektuell og de legger også stor vekt på å fremstå som sådan. Alle ord og handlinger analyseres og vurderes. Diskusjonene verdsettes tilsynelatende høyt men det synes som om det viktigste for flere av dem er å "vinne" diskusjonene, heller enn å forstå motparten eller ta lærdom av andres synspunkter.
Trass i at "barna" alle er godt voksne, med ektefeller, barn og egne hjem, er de alle sterkt knyttet til mor og far og hverandre. De ferierer alltid sammen på "hytta", og har en rekke faste tradisjoner som ikke må brytes. Egentlig er de vel temmelig konservative alle sammen, selvom de forsøker å fremstå som noe annet.
Når så mor og far skiller seg, rakner det for flere av dem. Helt utrolig!

Mens jeg leser tenker jeg; For en slitsom familie å være i. Alltid å skulle konkurrere med hverandre om stort og smått, skjule reelle problemer, hvem er "best", og hvem besøkte mor sist. Fikk Liv en nyhet fra mor eller far, FØR f.eks. Ellen, må dette analyseres av den som ble den ulykkelige no. 2. Som om informasjons rekkefølgen til enhver tid er synkron med hvem som da står mor eller far nærmest.
For meg fremstår dette mer barnslig enn intellektuelt. I hvert fall umodent. Nesten uvirkelig.
- Er det noen som har det sånn?
Dette blir for meg litt typisk for hele boka. Samtlige personer er tilsynelatende oppegående og skolerte mennesker, men de oppfører seg alle som umodne fjortiser. Lillebroren i flokken er kanskje et unntak, i det han tydeliggjør forventningspresset fra familien (og samfunnet) og forkynner en livsstil fri for tvang og forpliktelser.
Men, det rakner for han også. Knuten til konvensjonene blir for sterk, også for han.
Boka er overtydelig, omstendelig og mangler spenning og drivkraft.
Rett og slett kjedelig.

En av Chris Tvedts absolutt beste bøker. Meget velskrevet og spennende fra første til siste side. Krim blir ikke så veldig mye bedre enn dette og jeg holder ham som en favoritt blant Norske krim forfattere. Jeg liker krim når handlingene ikke blir for ekstreme, slik at det hele blir troverdig. Her tror jeg på historien helt fram mot slutten, egentlig. Da glipper det litt..
Persongalleriet er derimot meget overbevisende fortalt for de mest aktuelle skikkelsene, som Edvard og Victoria. Levende og troverdig. Men jeg mer enn aner viktig deler av løsningen nokså tidlig (hvilket jeg ikke pleier..), noe som demper spenning en aning. Og, som sagt, troverdigheten glipper noe på slutten.
Likevel en "page turner" av høy klasse og vel verd en femmer.
Gleder meg til neste C T bok, som bare mååå komme.

Krim blir ikke stort bedre enn dette!
Befriende fri for gørr og blod. Realistisk og troverdig tvers igjennom.
Likevel meget spennende fra første til siste side.
- Lenge siden jeg leste forrige bok av Tvedt, men dette må da være hans aller beste?
For tiden holder jeg kort og godt Chris Tvedt som Norges beste krim forfatter.
Fortjener en sekser, denne her

Bra begynnelse. Historien om Lars er spennende og gir boka fint driv. Lenge tenkte jeg at dette er jammen bedre enn forrige bok. Men så parkeres Lars "på trygt sted" og det blir mye slektninger og enda mer religion som fyller sidene.
Og stakkars indianere som får sine jaktmarker ødelagt av alskens gudshus og dyrket mark.
Enda verre var det vel sydover, i USA.
Merker jeg blir i dårlig humør av å lese om all denne gudetroen.
Hadde det ikke vært fordi forfatteren heter Hoem, og unektelig skriver godt, hadde jeg ikke spandert mer enn en treer her, men strekker meg til en firer, vesentlig på grunn av historien om Lars.

Som ren krim synes jeg denne boka blir litt tam.
Men du verden for en fin roman.

Mye bra i denne boka, og lenge tenkte jeg at den er i hvert fall bedre enn " Bare et barn".
Men så tar det litt av, liksom og historien blir mer og mer komplisert. Og med det forsvinner også troverdigheten, for min del.
Skal jeg være ærlig, er jeg sannelig ikke sikker på om jeg helt skjønte " løsningen" heller, når siste side var snudd.

Likte boka godt.
Lett å lese, jevnt spennede i jakten på gåten(es) løsning.
Og, som alltid med J L H; troverdig.
Anbefales.
En solid firer

Likte denne boka godt, selv om den ikke er spesielt spennende til "krim" å være.
Derimot troverdig, uten overdrivelser.
Må leses, særlig av de som allerede har forsynt seg med noen av hans gode bøker.
Her får men den forsiktige starten på Wistings karrière, selv om dette ikke er første bok.

Har nølt litt med min omtale av denne boka. De samme gjelder for øvrig også den boka jeg leste etter denne; John Harts «Syndenes forlatelse».
(Ingen, what so ever, likhet med Den Dunkle Dottera forøvrig!)
Årsaken til denne «nølingen» er imidlertid den samme. Jeg finner liksom ikke helt ut hva jeg skal mene om noen av dem. Og ingen av dem innfrir helt.

Den Dunkle Dottera i hovedsak en klassisk Ferrante bok. Og eminent oversatt av Kristin Sørsdal.
Fra tidligere bøker, kjenner man igjen både skikkelser og hendelser.
Det er litt som om man har lest boka før, bare at dette er «kladden»? Fokuset er vel mor-datter forholdet og det evige spørsmålet stilles: «gjorde jeg rett»..?

Slike spørsmål stiller sikkert de fleste foreldre seg av og til. Gjorde jeg det rette for barna, eller tok jeg et egoistisk valg?
Litt av problemet er at jeg ikke helt skjønner hva denne boka bidrar med i så måte, bortsett da fra å minne om akkurat dette?
Dette ble rett og slett litt kjedelig for meg, trass i disse litt snodige hendelsene nede på stranda.
Og det som skjer i kjølvannet av dette igjen, virker nærmest forvirrende på meg.
Hadde det ikke vært for måten Ferrante skriver på, som også her er både vakkert poetisk og direkte på samme tid, hadde jeg kanskje ikke orket å lese den ferdig.
Det blir terningkast 1 for fortellingen og terningkast 3 for Ferrantes måte å fortelle på.
En (generøs) firer totalt.