Mulig dette kan kalles Krim, men særlig spennende var det ikke.
Og da hjelper det ikke med Jacobsens nydelige lyriske språk eller hans store fortellerkunst.
Personene forblir litt fjerne og handlingen nesten som for et "sakte TV å regne". Ikke en eneste en av bokas sider klarte å engasjere meg. Og dette i skarp motsetning til hva jeg tidligere har lest av hans rene romaner.
Jeg gir terningkast to for innhold men gir ett ekstra for RJs måte å skrive på.
(Selvom det liksom ikke helt "passer" i en krim.)

Ikke lett å lage en omtale av denne boka.
Men, la det være sagt med en gang; Dette er en roman av meget høy klasse. Ikke mange skriver som Ferrante, og ikke mange oversetter som Kristin Sørsdal!
Boka handler i korthet om en kvinne som føler hun mister alt når hennes mann på uforklarlig vis forlater henne og hennes to barn. Hun føler seg nedverdiget, verdiløs og totalt ødelagt som kvinne.
Hun graver seg dypt inn i depresjonen og bokas største del handler for det meste om dette.
Høres litt "kjedelig" ut, men det er bare det at prosessen beskrives så overbevisende og bra, at jeg tok meg ofte i å tenke at, "mon tro om en krisepsykolog" evner å ha en så dyp innsikt i det menneskelige mørke sinn, som Ferrante utviser her.
Hvorvidt denne boka er "bedre eller dårligere" enn Napoli kvartetten, blir kanskje litt "smak og behag". Eller kanskje kan man si at den objektivt er bedre, mens jeg subjektivt nok fant enda større leseglede i de 4 sistnevnte.
Tro likevel jeg legger den i haugen med "favouritt bøker".

Topp spenning fra Jussi.
En av hans beste, synes jeg. I klasse med Journal 64.
I tillegg til spenningsmomentet, synes jeg også det var meget interessant å dykke inn i tiggernes verden. Kan man si "ROM-folket"?
Dette er jo en roman, ikke en dokumentar, men mye av boka er såpass troverdig, at jeg godt kan forestille meg virkeligheten som like brutal.
Unge Marco - hovedpersonen, blir rett nok nesten som for en "supermann" å regne, og de halsende bandittene han hele tiden har i hælene, lykkes hele tiden nesten, - men aldri helt, å stoppe han.
Dialog og humor i avd. Q er som vanlig på topp og krydrer boka på eminent vis.
Oversetterne (gjendiktere) Ø. Reisegg og Elisabeth Bjørnson synes jeg har gjort en meget god jobb.
Boka var en fornøyelse å lese.

Nei, dette ble for mange sider og for lite innhold. Spenningen uteble for min del.
Hadde det ikke vært for de fargerike hovedpersonene og den fine måten Jussi former sine setninger på, hadde det blitt en toer.
Tror oversetteren Krogstad kjedet seg litt, han også. Her er både skrivefeil og, etter mitt skjønn, en del svake setninger.
Eneste lyspunkt for meg var å få et lite blikk inn i de alternative religioners verden. Eller hva det nå enn måtte hete.
Huttetu så mye dumt mange av oss mennesker lar seg lede til å tro på.

Den beste jeg har lest av Jussi og en av de beste i genren "krim" jeg har lest på veldig lenge.
Det som skiller denne, etter min mening, fra både Flaske post og "Fasan dreper(e)ne (!)" er tre forhold:

• Store deler av Journal 64 kunne vært klassifisert som roman, - og det av høy klasse.

• Historien, med svært få unntak, er meget troverdig. Tipper kjernen i den er hentet fra faktiske forhold.

• Oversettelsen er klasser bedre enn de tidligere. (trass i at den samme oversetter, mr. Krogstad fikk litt "kritikk" av meg etter jobben med Flaskepost. Hastverk?)

Boka er selvfølgelig spennende så det holder, - det er vi jo vant til fra Jussi. Men her får vi i tillegg servert en meget gripende og troverdig historie om Nete Hermansen, som etter overgrep og aborter i ung alder havner på Sprogø hvor nye overgrep venter, både fra bestyrelsen og de innsatte. Det offentliges ubarmhjertighet overgås bare av legevitenskapens skråsikkerhet. Det hele er nesten ikke til å fatte.
Slikt kreerer sterke følelser, og hat, noe som blir bokas drivende kraft framover.
Det verste av det hele er at øya finnes. Det gjør også denne kvinneanstalten: "De farlige kvinders ø" . Opprettet i 1923 og i drift helt fram til 1961.-
Anstalten var opprettet for å beskytte samfundet mot:
"Kønslig ustyrlige og let aandsvage Kvinder, hvis Erotik frembyder en væsentlig Fare i det frie Samfund for Udbredelse af Kønssygdomme og for en Forøgelse af Samfundets aandelige Individer gennem Barnefødsler."
- Og jeg som trodde Danmark var et liberalt land.
Som krim må det jo krydres litt ekstra, så også her. Boka er ikke fri for det jeg oppfatter som overdrivelser. Likevel ikke mer enn at det får passere, men sekser'n glipper såvidt.

Som "Flaskepost" er også dette en bok om hevn. Og jevnt over spennende, men til forskjell fra f.eks. Flaskepost, synes jeg denne historien er mindre troverdig, ikke minst de siste kapitler mot avslutningen. Dertil litt forutsigbar.
Er også enig med en del andres omtaler, at boka har fått en nokså dårlig oversettelse. Fikk nesten lyst til å sjekke mot den danske originalen.

Er nå igang med Journal 64.
Dennes oversettelse er i alle fall bedre!

Etter å ha kost meg, forundret meg, ledd og engasjert meg i "Fjords" liv og virke gjennom bokas mange og tettskrevne sider, må jeg neste starte med å konstatere to forhold:

• Jeg skjønner nå, etter denne lesning, at Dag Solstad regnes som en av Skandinavias store nålevende forfattere.
• Boka er på sett og vis såpass komplisert, i alle fall tidvis, og med lange tankerekker, gjerne av argumenterende art, (ser dere; jeg har tilogmed begynt å etterligne hans skrivemåte med utallige innskutte presiseringer), at jeg jeg ikke føler meg sikker på om jeg helt har forstått hva han faktisk mener, her og der, og at jeg derved nok ikke er den rette, eller "verdig" til å ytre meg noe særlig om denne boka i det hele tatt.
  En solid femmer, nei -en sekser, står det meg likevel fritt og slenge ut. Så det gjør jeg, trass i at noen av bokas poeng sikkert har gått meg hus forbi. Lysten til å ta fatt på boka om igjen er også tilstede, så kanskje blir det en senere utdypning. Kommer i så fall tilbake med en revisjon av denne "omtalen".

Noe av det mest spennende jeg har lest på lenge.
Krim blir ikke stort bedre enn dette.
Innledningen er kanskje litt lang, men uhyggen ligger der, litt fragmentert men nok til å holde leselysten høyt opp. Og så bare vokser og vokser det, til et nesten u-utholdelig nivå mot slutten.
Gleder meg til de neste (foregående) bøkene hans.
Oversettelsen synes jeg imidlertid er litt..."så der." Av og til lurte jeg på om mr. Krogstad egentlig kan Dansk?
- Fasandreperne, (ikke Fasandreperene?) oversatt av Kirsti Øvergaard synes jeg faktisk var bedre oversatt.

Et mildest talt imponerende verk av Åsne.
Med stramme tøyler forteller hun den dramatiske historien om de medieomtalte to søstrene som beveget seg fra å være relativt godt integrerte og moderate muslimer til å bli bokstavtro religiøse fanatikere og til sist Syria farere. En fortvilet og modig far ser familien sin nærmest gå i oppløsning og gjør desperate forsøk på å bringe jentene sine hjem igjen.

Boka gir et glimrende blikk inn i innvandrermiljøet, her med mest fokus på det Somaliske, og viser hvor lett det er å havne litt på utsiden av den vestlige kulturen og hvordan da religion fort kan bli "redningen", for både tapere og vinnere. "Bygde dyret" er såvisst tilstede i disse miljøene også og det mangler heller ikke på karismatiske personer som vet å gripe fatt i situasjonen og lirke den rot løse ungdom inn i den "rette" tro. Så kan man jo bare spørre seg hva som er deres egentlige agenda...

Boka er spennende, nesten som en krim og en fornøyelse å lese, rent sproglig. Den er bygget opp med lette sprang mellom "nå-tid" og da tid, noe som i dette tilfelle fungerer utmerket og gir leseren en skjerpet fokus.

For egen del må jeg si det er nesten helt utrolig hvor mye forferdelig vi mennesker er istand til å gjøre mot hverandre i religionens tegn, bare man er sterk nok i troa og forestillingen om at paradis venter om man kjemper for "Ham". Her kappes det hoder til almen jubel fra de rett-troende. Jeg alene vite!
Totalt hjernevasket er de alle sammen, og tilsynelatende blottet for empati overfor andre enn likesinnede.
Boka er, som nevnt nøkternt fortalt og alle viktige hendelser og fakta godt dokumentert.
Denne burde bli et pensum i skolen og leses av enhver som er opptatt av innvandring, for eller imot.
Gratulerer Åsne!

En ganske spesiell bok, det her. Var på nippet til å legge den bort etter de første hundre sidene ca., da jeg ikke har noen som helst tro på bokas historie. Skulle det liksom finnes et slags liv etter døden? Tøv! Men lite troverdig krim og historier finnes det masser av i litteraturen. Så også i min liste over bøker jeg har lest. Og en fortelling kan jo være "god", spennende eller interessant selv om man ikke tror på den...
Det kommer nok an på hvordan det skrives, og om forfatteren greier å få deg til å glemme "virkeligheten" slik at du tidvis henføres til fortellingens fantasi-verden.
Så jeg leste videre.
- Og det var vel nettopp det som skjedde, etter noe hundre sider. Irritasjonen over det uvirkelige vek plassen for nysgjerrigheten for hva som nå kom til å skje. Og for min del ble det ganske spennende faktisk. Scenariet er som nevnt, helt utopisk, men likevel utrolig detaljert og...ja, troverdig beskrevet. (Høres ut som en skikkelig motsetning).
Tempoet i boka er høyt, hele veien, helt fram til siste side.

En uvirkelig historie, men utrolig godt jugi!

En lang og omstendelig innledning!
Og mens tankene flyr og jeg sliter med konsentrasjonene om bokas første 150 sider, slår det meg at den også er nokså dårlig oversatt. Upresist språk og en del grammatiske feil. Kjenner jo ikke original teksten, men jeg tviler på om kilden er like rufsete.

Likevel, boka kommer seg. Særlig etter hvert som Lisbeths skikkelse får mer plass i hendelsesforløpet. Vi spretter fra den ene "Cliff hanger" til den neste.
Dette trikset med å hoppe fra scene til scene, akkurat når fortellingen er som på sitt mest spennende, har jeg dessuten begrenset sans for. Særlig når det benyttes i så stor grad som i denne boka.
Like fullt, boka vokser godt utover og byr på god spenning som en krim skal gjøre.
Det ligger litt i kortene (les:avslutningen) at det kommer en oppfølger.
Den skal nok leses...

Må innrømme at jeg lot meg rive med her.
Opplevde beskrivelsen av den forfyllede hovedpersonen, Rachel, som overbevisende og god. Rachel har det tøft, hun sliter. Og drikkingen hennes bare gjør bare alt verre. Å våkne etter en skikkelig fyllekule, uten å huske hva som har skjedd, er heller ingen spøk.
- Mange har sikkert opplevd noe slikt en gang eller to i livet.
Men å våkne blodig og forslått og med fullstendig black out, rett etter at en kriminell handling har funnet sted akkurat der du høyst sannsynlig befant deg, det er ganske "ubehagelig" kan man si.
Rachel prøver å avdekke hva som faktisk har skjedd, men sliter med flaska og manglende troverdighet overfor både politi og berørte parter.
Heller ikke alle er særlig interessert i at hun skal klare å huske detaljene fra "den kvelden"...

Boka hopper litt frem og tilbake i tid og med tre forskjellige "jeg" personer, mens gåten sakte løses i takt med Rachels glimt inn i det fortapte minne.
Ikke det mest spennende jeg har lest, men boka vinner en god del på den levende beskrivelsen av Rachels problemer med flaska; - alle løgnene hun tyr til og nedverdigelsene dette fører til.
Godt skrevet. Vel verd en firer.

Bok no. 2 og jeg koste meg med hver eneste side.
Elena Ferrante skriver utrolig godt, med et vakkert, lett poetisk sprog men likevel klart og direkte.
For beskrivelse av bokas handling etc, er det mange gode anmeldelser å lese allerede, og jeg er enig i de aller fleste (positive) av dem. Det er bare å skrolle nedover.
Vil bare tillegge at boka er skrevet på nynorsk, noe jeg generelt ikke er så veldig glad i, men i dette tilfellet vil jeg nesten si det blir et pluss. Bøkene er oversatt fra italiensk av Kristin Sørsdal og hun gjør her intet mindre enn en fremragende jobb.
Resultatet er en spennende, innsiktsfull, vakker og dramatisk historie om to uvanlig flinke jenter som trass i meget sterke bånd til hverandre og plassen de vokste opp på, går hver sin vei videre i livet. Men de sterke bindingene består og byr på drama, sorg og glede.
Må leses.

Den første bok av fire i en fantastisk flott skrevet serie om to sterke jenter som vokser opp i ett fattig strøk i Napoli på 50 tallet.
Boka gir oss et ytterst troverdig og ærlig blikk inn livets harde realiteter, først sett fra en liten pikes synspunkt, senere som tenåring og til slutt opp mot altfor tidlig giftemål.

Noe av det beste jeg har lest.
Er ferdig med de etterfølgende 3 bøker og de blir bare bedre og bedre!
Må leses!

Min andre bok av A K Rohde.
Fant ikke den store lesegleden her. Et, etter min mening, unødvendig stort persongalleri gjør at man lett misser poenger her og der. Det vrimler jo av politimestre, visepolitimestre, politiinspektører, politisjefer, avsatte politimestre osv. osv. I opptil flere distrikter...
Dertil synes jeg deler av historien er lite troverdig rett og slett. Ikke minst de siste 50 sidene, hvor forfatteren "skrur av lyset" og fører hovedpersonene bokstavelig talt under jorden.
Forutsigbart og nokså klisjé preget. Ikke særlig spennende egentlig.
På den positive siden skriver hun jo bra, og saken hun tar opp er både høy-aktuell og beskrevet med overbevisende innsikt.
Noe spenning tilføres også i forholdet Wilma har til sin usympatiske og sleske sjef Tone. Men også her blir det litt for mye. Det er rett og slett vanskelig å tro at en sjef med såpass mange dårlige egenskaper kan overleve som sjef.
Tror AKR hadde gjort boka bedre ved å forenkle historien en del og redusere persongalleriet til det halve. Da hadde det kanskje også blitt plass til å bli bedre kjent med hovedpersonene i boka. Slik de fremstår nå er de fleste bare et navn bak en handling, som helt flate objekter.
Nei Kristin, du kan bedre. For dette får du bare en treer.

Gledet meg til å lese denne boka, da den omhandler tida da jeg selv vokste opp. Hadde heller ikke lest noe av Ketil B før, så da var det vel på tide..
Og artig lesning ble det jo, men ikke så mye mer enn det for min del.
Han var nok en ganske "engstelig" person i forhold til meg og dessuten mye mer opptatt av de politiske føringer og hendelser rundt om i verden. Vel, som barn er det vel mest foreldrenes synspunkter og holdninger som preger en, og det er mye mulig jeg le skånet for en del av livets realiteter.
Men vi hadde også matrasjoner i kjeller'n under Cuba krisen, og til og med hjelmer og en (!) gassmaske liggende. Fikk også en grei redegjørelse fra far om krisas alvor og jeg hørte mange samtaler mellom mine foreldre om dette og annet. Men jeg lå ikke våken om nettene av den grunn og hadde heller ikke mareritt om hverken dette eller andre mørke kapitler i vår fortid.
Problemet for meg med denne boka, er kanskje at jeg ikke er spesielt politisk interessert, selvom jeg i ungdomsårene plasserte meg politisk i "leieren" til K.B. og hele venstresida, som nokså ensidig legger skylda for verdens elendighet over på USA.
"Han Khrustsjov er jo en "likandes kar".. (Joda, husker jeg syntes han virket både mennesklig og litt morsom).
Uansett, med dette som utgangspunkt, blir over 700 sider litt i meste laget.
Forøvrig er boka bra skrevet, ryddig og fin. Og mye interessant innimellom.

Jeg bør kanskje legge til at jeg nettopp har avsluttet "Napoli kvartetten". En helt annen type litteratur, men likevel. Det blir litt som å "hoppe etter Wirkola".
(Ment slik at Ferrante = Wirkola)

God krim fra J L H.
Lettlest og troverdig. Spenningen stiger betydelig mot slutten, og er egentlig både komplisert og elegant. Figurene, eller hovedpersonene blir kanskje litt "grunne", slik at man opplever det hele på litt distanse.
Kommer liksom ikke helt under huden på Wisting, som et eksempel.
Likevel en bok jeg likte godt, på linje med de øvrige jeg har lest av samme forfatter.

Overbevisende og meget interessant historie om slavehold på 1800 tallet i sør statene.
Til tider grusomt å lese, men like fullt troverdig. Det er rett og slett en tankevekkende opplevelse å lese denne boka. til tider sjokkerende!
Synes SMK skriver bra, i en litt nøktern og direkte stil. Klarer likevel ikke helt å leve meg inn i hovedpersonenes situasjon og de mange vanskelige avgjørelser som taes. Kanskje ligger noe av årsaken til dette at dette jo er gammel historie men beskrevet med forfatterens moderne tankesett.
Dette, i tillegg til litt slurv i korrekturen og en ikke altfor imponerende oversettelse, vipper jeg denne forøvrig ytterst leseverdige boka ned på en (sterk) firer.

En artig fortelling. Nei, "artig" er feil. SNODIG vil jeg heller si.
I begynnelsen virket den kanskje litt som en ren ukebladroman. Var på nippet til å bare "skumme" boka, frese igjennom den liksom.
Men etterhvert skjer det noe. Fortellingen liksom "lander" og jeg begynner å tro på historien.
I hvert fall sånn nesten...For dette er vel mest som for et eventyr å regne.
Men vakkert er det. Du verden. Og man får et lite glimt inn i de vansker nybyggerne hadde å hanskes med, i Alaska på 20 tallet.

Grei lesning på bassengkanten.
- Har akkurat vendt hjem etter 10 dager i sydlig varme.

Nok en bra bok fra J.M.
Mye generell skips/krigs historie pakket inn i "dialoger" mellom mannskapet, både på land og til sjøs. For min del synes jeg disse "dialogene" blir noe kunstige og oppstyltede. Er man mindre interessert i skips-navn og hvilke skip som eies av hvem og befinner seg hvor eller hvilke som går i fart mellom hvilke havner, osv. osv. Blir det svært mange sider å hoppe over.
For meg blir det slik, nok en gang. Boka kunne godt vært kuttet ned til det halve.